Ny rapport om den norske hubrobestanden

Av Oddvar Heggøy 

En ny og omfattende rapport tar for seg resultatene fra NOFs landsdekkende kartlegging av hubro i Norge i perioden 2008-2012. På bakgrunn av opplysninger samlet inn fra 1420 mulige hubroterritorier beregnes den norske hubrobestanden nå til 451-681 par. Rapporten er en mer detaljert gjennomgang av materialet som er publisert i Vår Fuglefauna 4-2014.

Mye tyder på at den norske bestanden av hubro er stabil flere steder. Andre steder er hubroen svært fåtallig eller fraværende. Hubroen på bildet er fotografert på hekkeplass i Lurøy kommune i Nordland. Kommunen kan skilte med Nord-Europas tetteste bestand av hubro – innenfor én og samme sesong har 26 par blitt påvist hekkende. Trolig teller bestanden i kommunen 40-50 par. (Opphavsrett: Karl-Otto Jacobsen)

Hubro på «sittepinne» montert på strømstolpe i Lurøy kommune i Nordland. Stolpekonstruksjonen har også fått påmontert «fugleavvisere» på toppen, for å hindre at hubroen slår seg ned på den farlige delen av stolpen. Kollisjon med kraftledninger og elektrokusjon betraktes som betydelige dødelighetsfaktorer i Norge. (Opphavsrett: Karl-Otto Jacobsen)

I 2008 startet NOF et femårig kartleggingsprosjekt av hubro i Norge. Samme år ble hubro valgt ut som «Årets Fugl», og anledningen ble benyttet til å få en god start på kartleggingsarbeidet (Øien mfl. 2008). Til tross for at hubroen er verdens største ugle, er den nok en av de aller vanskeligste fugleartene å påvise i norsk natur. Dette skyldes kanskje først og fremst at den er nattaktiv, men også at den ofte er svært sky og hekker i områder med lite menneskelig ferdsel. I tillegg er etablerte hubropar ofte svært tause. Dette var noe av årsaken til at NOF la opp til at kartleggingen av arten måtte foregå over flere år. I 2009 kom en egen handlingsplan for hubro i Norge (Direktoratet for naturforvaltning 2009), og NOFs kartleggingsprosjekt ble etter hvert en del av oppfølgingen av denne.

Det meste av kartleggingsarbeidet har vært basert på dugnadsinnsats fra NOFs medlemmer. Noen lokale hubroprosjekter som allerede pågikk i 2008 ble innlemmet i den landsdekkende kartleggingen, og dette har økt verdien av materialet og utvidet dekningsgraden for prosjektet. Det ble rettet et særlig fokus mot områder som samsvarer med hubroens kjente utbredelsesområde, men også andre områder ble oppsøkt. Til sammen har det blitt samlet inn opplysninger fra 1420 mulige hubroterritorier i løpet av prosjektperioden. Totalt 936 av disse ble oppsøkt, og tilstedeværelse av hubro ble påvist ved til sammen 518 (55 %) territorier. Hekking ble konstatert i 127 ulike hubroterritorier, tilsvarende 25 % av de aktive territoriene. En stor andel av lokalitetene som ikke ble oppsøkt i løpet av prosjektperioden regnes som utgått på grunn av gjengroing, menneskelig påvirkning eller ødeleggelse, men en del har trolig fremdeles tilhold av hubro.

Med utgangspunkt i tidligere estimater, og ny kunnskap ervervet gjennom NOFs landsdekkende kartleggsprosjekt, beregnes den norske bestanden av hubro til 451-681 par i rapporten. Dette er marginalt høyere enn forrige landsdekkende estimat (Jacobsen mfl. 2008), noe som i hovedsak skyldes høyere fylkesestimater for Nordland, Nord-Trøndelag, Rogaland, Vest-Agder, Aust-Agder, Telemark, Oppland, Hedmark og Østfold. Økningen i beregnet antall par er høyst sannsynlig et resultat av grundigere kartleggingsarbeid, og ikke av en økende hubrobestand i disse områdene. Rapporten gir nemlig ingen konkrete eksempler på at arten er i framgang noe sted i Norge. Flere steder ser imidlertid bestandene ut til å være stabile. Dette gjelder også for hubroens kjerneområder i Nordland og Rogaland. Bestandsstimatene som rapporten presenterer for Finnmark, Troms, Møre og Romsdal, Vestfold samt Oslo og Akershus er lavere enn tidligere angitt, og det er god grunn til å anta pågående eller tidligere bestandsnedganger i alle disse fylkene. Selv om bestandsnedganger kan dokumenteres i flere delområder i Norge i løpet av de siste 20 årene, indikerer NOFs landsdekkende kartleggingsprosjekt at bestanden mange steder er stabil, men at aktivitetsnivået hos de enkelte parene varierer mye fra år til år, ofte som et resultat av varierende næringstilgang. Likevel konkluderer rapporten med at det sannsynligvis er en svak pågående bestandsnedgang i den norske bestanden, men forfatterne mener at det ikke er grunnlag for å anta at denne har vært over 20 % i løpet av de siste 20 årene. Derfor foreslår forfatterne av rapporten at den riktige plasseringen for arten på den kommende norske rødlista for arter vil være sårbar (VU).

Til tross for at nedgangen i den norske hubrobestanden samlet sett ikke ser ut til å ha vært like dramatisk som tidligere antatt de siste to tiårene, er arten fremdeles en av de fugleartene som det bør tas størst hensyn til i planutbyggingssaker. Kollisjonsrisiko med kraftledninger, og spesielt elektrokusjonsfare på strømmaster, har lenge blitt regnet som viktige trusler mot arten. Gjengroing av kystlyngheiene, redusert mattilgang, økt menneskelig aktivitet og endret arealbruk nær hubrolokaliteter er også hyppig nevnte trusselfaktorer (Jacobsen & Gjershaug 2014, Olsson 1997). Betydningen av disse faktorene vil selvsagt variere mye mellom ulike områder, og avbøtende tiltak bør iverksettes etter at dette er undersøkt.

Året 2012 markerte slutten på det nasjonale kartleggingsarbeidet, men NOFs engasjement for hubroen er fortsatt sterkt. Det samme året markerte oppstarten på overvåking av hubro i utvalgte regioner i Norge, og NOF gjennomfører dette arbeidet i fire utvalgte overvåkingsområder som fordeler seg på fylkene Aust-Agder, Rogaland, Telemark og Hordaland. I disse områdene samles det inn konkrete bestandsparametere, som hekketilslag og hekkesuksess, for å undersøke bestandssvingninger fra år til år (Øien mfl. 2013, 2014).

• Les rapporten til Norsk Ornitologisk Forening.
• Les artikkelen publisert i Vår Fuglefauna 4-2014.