Somt om setrene i Vesl-Grytdalen

I Vesl-Grytdalen finner vi i dag fire setrer. Ingen av dem er i drift.
Tre av dem   - setrene til Søre Moen, Nordre Moen og Amperhaugen - ligger innenfor den gamle felleseiendommen  som kalles Vesl-Grytdalssameiet.
Setra til Nordre Moen - i dagligtale kalt Nordistu-setra - ligger nederst,





så følger
setra til Amperhaugen - i dagligtale kalt Høvva-setra (kartets Haugasetra) -








og oppe på sætan finner vi
setra til Søndre Moen. (Sy'stu-setra)





Den fjerde setra tilhører garden Nygård. (Nygårsdsetra) . Den ligger aller øverst og like sør for grensa til Vesl-Grytdalssameiet.







De to Moagardene (Søre - og Nordre Moen) og Amperhaugen hadde alle sine vår- og sommersetrer på Sjølisetra.
Den gamle Atnligarden Oppi hadde også i sin tid seter i Vesl-Grytdalen.

 Flyttedatoer
Den gamle flyttedatoen fra Sjølisetra til Vesl-Grytdalen var 10.august.   Dette slik at slåtten på utmarksslåttene skulle være unnagjort.
Det kan nevnes at Uti og Trøa flyttet til sine setre i  Stor-Grytdalen fra  Sjølisetra før, 14—16. Juli.

Setervegen (fløtteveien) fra Sjølisetra til Vesl-Grytdalen
Ettersom de tre setrene i Vesl-Grytdassameiet var høstsetrer, så kom  veien de tre flyttet buskapen til setra i Vesl-Grytdalen fra Sjølisetra. 
Den gikk øvst på lia østover fra Sjølisetra eller Sjølia som den heter lokalt. Så svinger stien opp- og innover mot nordsida av Nørdre Næråskarven. Her krysser seterevegen bjørkrøsta ”Næråa”.
Vel inne i Vesl-Grytdalen krysser denne seterveien stien (Stor-Grytdal/Vinterveien) fra Uti og Atnbrua til Stor-Grytdalen. Det skjer i Hessestøe. De som skulle til seters i Stor-Grytdalen fulgte så denne setervegen som gikk rett fram og opp lia  over Grytvola. Sjå beskrivelse under setrene i Stor-Grytdalen.
De tre nevnte som setret inne  i Vesl-Grytdalen hadde nå stutt vei att. Her er lett terreng over ”Rævhaua” og med til ”Sæmmarsbrua” over Vesl-Gryta og opp til setrene sine.

Sommer-/vinterveiene til/fra Vesl-Grytdalen fra Atnbrua

 

Hemføringsvegen  - her beskrevet fra Vesl-Grytdalssetra og framover til bygda.

Denne gikk direkte tilbake til gardene gjennom Åsen og ikke om Sjølisetra.

Vegen gikk over "vinterveibrua” og videre gjennom Mobekkrøsta. Den var forøvrig bløt og litt tung å krysse.  Dette er forøvrig også vintervei-lea fra Atnbrua.

Like før Stor-Urda skiller disse veielene lag. Storsteinlendet  her egner seg ikke for vinterbruk og slakjøring.

Veien gikk så gjennom Mørkrøsta til Svahellet som ble reknet som halveis. Her var det vanlig å gi dyra salt. Over Storbekken var det bru. Flatåsen ga lett lende og både  dyr og folk stundet nå hematt så buføringa gikk lett. Stien går like synnom Engetjønnet, yst på Stenåsen før første stien ned til Nygård tok av ved Hæra-åkeren.

 
Amperhaugen hadde delvis setervei sommerstid fra Flatåsen opp i Åsen og ned Ra'n. Eller de brukte den samme setervegen som moingene rundt Åsen, langs   Vesl-sætan her og ned til gardene.

 
Mer om vinterveien - regnet fra Atnbrua
Vinterveien fulgte Atna nedover fra gardene til Fosshue  hvor den tok opp langs den nedre Krokettbekken. Videre gikk den et stykke lenger sør/øst enn sommerveien til den støtte sammen med sommerveien et stykke før setrene (i Mobekkrøsta). På Utis Åsteig ligger det fortsatt igjen rester av kavling over myrdrag i traseen og navnet "vinterveistilla" vitner fortsatt om hvordan terrenget med snøforhold og stigninger gjorde trasevalget annerledes enn på sommertid.

 
Beite
Vesl-Grytdalen har både gode og magre  hamnestrekninger. Derfor var det viktig å lokke buskapen til de ulike områdene.
Dette har sin geologiske forklaring: Området setrene ligger i kalles i geologien Atnsjø-vinduet. Området preges av en veksling mellom den næringsfattige sparagmitten som ellers dekker det meste av Midt-Østerdalen og gabro i Atnsjøvinduet. Der stikker gabroen opp gjennom sparagmitten og gir dette et noe mer næringsrikt jordsmonn. Slik er det i Vesl-Grytdalen, ved Sjølisetra, Megrunnslia og deler av Stor-Grytdalen.
Dessuten er det mange friske grunnvassoppslag i lia det Vesl-Grytdalsssetrene ligger.
Lokalisering av setrene er derfor ingen tilfeldighet!

Hvor beitet de enkelte setrene?
Amperhaugen beitet gjerne ”Nordpå-lia” eller opp i Myr'n.
Nordistua både over Gryta og bort i Mobekkrøsta eller nordover mot Hessestøe og Slåttbekken.
Sy'stua oppi Myr´n, Storholten og sørover mot Gjetskjøttmyrene ( på kartet står det feilaktig Gjeitkjørpmyrene). Denne siste beitestrekningen brukte også Nygård når de etablerte sitt seterbruk i den sørvendte frodige lia.  

Beiterett
I det området som kalles Vesl-Grytdalssameiet hadde opprinnelig bare fem garder i Atnlien (gardene Amperhaugen, Uti, Oppi, Nordre og Søre Moen) beiterett.
Nygård hadde ingen beiterett i Vesl-Grytdalssameiet, men bare på den private, teigdelte skogen øst for setergrenda. Der fikk de benytte den beiteretten som eierne av Trøa og Nordre Moen i fellesskap hadde i området. Egentlig var denne begrenset til bare på deres aktuelle teiger, hvor Nygårdsetra var fradelt som to  parseller. Godt naboskap og skyldskap gjorde at dette ikke ble hevdet for sterkt.

Vesl-Gryta - et naturig dele
Gjennom hele dalen går Grytbekken eller Vesl-Gryta som et naturlig dele. Ellers ble den tydelige ishavsavsetningen Sætan et naturlig navne- og orienteringsmerke. Ovafor, nordpå, søppå Sætan osv.
Slåttbekken og området der ble brukt gjerne sammen med Hessestøe.

Besetningen
Alle gardene hadde kyr, sau og geit med seg til seters. På slutten var det kun på Nygårdssetra som hadde  geiter.
Dessuten var det vanlig å ha med gris. Å jage med seg grisen fra Sjølisetra bød på utfordringer ...

Gris på setra
Hver sommer var det brukelig å gjerde inn et nytt stykke til gristrø. Gjennom år ble det på denne måten nydyrket jord som siden kunne slås. Grisen roter nemlig i jorda og får opp sten. Grisen fikk eget hus ved denne trøa, men huset kunne brukes i flere somrer. Bare gjerdet ble flyttet.

Seterslåtten
Setertrøene ble slått med ljå og foret tatt vare på i høyløer. Foret  ble kjørt hjem på førjulsvinteren. ”Før det vart for djuprent og trælele”, Dette foregikk til ut på 1960 åra.

Utmarksslåttene
Slått av utmarksslåttene opphørte først på 1900 tallet med unntak av de nærmeste slåttene rundt setrene, slik som Mobekktjønnet og ”Sjuskjerning-sletta”  og ”oppi  myr'n”.
- Sjuskjerning er dialektord for blomsten Skogstorkenebb
Løv ble gjerne tatt på flere steller, båret ned og lagt ute eller inne i løene og kjørt hjem under vinterkjøringa.

De gamle slåtteengene
De viktigste låg ved
- Hessestø og Slåttbekken som Moagardene brukte.
- Høvvakjølla (valigvis feilaktig skrevet Haugarkjølla) - denne bærer jo Amperhaugen sitt navn
- Lessingsmyrne - brukt litt av Amperhaugen og Uti
- i Næråa - brukt av Uti  - og Oppi den tida den garden eksisterte.