Utisetra - seterfisket som matauk
Publisert 25.09.2013 06:00
Stangfisket som matauk
Kvislåbekken avgrenser setervollen mot nordvest. Allerede i vasshølet er det bitevillig fisk. Derfor startet de fleste fisketurene der. Enten fisket man seg nedover bekken til Gryta og så nedover eller oppover. Den beste fiskestrekningen i Gryta var der elva seg dovent i svinger nedover. Men der var også myggen størst og flest – iallfall opplevdes det slik.
Hvis man fisket seg oppover bekken fra vasshølet, var det alltid fristende å fiske inntil man kom opp til Stilla i bekken. Der var fisken større og turen dit ga som regel god fangst av fin matfisk, bortimot morkfisk var gjennomsnittsstørrelsen.
Sølnsjøbekken munner ut i Kvislåbekken ved Rypestad. Det er litt rufsete lende langs bekken til man kommer opp i snaua, men det er fisk å få hele veien. For den som er lokalkjent er det også en kulp der det nesten alltid stod en stor fisk.
Anton kan fortelle at når de fisket i Sølnsjøbekken fikk de gjerne 100 fisk i løpet av dagen. Der bet fisken villig, han fisket og slengte den på land der lillebror Pål plukket fisken opp – ofte hadde den bare bitt så hardt på kroken at den ble med og landet løs inne på land.
Fisket ble avsluttet når fiskeskrukkene var fulle. Inga fikk fisken og renset den til bruk i kostholdet for folk og hund – elghunden Laila var med på setra. Dermed ble fersk småørret den viktigste matvaren ved siden av flatbrd og melkemat.
Garnfiske på tjønnene
Når slåttefolket kom til seters, hørte det med at de tok en ryggsekk full med garn og gikk til Grytrotjønna og satte dem. Der var fisken av fin størrelse og som regel fikk de stor fangst.
Før i tida når slåttene i Åsen var i bruk, ble det tilsvarende fisket med garn på Åstjønna. Der var det bare flåte til bruk ved utsett og opptak - i motsetning til Grytrotjønna, der det var båt.
Da Høyfjellskommisjonen først på 1900-tallet arbeidet med høyfjellsstrekningene for å vurdere om det fortsatt var statseiendom eller privat i snaufjellet her inne, og som et ledd i dette registrerte bevis og vitneutsagn fra kyndige folk, ble øsekaret til båten på Grytrotjønna en viktig dokumentasjon: der var det svidd inn Asb. Brænd med svistempel. Øsekaret ble tillagt vekt som bevis for at Grytrotjønna lå i Sollia og ikke i Alvdal slik vitneprov og påstander fra Alvdal var. Båten ble ødelagt av alvdøler, som også drev urettmessig garnfiske og notdrag på tjønna. Også i dag har Uti båt ved Grytrotjønna, men garnfisket der drives ikke like regelmessig som den gang setra var i drift.
I 1957 og ’58 bar brødrene Anton og Bjørn tørrfuru fra nede i lia og opp til Åstjønna og erstattet den gamle flåten som lå der. Da hadde Tangensetringene på Løvrøstsetra demmet opp tjønna slik at den ga bedre forhold for fisken. Sommerens garnfiske ga godt resultat med pen ørret. Der hadde fisken tidvis hatt myrsmak, men den var ikke til stede etter at tjønna ble djupere. Det er en god tibekk (gytebekk) ovafor tjønna. Senere ble det mer aktuelt å bruke oppblåsbar gummibåt på slike fisketurer.
B.B.
B.B.
