Storgrydalssetrene - en historisk innledning

Publisert 26.02.2013 06:00

Foto av Hummels kart gardene og setrene i Atnbrua. Fra Sollia 3
Kartutsnitt fra Hummels kart
 
Sporene fra Middelalderen (ca. 1000-1536) 
Kveberg i Alvdal var i middelalderen et høvdingsete for østerdalsbygdene og fjellregionen. Grunnlaget for denne posisjonen kan ha blitt utviklet over lang tid, gjerne helt fra vikingtiden (800-1066).
 
Fra Kveberg ble det ført kontroll med produksjonen av det verdifulle blesterjernet, kanskje endog drevet derfra. Rike malmmyrer og godt med trevirke var to nødvendige forutsetninger for denne næringen.
 
Systematisk fangst av elg og ren var en annen inntektsbringende næring. I dag tar vi for gitt at kjøttet er det mest verdifulle på dyret. Men vi skal ikke glemme at huden var sterkt etterspurt fram til mellomkrigstida på grunn av sine slitesterke egenskaper. Gevirdeler har vært brukt i mange forskjelige redskaper og utstyr som nærmest har gått i glemmeboka i dag.
 
Ferskvannsfisket hadde allerede da en grunnfestet verdi for kosthold og økonomi, i tillegg til at fisk var et viktig menyinnslag ut fra den katolske kirkes lære. Et ytterligere og viktig element om hvorfor fisken var av så stor betydning er jo at den kunne konserveres og lagres over lang tid, og i konservert form fraktes dit den skulle brukes uten at kvaliteten ble forringet. Røkt, tørket – enten som bergfisk eller hjellfisk, raket eller saltet kunne den vare en hel vinter eller mer ved behov.
 
Dette er noen hovedtrekk i Nord-Østerdalens middelalderhistorie som historiker og fagbokforfatter Arne Dag Østigaard, Tynset, arbeider med.
 
Jernblestringen, jernet og dets logistikk er knyttet til transport for frambud på markeder og ellers til sentrale strøk. Det norskproduserte jernet er fritt for fosfor og er dermed fosforholdig jern fra kontinentet overleget i alt fra skipsnagler til våpen. Dermed var kvalitetsjern en strategisk og økonomisk viktig handelsvare – ikke underlig at statsmakten – Kongen – ønsket å ha kontrollen. Dette er et tema som professor emeritus Arne Espelund ved NTNU arbeider med å kartlegge. Jern, huder, skinn, horn og bein, kjøtt og fisk, trolig også tjære, – dette er alt produkter som måtte transporteres ut av distriktet for å ha komersiell verdi. Da foregikk all denne bruk i den store kongelige Østerdalske allmenning som omfattet våre lokale allmenninger forutenTynsets og Rendalens allmenning, Åmotske allmenning og allmenningene i Trysil, Engerdalen, Idre og Särna.
 
Dermed oppstod veinettet både nord-sør og øst-vest. Det var der kanskje alt før folk, tråkket av klover. Der dyr liker å gå er det best også for mennesker. Senere ble det ferdsel med forsyningstransport til gruvene og bortfrakt av metall og malm. Dette er et tema som Lars Otto Wollum har skrevet mer inngående om for setrene på Vollumkjølen. Når så bøndene ble flere og de trengte mer beite til økende besetninger, fikk veiene nye brukere – og snart var det februket og seterdriften som var viktig – dermed svant minnene om de gamle onnene hen med generasjonene.


Dølveien
Allerede på 1600-tallet var det bygd bru over Atna. Denne Atnabrua var en viktig del av et større veisystem, med én hovedtrasé fra Hedemarken og Gudbrandsdalen nordover til Røros og gruvedriften, og enda eldre som vei til Nidaros eller østover mot Rendalen og de den gang norske landskapene i Sverige.
 
Den bosetningen vi kjenner som Atnelien i dag, ble i 1695 etablert på offentlig oppdrag for å bistå veifarende på denne lange, øde strekningen. Det var et åpenbart behov for å skape sikre overnattingskvarterer mellom Atndalen og Glåmdalen; Stor-Grytdalssetrene er et naturlig stedsvalg med farbart landskap og med både beite og ved. Som sollia.net skriver om Løvrøstsetrene øst i Stor-Grytdalen, er det en gammel tradisjon som sier at en gard ved Atnbrua hadde seter der – kan den også opprinnelig har vært et kvarter på veien østover mot Rendalen og Sverige? Kanskje var veiene ryddet på kongens befaling og skulle holde visse krav for både militære og sivile formål? Denne veien bærer navn som Blesterveien (Rendalen) og Fiskerveien (Ringebu) alt etter hvilken bruksform som var viktigst.
 
Veien som ble kalt Dølveien gikk over Atnbrua og faller sammen med den gamle seterveien fra Uti og over fjellet gjennom blant annet Stor-Grytdalen og ned mot Kveberg i Alvdal. Kanskje nettopp av samme grunn, finner vi navnet Dølbekken så snart ferden over snaufjellet møter bjørkeskogen på Glåmdalssia. I lys av at rydningsfamiliene ved Atnbrua kom fra Alvdal og flere fra Kveberg, kan det tenkes at det har vært hus og overnattingskvarter, og trolig hegn for hester og stall også i Stor-Grytdalen som ved andre steder ellers langs Dølveien. Flere steder i Sollia, som ved Atnbrua, Hamna, Vuluvollene, Snødølvollen og Bretningen, har det vært en pålagt oppgave å gi husly til folk og foring til hestene nettopp for å sikre en tryggere overfart gjennom fjell og villmark på ferden nordover med gruveforsyninger eller returlast sørover. Stor-Grytdalen med bjørkeli og hamn, var siste mulighet for pause og ly for styggvær, før ferden over én mil med snaufjell videre nordover skulle ta til. Det var vinters tid en lang etappe andre veien, fra setrene nordover Stor-Grytdalen til laveste fjellpassering i Skardet, over til Lessingsmyrene, sørover Veslegrytdalen, gjennom Hessestøet, forbi Vinterveigruba, over Næråtjønna og ned lia til gards.

Utis høstseter
Utis høstseter ligger i Stor-Grytdalen. I matrikkelforarbeidet fra 1723 går det fram av oversikten at ingen Atnelien-gard hadde seter enda. Den totale bestningen på de fem eiendommene er oppgitt til 3 hester, 15 storfe og 15 sauer. Med så få dyr var det neppe nødvendig med setrer enda. Det var rikelig med hamning til dette dyretallet bare oppover langs Storbekken og Naråa, ved Sjøendmyrene, utmed Lona, langs Hamnbekken, småmyrene og i Åsen. Det betyr trolig at det var innkvartering av de veifarene som var den viktigste inntektskilden for oppsitterne.
 
Dermed kan Stor-Grytdalssetra være tatt i bruk som seter så sent som i 1734-35 da eiendommen Atnelien var eid av Lars Bugge i Christiania. Lars Bugge kjøpte hele Atneliensameiet av Kongen i 1733. Bugge kjøpte samme år Grytdalssameiet og begynte å bygge opp Grytdalen. Det er nok dette som kan forklare at Grytdalen, som den gang hørte til Rendalen, har slått og løe i det som har vært regnet som Atneliens utrast. Grunnen til at Grytdalen og Atnelien ved Uti og Oppi bygde seg setre i Stor-Grytdalen kan ha vært som et ledd i å forsvare det store og kanskje noe udefinerbare utrastområdet som ble tillagt Atnelien ved skyldelingen i 1715. Dette området væst efter en miil og øst efter en miil… fra utgangspunktet ved Atnebroens søndre side har det åpenbart vært viktig å sikre seg med alle sine ressurser. Det kunne bare skje ved bruk og ved å ha installasjoner over så store deler av området som mulig. Ikke minst var gode beiter og myrslåtter av største verdi. Disse godene lå langs vassdragene.
 
Uti, Oppi og Amperhaugen hadde sin hovedtyngde av slåtter i Stor-Grytdalen på områder som er svært frodige og grasprodusernede. En solid dokumentasjon på setrene i Stor-Grytdalen er fra 1762 hvor det på Hummels kart er inntegnet to setre ved Kvislåbekkens utløp, altså der Stor-Grytdalsetrene ligger i dag. Det er samtidig inntegnet tre setre i Veslegrytdalen og fem på Sjølisetra. Det vil si at de fem Atneliengårdene setret på samme område om våren og sommeren med fem 5 vårsetre, og delte seg på ettersommeren, fra 12. august, med 2+3 høstsetre. Det skal ha vært et innskåret årstall, enten 1741 eller 1747 på en stokk i seterstua i Stor-Grytdalen.
 
Senere kom Nyeggensetra til tidlig på 1800-tallet og Trøsetra i århundrets siste del. Oppi på sin side flyttet sin høstseter til Veslegrytdalen setergrend.
 
B.B.