Anne Sofie Troye Nielsen "Bebe"  forteller.
(Teksten er skrevet i samarbeid med hennes søster Karen Winther)

- Jeg har vært på setra til Søre Finstad hvert år siden jeg var fem år, dvs fra 1934.

De som setret den gang var Regine og Anton Finstad som forpaktere på Søre Finstad. Hele min familie bodde på setra hver sommer.

Vi bodde i ei egen hytte som lå inne på setervollen litt sør for sjølve seterstua. Denne hytta hadde forresten ei spesiell historie: Anton hadde en gang reist fra kjerring og unger over til Amerika. Han kom ganske fort tilbake, og han hadde med seg mange ideer fra sitt opphold i Amerika. Bl.a. bygde han denne hytta som skulle tjene som utleiehytte for turister. Av andre ting Anton innførte på Søre Finstad var automatiske drikkekar i fjøset. Dette gjorde stellet mye mer lettvint, for nå slapp en å bære vatn inn til dyra.

Så kom Agot og Knut Haugen som nye forpaktere. Dette var så vidt jeg husker et par år før andre verdenskrig. De forpaktet garden bare et par år, men lå som alle andre på setra. De hadde tre barn. En av døtrene lekte vi med, det var "lille Åse".

Etter dem fulgte Margit og Embret Finstad. De begynte som forpaktere i 1942. De hadde en sønn (Edvin) og tre døtre (Kari Marie, Margrethe og Eli) som alle var yngre enn meg.






 

- For å komme til Atna under krigen, måtte vi ha en spesiell tillatelse. Den fikk vi på grunnlag av at vi hadde en gard i Sollia og derfor måtte oppover for å hjelpe til. Fra Atna kom vi til Dalbakken. Derfra gikk vi setervegen over åsen til Småtjønnsetra. Embret Finstad møtte oss alltid med hest og vogn. Det var en lang tur for oss barna, men vegen var lett og fin å gå, og det var så fint å komme til de tre Småtjernene like før vi kom til selve setra. Under krigen hadde vi hushjelp som ble med oss opp til setra og tok ferien sin sammen med oss. En gang var det Petra, en annen gang Ester.

Under krigen hadde vi ku hjemme i garasjen i Oslo. Den kom fra Andresen i Østre Aker ( han kjente vi fra Solligarden) Kalven den fikk, ble sendt opp til Søre Finstad. Det var en "byfrøken" som ble mobbet av "fjellbesetningen" og måtte avlives etter et par år. Vi plukket forresten brødmose der oppe og tok med den hjem. Kua hadde vi i garasjen, og mor og Karen melket kua.

- Jeg har skrevet dagbok fra jeg var 15 år gammel. Jeg ser at jeg har notert den første gangen jeg var her på setre alene sammen med fire venninner. Men vi var jo egentlig ikke alene, Margit var jo som en mor for oss!

En gang i 1945 eller 46 gikk jeg og min fetter Vilhelm Troye over fjellet fra Enden. Været var dårlig og vi gikk ute hele natta uten å vite hvor vi var. Men plutselig fikk vi på morgensida øye på en sjø, det var jo Finnsjøen! Og ikke nok med det, utpå der kom Embret roende oss i møte. Han hadde blitt redd for oss og var på veg for å møte oss.

Vi deltok aktivt i seterstellet så langt vi kunne og fikk lov til. Prektig og Litagod var lettest å melke, kan jeg huske. Margit lot oss få dra i separatoren. Men hun var nøye på at lyden var rett. Ellers ble det ikke riktig tykkelse på fløten!

På hytta der vi bodde, hadde et av rommene bare en pappvegg. Der hadde jeg rommet mitt. Jeg måtte hoppe ut av vinduet for å komme ut for å delta i melkinga om morgenen. Mor og far så helst at jeg holdt meg i ro og lå litt lenger.

Mor ville at vi skulle være aktive den tida vi lå på setra. dessuten var hun et kulturmenneske. Derfor oppmuntret hun oss til å framføre skuespill på setra. der kunne vi innby de andre som lå på nabosetrene, bl. a. også Peder og Olaf Finstad fra Nordre Finstadsetra. Som sceneteppe brukte vi et ullteppe. Jeg husker vi spilte "Tante Pose", jeg var bestefar med skjegg fra trærne omkring. Jeg elsket å opptre i såkalte "rumpebukser" som hadde vide ben og var populære!

Vi gledet oss alltid til å treffe igjen lekekameratene våre på Småtjønnsetra når sommeren kom. Det var Stor-Åse fra N. Finstad ( senere gift med Oddvar Kjølhammer), Agnes Uthi (senere gift med Ragnar Kulstad), og flere år kom Magnhild Haugen fra Kirkestua til seters. Da var det "Lite vink" og "Syltekrukker" vi lekte. Det var ekstra moro når vår bror Jack og Arne Uthi nedverdiget seg til å være med.

Vi hadde ferie, men vi fikk også et innblikk i og lærte oss å respektere de krav våre venner hadde på setra.

Vi danset også ballett og sang f.eks. "Som et lite svalepar, i et rede bor". Et knust speil fungerte som vannspeil. Det lød rungende applaus i setertraktene den gang, spesielt var det å se Peder Finstad fra Nordre Finstad le og klappe så ivrig. Han var ellers en ganske tilknappet menn. Og ingen forestilling kunne begynne før alle var ferdig med melkinga.

Det var også tradisjon med setergudstjeneste, og det opplevde vi flere ganger.

Klara Uthi som var gift med Harald Uthi, kom med posten fra Atnbrua. Hun syklet helt opp på setra. Når vi skulle på butikken, kunne vi på fine sommerdager få lov til å ri med Blakken.

Den gamle setervegen gikk ovenfor og innunder Kletten i forhold til der vegen går i dag.

Flere i familien hadde fødselsdag i løpet av sommeren. Jeg har fødselsdag 11. juli og fikk derfor feire alle mine bursdager mens vi var oppe på setra. En gang ville mor at vi skulle feire dagen oppe på toppen av Finsjøknappen og se soloppgangen derfra. Vi hadde alltid med saft og kringle. Vi kom nok opp på toppen, men da var nok sola stått opp.

Det var også tradisjon å ta en tur til det vi kalte snøflekkene i Finnsjøfjellet. Mor gikk alltid og sang på disse turene. Hun bar med seg kjøttkakemiddag og salt for å lage kuldeblanding sammen med snøen for å fryse is med den medbrakte fløten. Et meget grunt vann oppe mot Finsjøfjellet fikk navnet Toskillingsvannet.

Jeg husker også at vi gikk fra setra over fjellet til Øverdalssetra for bl.a. å besøke Olaf Finstad (Nordre Finstad) som da var sveiser der. Jeg fikk med meg en kattunge tilbake som ble med oss tilbake til Oslo.

Det var to hester på setra, Den ene het Gloria ( Setershesten - fra garden Setra). Setra har ster ved siden av vår seter. Den andre hesten var vår Blakken, og de kom alltid ned på setra når det ble tordenvær. Jeg red på Blakken da jeg skulle på butikken i Atnbrua.

Mor var meget musikalsk og Seips visebok var flittig i bruk på setra. Og borte hos Andrea Uthi på Seters-setra så vi på at Andrea Uthi stekte skrivarbrød og bød på musikk fra sveivegramofon til sønnen hennes Odd.

Som en skjønner, var det et yrende liv oppe på setra. Mor elsket i det hele tatt å være her på setra.

Den 15.09.1959 sluttet Margit og Embret Finstad å setre på Søre Finstad-setra.

Vi reiste i alle disse årene opp på setra så snart skolen var slutt og reiste ikke tilbake før skolen startet igjen.

Som voksen gikk jeg et par år på rypejakt i Finnsjøfjellet sammen med Arne Uthi. Jeg hadde hund og har faktisk skutt ei rype

Søre Finstad har alltid vært et samlingssted for oss fire søsken med våre barn og barnebarn. Jack ( bosatt i Zurich) har to sønner, Beth bodde i Virginia USA og har en datter og en sønn, Karen har to døtre og jeg ("Bebe" - Anne Sofie) har to sønner og en datter.

Så langt det lot seg gjøre, dro vi alle "til seters" i løpet av sommeren og lek mellom barn og barnebarn gikk på engelsk og norsk uten problemer, - og nå står en ny generasjon på trappene.

Ikke bare om sommeren, - påskefjellet har også hatt innrykk av familien, og ikke minst jakten - en kort uke i september.

Jeg synes det er viktig med tradisjoner som går i arv, selv om seterdriften er borte.

Så Småtjernsetra er et riktig familie sted for oss alle.