Setra til Søre Finstad - Edvind Finstad forteller
Publisert 14.10.2011 06:40
Minner fra Småtjønnsetra
Edvind Finstad forteller.
Edvind Finstad forteller.Min mor og far, Margit og Embret Finstad, flyttet til Søre Finstad i 1941. Jeg var da tre år og fulgte med på flyttelasset. Eiere av gården var Anne Sofie og Jack Nielsen i Trondheim, og de og deres etterkommere har eid gården i alle år siden. I de årene mor og far forpaktet gården, fram til 1959, sentret de på Småtjønnsetra. Jeg har lovet å skrive ned noen minner fra denne setervollen.
Veien dit
Småtjønnsetra ligger i et skogområde to-tre kilometer sør og vest for Finstad-gårdene ved Atna. Det er en av de få setervollene i Sollia/Stor-Elvdal hvor det ikke er bilvei. På 1980-tallet kom det en litt dårlig bilvei fra Atnbrua og til gården Setra på vestsiden av Atna. Fra Setra og opp til Småtjønnsetrene er det to kilometer med ur og vann. Det er nesten umulig å komme fram med traktor. Brukere og hytteiere som har erende til setra med motorkjøretøy, har hatt problemer med å få tillatelse til å kjøre. De møter streng håndtering av loven om motorferdsel i utmark.
Da jeg var guttunge, var veien akkurat like dårlig. Det meste måtte bæres på ryggen eller i hendene. Far kjørte seterveien med hest og stuttkjerre. Vi som var på setra, hørte når han kom. Det dundret i hele lia da hesten Trond dro kjerra gjennom ura opp til setra.På Småtjønnsetra er det fire setre fra Ytterdalen: Solligarden, Bortpåeggen, Kirkestuen og Ingridstuen, og tre setre fra Finstadgrenda. Nordre Finstad, Søre Finstad og garden Setra. I tillegg er det ei stor hytte, Kildehytta, ei mindre hytte, Finnbua, og så har familien Nielsen ei stor hytte inne på setertrøa på Søre Finstad-setra.
Setrerfolket fra Ytterdalen hadde om mulig enda dårligere vei enn vi fra Finstad. De kom over åsen, forbi Stortjønna og Småtjønna og ned langs Småtjønnbekken. Det er fem-seks kilometer over åsen. Fra Dalbakken og oppover er det bilvei et lite stykke, men så er det sti.
I mine guttedager var det bare Kirkestuen som setret av brukene i Ytterdalen. Anna og Trygve Haugen setret til mot slutten av 1940-tallet. Jeg lekte sammen med deres datter Liv, som var jevngammel med meg. På Ingridstusetra så vi aldri folk, og den begynte å forfalle mye allerede da. Nå er det bare noen røyser igjen. Familien Andresen, som eide Solligarden, ferierte i korte perioder på Solligardssetra. Der var det ingen å leke med. Men det hendte at Anna og John Lien kom til Bortpåeggsetra med sine barn Gunnar, Marie Kristine og Jens, og da fikk vi mange å leke med.
Flere ungerPå setra hos oss var jeg eldst av ungene, så kom mine søstrene Kari Marie og Margrete. På setra til Setra var ungene Gunn og Sven Uthi med. Hytta til Nielsen ble brukt mye både under krigen og i årene etterpå. Det var kanskje lettere å skaffe mat på landet enn i byen. Nielsens barn, Karen, Anne Sofie (Bebe) og Helga var i tenårene da vi var unger. Men jeg husker vi lekte mye med dem likevel, og de tok os med på flere turer. De hadde også besøk av andre barn fra byen. Det var spennende.
Finnsjøen var et mye brukt turmål. Der badet og fisket vi. Sjøen ble nok brukt hardt under krigen. Det var lite fisk å få, men de som gikk i garna og på sluk, var store og fine. Søre Finstad hadde nøster og båt på Finnsjøen.
Jeg fisket også noe i Småtjernbekken. Når vannstanden var litt stor, kunne man få fine kjøer i bekken og i Småtjernet og Stortjernet. Nå er vassdraget nesten gjengrodd.
Ungeflokken måtte også være med på bærplukking. Blåbær og tyttebær fant vi på åsen sør for setra. Beste multetraktene var vest for Finnsjøen og på Farbrorsmyrene. Jeg husker et par gode multeår da vi plukket bær i åttinger som vi kløvet fram med hesten. Multene ble solgt til Oslo. Penger var bestandig mangelvare, og alle ekstra inntekter kom godt med.
Store trøer
I slåttonna måtte alle være med. På setra begynte den de første dagene i august. Både på vår seter og på Seterssetra var det store trøer som det tok flere dager å slå med ljå. Høyet på setrene kom godt med om vinteren. Det ble lagret i løer på setra og fraktet ned om vinteren med slae med høygrinder på. Jeg kjørte høy med hest fra setra. En vinterdag husker jeg at en liten flokk med rådyr hoppet ut av løa da vi kom. Lemmen foran gluggen hadde blåst av, og rådyrene hadde sikkert hatt fine dager. Det var nok både møkk og piss i høyet, men jeg hørte aldri at krøttera ble dårlige. De likte seterhøyet veldig godt. Nordre Finstad hadde ei lita setertrø som ble høstet. De andre setertrøene var ute av bruk allerede på 1940 tallet
Gamle setre
Jeg vet ikke når setrene på Småtjønnsetra ble ryddet, og jeg tror det er dårlig med dokumenter som forteller noe sikkert om det. Det er vel grunn til å tro at setrene til Solligarden og de andre brukene i Ytterdalen kom først. Gårdene her ble ryddet før gårdene i Finstadgrenda. Midt på 1800-tallet var det mye strid mellom brukene i Finstadgrenda og de som ledet allmenningen. Bøndene ble anklaget for å ta seg til rette. Kanskje var det i denne perioden at Finstad-setrene kom. Kanskje var det litt før. Hytta på trøa på Søre Finstad ble bygget tidlig på 1920 tallet. Daværende eier av gården planla å bruke den som overnattingssted for turister.
Fjøset på setra ble tømret opp i 1941 av lokale håndverkere. Det er forholdsvis stort. Finnbua brant ned til grunnen ei vinternatt rundt 1950. Far mistet blant annet et nydelig gevær i den brannen. Han var med å tømre den opp igjen, sammen med onkel Peder Finstad og onkel Pål Finstad. Bua står akkurat likedan i dag, og den er åpen for alle som ferdes i den trakten. Jeg var innom Finnbua i sommer (2011), og dagboka forteller at det stadig er noen som kommer innom.
Fjøset på setra ble tømret opp i 1941 av lokale håndverkere. Det er forholdsvis stort. Finnbua brant ned til grunnen ei vinternatt rundt 1950. Far mistet blant annet et nydelig gevær i den brannen. Han var med å tømre den opp igjen, sammen med onkel Peder Finstad og onkel Pål Finstad. Bua står akkurat likedan i dag, og den er åpen for alle som ferdes i den trakten. Jeg var innom Finnbua i sommer (2011), og dagboka forteller at det stadig er noen som kommer innom.Det er mye skog og heller dårlig beite rundt setra, og i den tiden det var seterdrift, måtte man ofte gå langt for å finne igjen krøttera om kvelden. De gikk sørover og vestover for å finne beite og sopp, og jeg husker mange bekmørke og nifse augustkvelder på leting etter dyr.
Rundt 1960 ble det meste av skogen rundt vollen drevet ut, og det kom noen år med mye lys og god gras- og krattvekst. Nå er det tett skog igjen, og man ser nesten ikke fra den ene setra og til den andre.
Løp ned til skolebilen
Seterdrifta varte til i slutten av august. Da hadde skolen begynt, og vi måtte løpe ned fra setra til skolebilen. Jeg begynte på skolen det året krigen sluttet, og da var det å bo på internat på skolen ved Atnbrua. Det var ikke vintervei til Finstadgrenda. Veien kom et par år senere, og det var da vi måte å løpe fra setra og ned til gården om morgenen, og opp igjen om kvelden. Dette var heldigvis ikke så mange dager.
Jeg husker seterflyttinga. Selvsagt var vi med. Jeg hadde ansvaret for grisen. Det var lett da vi flyttet opp. Grisen var liten, og hvis den ikke ville gå, kunne den bæres. Men den la på seg mye om sommeren, ble adskillig mer vrang og umulig da vi skulle flytte hjem. Jeg husker spesielt en gris som var både sint og sur. Vi brukte absolutt hele dagen på turen gjennom ura og stien fram til Søre Finstad. Men vi kom fram, og det ble mat til jul.
Koppang, august 2011
Edvin Finstad
