Minner fra setra til Søre Finstad
Under Fossedagene i høst fortalte Anne Sofie Troje Nielsen (Bebe) (87) om sine minner fra seterlivet på Småtjønnsetra.
Redaksjonen har fått Bebes tillatelse til å publisere det hun fortalte.
Finstad og minner fra barndomstiden på seteren
av Anne Sofie Troye Nielsen
Da jeg leste om fossedagene og at det skulle være vandretur til Søndre Finstad, ville jeg bidra med min erfaring om livet på seteren fra min barndom.
All min erfaring og kunnskap er knyttet til forpakterne Margit og Embret (Finstad - red. anm.)og barna som vi hadde et nært forhold til. De bodde i seterstua, men det var også bygget en fritidshytte i 20-årene og som lå på setervollen. Den passet ypperlig til vår familie – mor, far, en hjelp, og fire barn i alder fra 3 til 12 år. Jack, Karen, Bebe og Helga.
Ved St. Hans-tider startet 8 ukers ferie for oss barn,- pr. bil med tilhenger, og turen tok 7 timer. De første årene stoppet vi ved Dalbakken gård i Sollia og forserte en spennende setervei til Kværnbekken hvor Embret ventet med Blakken og kjerra. Og den ble helt full av vårt pikk og pakk.
Turen over åsen var ganske lang syntes vi barn, men vi kom da frem til Småtjernsetrene, - 6 små setre i nærheten av hverandre og fire av dem var bebodd. Der sto Margit med barna og ønsket velkommen.
Nå er jeg 87 år og selv om dyrehold og drift av seter i dag er en saga blott, sitter vi igjen med så mange minner om det arbeid som var knyttet til seterdrift.
Heldigvis kan jeg fremdeles være på gården en stund om sommeren takket være John Audun som legger alt til rette for meg.
Jeg spratt opp kl 0700 for å gå i fjøset med Margit – for kanskje fikk jeg lov til å melke Prektig, og jeg fulgte henne tilbake for kanskje lot hun meg dra separatoren hvis jeg ikke maste. I alle fall fikk jeg lov til å være med å løse kua med salt i neven når vi hørte seterbjølla.
Margit slapp kalvene ut litt senere og min gode venn ett år het Fredinand, og en frekkas spurte meg hvordan ser du at det er en oksekalv Bebe. Det ser jeg vel på øynene sa jeg overbevisende.
Byfolk!
Det var flere barn på vår alder på nabosetrene også – Agnes, Storåse og Magnhild, og når fjøsstellet om kvelden var over møttes vi til Lite Vink, eller vi så på gamle ukeblad, og noen ganger lurte vi oss bort til Uthi-setra og hørte på gramofonplater.
Vi var med Margit på tur til Blåbæråsen med hvert vårt lille spann, mor hadde en sinkbøtte, Margit hadde to og i tillegg hadde hun lille Eli reivet på ryggen. Hun lå i gresset mens vi plukket blåbær til Margits to bøtter var fulle, men da måtte vi skynde oss hjem for kua skulle ikke vente.
Vi gikk mye på tur og ble godt kjent. Finnsjøknappen, Vola, Pika og Gjeteseteren til Marit Midtnesset, og kom vi til riktig tid fikk vi hver vår skje til å skrape ystegryten med, - for hun ystet hver dag. Vi gikk også på tur til Øverdalssetra - til Olav som var sveiser, han stelte kuene, og derfra tok jeg med en kattunge hjem.
Jack, min bror, og Arne tok egne fisketurer. Jaktet på musvåk med pil og bue, lekte indianer- eller ble satt til å hugge ved. For det gikk det mye av.
På seteren måtte alt bearbeides, vann måtte hentes og Margit laget kvitost, surprim, gammelost, smør og myssmør. Og alt ble oppbevart i bua bak. Rømme gikk det også med til vaflene.
Mor var med å alt, og en sommer var det så meget fest at mor laget 24 bløtkaker. Da hadde gjerne presten hatt seter gudstjeneste eller ordføreren vært på besøk, og vi måtte knise oss gjennom Nå ser jeg atter …
Blakken og jeg var gode venner og som tenåring fikk jeg lov av Embret til å hente hesten til høyonna. Med grime og sukkerbiter la jeg i vei.
”Den er kanskje nede ved Lonefossen” sa Embret, og jeg gikk ofte i 3-4 timer før jeg fant den sammen med Gloria, nabohesten. Blakken var ridd inn og hadde sadel, og min store bragd var at jeg red til butikken i Sollia et par ganger under krigen og hentet varer.
For helt uten kontakt med omverdenen var vi ikke, for om sommeren var telefonen på setra hos Margit og Embret, og alle kunne låne den. Du kan fremdeles se enkelte strømholdere på trærne over åsen til sentralen i Sollia. Den var til god hjelp da jeg sparket ut en fortann på Helga under lek. ”Bare dytt den inn igjen!” sa tannlegen, og Margit brukte alle sine krefter og dyttet og dyttet, og tannen satt i 40 år.
Far var ofte ikke med oss, for han var allergisk for timotei og det varte en stund før bilturen ble redusert til 4 timer. Men det var stor glede når han kom. Sekken var full av bær og grønnsaker og han var veldig til stede i leken.
Ett er sikkert, vi fikk en utrolig barn og ungdomstid på Finstad som vi har overført til våre barn, barnebarn og kanskje oldebarn.
Vi er rørt at flere har sett finstads idyll og sjarm og laget motiver fra gården til julekort, som Kjell Midthun ,og fra skisseboken til Lord Baden Powell som blev testamentert til turistforeningen.
Mor elsket å ta del i seterlivet og var en stor beundrer av Margit.
”Jeg må bruke spett for å komme ned til Oslo igjen” sa hun ofte.
Til minne om mor og far som kjøpte Finstad avslutter jeg med et dikt hun skrev:
…Lykkelig den som ifra seg kan riste bylivets larmende støyende bør. Atter en sommer på høyfjellet friste møte din seter og åpne dens dør.
Ferdes blant fjellvidders gjestfrie sletter,
hvile ditt øye i fjellenes blå,
raste ved sneflekkers lysende pletter,
freden ved ensomme eine får står.
Følge to musvåk som hvinende hviler vingen i sikker og selvbevisst ro,
se hvor den stiger og synker og spiler begjærlig imot deg en rovlysten klo.
Rovlysten preger din spettede vinge,
men flott er din flukt og vaktsomme blikk.
Forunderlig evne og kunne seg svinge,
svimlende høyt på de gaver du fikk.
Lytte til måltrostens stemme som lyder langt over midnatt i lyst og i skjemt.
Leker med tonen som om den nyder strofen den i sin sangbunn har gjemt.
Dager i skjønnhet, hvor krefter vi henter
vi fylles av styrke i sinn og i skinn,
og bringer det med oss når bylivet venter
til styrke og glede i hverdagen inn.
Du kan lese mer om setra til Søre Finstad i serien om setrer i Sollia her.
Om setra til Søre Finstad på Småtjønnsetra - se her
Bebe forteller - se her
Edvin Finstad forteller - se her
Bilder av setra til Søre Finstad - se her
Gamle bilder fra setra til Søre Finstad - se her
Som det framgår her, har redaksjonen hatt tilgang på mye stoff om denne setra. Det er ikke minst Bebes fortjeneste som ga oss tilgang på en unik fotosamling i tillegg til hva hun husket og fortalte.
Under den samme stoppen i Søre Finstad under Fossedagene fortalte Edvind Finstad svært levenede fra tida på Søre Finstad og i grenbda i hans barndoms- og ungdomsår. Redaksjonen håper på å få komme tilbake til dette etter jul.
H.S.
