Dagens forestilling om seterlivet er gjene knyttet ei stille og fredelig setergrend ved Kvislåbekken. De to seternaboene med hver sin budskap av voksne og pålitelige kyr, kviger og kalver hadde sin faste rytme med morgenstell på hver sin seter. Morgenstellet i utifjøset ble gjerne avsluttet med at dyra ble lokket ut av gjelen i den retningen budeia helst ville ha buskapen. Budeielokking var gjerne spesiell for hver enkelt budeie, det var store forskjeller på stemmeprakt og hvor langt lokken bar. Dyra ivret etter å komme ut i seterløten om morgenen, det var en musikk av kuraut og spede kalvestemmer.

 

Nå var det tid for en matbit, med en moderne vedovn gikk det greit å bake gjærhevet brød – i tidligere tider var det gjerne biter av flatbrød med kald småørret og setersmør, biter med brunost, pultost eller gammelost. Melk i alle varianter hørte til på seterbordet. Flatbrødet ble gjerne tatt med på kløva som husbonden brakte med seg når helga kom for å se til seterfolket og for å hente hjem ukas avdrått.

 

Etter førdugurden var det tid for å separere melka fra kveldsmålet dagen før og morgenmelka. Seperatorduren var en godlåt, men for å holde den i gang trengtes en person ved sveiva. Store gutter eller jenter som fikk status som underbudeier gjorde det – eventuelt etter at budeia sjøl hadde dratt den i gang.

 

På Utisetra brukte de en jerngryte/panne når de kokte brunost. (Nyeggsetra hadde bukjel av kobber.) Brunostkokingen ga en egen, god lukt når bukjelen med fersk varm ost ble gjort klar til å bli rørt kald. Ved løpingen av ostemassen fra skummetmelka ble lukta i rommet syrlig, mens pultosten og gammelosten først fikk lukt når den hadde modnet en tid. Hvitosten og nøkkelosten fikk smak, men lite lukt når den modnet.

 

Det tradisjonelle seterstellet bestod av mye arbeid der alt ble gjort for hånd. Budeia stod opp i gridden (otta), gjerne før seks for å ta fjøsstellet. Fjøsstell og melking hadde hun lært av mor si. For småjenter var det å lære melkingens rytme blant den tidlige lærdommen.