Nyeggsetra ligger idyllisk til øverst på setervollen i Stor-Grytdalen. Den tilhører garden Nyeggen i Alvdal kommune og er en av tre setrer i denne serien der setra ligger i gamle Sollia kommune, mens garden den tilhører ligger utenfor.

Teksten i denne framstillingen er hentet fra boka "Setrer i Alvdals vestfjell! utgitt i av Per Arnfinn Bergebakken. Han har velvilligst stilt dette manuset til disposisjon for denne serien om setrer i Sollia. redaksjonen har tillatt seg å sette inn noen

Redaksjonen velger å gjengi dette manuset uavkortet og framstillingen baserer seg på en beskrivelse av seterlivet fra tidligere eier av setra Halldor Nyeggen. Halldor Nyeggens familie har også gitt sitt samtykke til denne måten å fortelle seterhistoria på.

Dette er hva Halldor Nyeggen forteller:

Frå sist på 1780-åra var Hans Estensen frå Kvebergs-Trøen og Berit Olsdatter Nyeggen eiere og brukere på Nyeggen. Like før 1800-tallet vart deres datter Mari (f. 1774) gift med Peder Olsen Storstrøm (f. 1767). De flytta da til garden Utti ved Atnbrua i Sollia, og vart nye eiere av den.

Utti hadde hatt sæter i Storgrytdalen sia rundt 1740. Nå begynte Hans Estensen å sætre sammen med datter og svigersønn, og i 1803 kjøpte han halve sætervangen for 60 riksdaler og satte opp egne hus. Dermed vart Nyeggens sætervei ca. tre og ei halv mil, mot før bare til Dølbekksætra (15 km.). Frå like ovafor disse sætrene var det bare snaufjellet til utpå Vardhøa, to kilometer frå den nye sætra.

Veileia fulgte veien til Kvislåsætra de første to kilometrene oppi Dølbekkhøa. Her var det halvveis frå heime til Storgrytdalssætra. Herfrå gikk den i mer sørlig retning, tvers over Kjelkdalen, over Korsberghøas lågeste rygg (1350 m.o.h.) og bratt ned til Kvislåtjønna (1240 m.o.h.) Videre på vestsida av Storgrønhøa og Vesl-grønhøa, over Kvislåbekken, nedover Finnhauan og ny kryssing av bekken ca. en kilometer før vi nådde sætra (850 m.o.h).

Den første tida var hele veien bare en krøttersti, og alt måtte kløves på hesteryggen og bæres i ryggsekken. Med 3 1/2 mils veilengde, burde ikke kløva veie mer enn ca. 75 kilo, eller vekta på en vaksen person. En tur med kløvhest

tok 8-10 timer, avhengig av kløvvekt og lufttemperatur. Flytting med buskapen

om våren tok 10-12 timer, heimatt om høsten 9-10 timer. Sauene var nok også med under flyttinga, på grunn av faren for rovdyrangrep.

Det var neppe noen stor buskap på Nyeggsætra de første 40 åra. I 1835 fans det på Nyegga 2 hester, 6 nautskrøtter og 16 sauer. Men i 1850-åra vart det bygd nye og større sæterhus; Storfefjøs med 16 båsplasser for kyr og 6 for kalver og geitfjøs for 12-15 geiter. I 1865 fødde Nyegga 3 hester, 20 storfe, 16 geiter og 44 sauer. Da var det nok fullt i både ku- og geitfjøs. Ei peisestue og to høyløer er antagelig frå 1860-åra.

Sætervangen var på 5-6 mål, og i gode fôrår vart løene fulle. Men å kjøre høyet heim om vinteren kunne vere strevsamt og risikabelt for både hester og karer, hvis været slo om til snøstorm og de kanskje måtte gjøre vendereis for å berge livet. Først på 1920-åra begynte de å sette bort ljåslåtten og høyavlinga til nord-atndøler, mot at de hogg og kjørte fram ved til sæterbruket når de henta høyet om vinteren. Det var ei god ordning for begge parter i ei tid med lite penger i omløp. Dermed var det slutt på den slitsomme vinterkjøringa, som vel hadde vært årviss i bortimot 120 år. Ordninga varte fram til 1947, som var siste år med sætring i Grytdalen.

I alle år før 1930 hadde ystinga foregått i et lite bordskur med tre vegger og skråtak, men i 1931 vart det satt opp et 3 x 3 meter stort tømmerhus (kokhus), som vart til stor bedring av arbeidsforholdene til budeiene. Samtidig vart det også et varmere hus å overnatte i for høy- og vedkjørere om vinteren.

Etter tjue år uten sæterdrift, vart det i 1969 kjørt inn bølgeblekkplater med skuter og lagt på sæterhusa, for å hindre lekkasjer og forfall innvendig.

I 1992 vart det inngått leiekontrakt med DNT om restaurering av husa til sjølbetjeningshytter, og etter istandsetting av peis-stua, kokhuset og ei løe som vart flytta og omgjort til lagerrom, vedskjul og do-anlegg, var det 8.juli 1994 åpningsfest, med mye folk og mye god spekemat. Og så kan sætra være til glede for etterslekta!

Av gamle dokumenter går det fram at sætereierne 15. 09. 1835 vart ”indstevnet af Lensmand Evenstad og Tollef Kilde som Eiere af Skovstrækningen i Storgrytdalen, til Fraflyttelse fra bemeldte sæter og dets Brug”. De forlangte faktisk at sæterbruket skulle avvikles!

Men i et skjøte av 9/12 1874 er bl.a. nevnt: ”Retsforlig af 12. februar thl.18. juli 1839, hvorved er erkjendt Ole Olsen Kveberg`s Ret til Sæterbrug og Havning i Storgrytdalen for hans på Kveberg fødendes Kreaturer, ligesom han er kjendt berettiget til mod aarlig Avgift 60/. i Skovstrækningen Storgrytdalen at tage det Fornødne til Sæterhuse, Gjærder og Brænde”.

Den årlige avgiften var 60 skilling = en halv spesidaler, som senere vart til 1 krone, mens rettsforliket vart en kostnad på 42 Spd. 2 ort 12 skilling for Ole Olsen og Ellen Eriksdtr.

Lensmann Ole Evenstad fra Stor-Elvdal og Tollef Kilde fra Åmot var Østerdalens største skogeiere på 1800-tallet. I åra 1819-1820 drev de ut omkring 600 tylfter grovt tømmer fra Storgrytdalen. Skogeiere her vart de i 1813, ti år etter at Nyeggen bygde seg sæter, og rundt 75 år etter at garden Utti hadde etablert seg. Deres krav i 1836 om fraflytting og slutt på sæterbruk, må karakteriseres som maktmisbruk overfor fattige fjellbønder, og lite verdig oppførsel av slike rike bikser. Etter ”slakting” av furuskogen var det fjellbjørka som overtok marka, og den var ikke salgbar til andre enn sætereieren.

- Det er i sommer 80 år sia min første tur til Grytdalen, 4 1/2 år gammel. Den står enda klart i minnet som ”lang dags ferd mot natt”: tidlig opp, god mat, godt kledd, plassert oppå kløvsalen på hesten ”Trygg”, og så bar det av garde. Etter to uendelig lange timer, kom vi til Aumdalssætra. Da trodde jeg vi var framme, men det bar videre og jeg gråt av skuffelse. Etter nok en lang time, kom vi til Dølbekksætra. Der vart jeg løfta ned og kløvmeisen satt på bakken. Så kom det ei bli budeie ut og ba oss komme inn og kvile, og jeg var glad for at vi endelig var framme. Men etter kvila var det ny skuffelse og gråt; kløvmeisen og jeg vart løfta opp på hesteryggen att, og så bar det videre oppover ei bratt bjørkeli, og brått var vi over skoggrensa og så bare snaufjell på alle kanter. Det var et overveldende syn, som nok gjorde et sterkt inntrykk på meg, og som jeg har hatt i minnet i alle år på tur samme veileia inn i fjellheimen.

Men turen gikk videre, mot Dølbekkhøa som ruvde større og større etter som vi kom nærmere. Men den lå snart bak oss, og vi rei mot stadig nye synsinntrykk. Jeg sov nok i perioder etter kvart, men jeg hugser utsynet fra varden på Korsberghøa, med Kvislåtjønna som blikkfang, for der skulle vi også kvile. Nede ved tjønna var det stans ved ei lita tømmerbu, og jeg trudde at nå var vi endelig framme! Både kløvmeiser og jeg vart satt ned på bakken, og vi åt niste mens hestene gnog gras. Min skuffelse var stor over den vesle sæterstua (4 m2) med bare en liten peis inni, men jeg vart trøsta med at om to timer var vi framme! Den siste mila hugser jeg ingen ting om; jeg sov nok for det meste og vakna først da tante Aslaug løfta meg ned av kløva og ga meg en god klem. Endelig var vi framme i Grytdalen, og både sæterhus og budeie svarte til mine forventninger. Og de var store; etter alt jeg hadde hørt om livet på sætra av mine eldre søsken Ellen og Astrid, var det et sommerparadis!

- Jeg hugser lite fra denne første sommeren i Grytdalen, men året etter kom ”molteåret” 1927, og det som står klart i minnet er synet av ”Storfloen”, ei moltemyr dekt av gulmodne bær. Jeg fikk et spann som tok en liter, og dette plukka jeg fullt flere ganger med store molter, som en etter en fylte den vesle handa mi. I alt var vi vel 8-9 plukkere på myra den dagen, og ”fangsten” var nok over 100 kilo. Det jeg hugser fra dagen etter, er synet av bu-kjelen på 120 l., full med molte som putra og småkokte, før den vart aust over i kvartill og ottinger og frakta heim på to kløvhester. Og så hadde vi molte i minst sju år, vart det sagt.

I 1928 hadde min bror Dagfinn sin første sommer på sætra, 4 1/2 år gammel. Da fikk jeg lekekamerat i flere år framover, og leken var å etterlikne sæterdrifta, med kyr og kalver av benknoker, og lage oster av raud og kvit sand i små blekkesker. Med åra vart leken skifta ut med sysler for budeiene, som ved- og vassbæring og fjøspynting, men også fisking og bærplukking, når det var aktuelt. Ellen og Astrid (Hlldors to eldre søstre - red. anm.) vart tidlig ”underbudeier”, og de kommanderte oss jevnlig til å gjøre noe nyttig …

I 1930 ”debuterte” Marit og Ola, h.h.v. 6 1/2 og 2 1/2 år gamle, og de vart også etterkvart opplært i det same yrket … Sæterlivet var for oss alle en vesentlig del av oppveksten.

I 1927 vart tante Aslaug gift med Gunnar Hårdnes, og 1928 begynte de å sætre sammen med oss. Hun hadde da vært budeie i Grytdalen fra sin barndom først på 1900-tallet, for sine foreldre fram til 1917, da mine foreldre overtok drifta, og videre i 10 år for dem, til hun stifta egen familie, og i samdrift med oss fram til 1947. Deres to barn, Ola og Ellen, var 3 1/2 og 2 1/2 år gamle da de første gang vart frakta over fjellet i små trekasser i kløvmeisene på kvar side av hesten i 1932, og de vart de siste i ”barnehagen” i Grytdalen! Og Gunnar bygde ny do og laga avkjølingskum i ei vasskjølle like ved kokhuset, til stor glede og nytte for oss alle. Det økte trivselen ytterligere!

Det gode sæterlivet varte enda i 15 år, men etter 1947 var det ingen som ville være budeie på ei enslig sæter som lå langt unna folk og allfarvei. For meg vart det årlige turer, med saueslepp om våren og sausanking om hausten. Men i 1959 vart Kvislåtjønna Beitelag stifta, med oppsetting av husvære og samletrø, og det vart da basis for både slepping og sanking. Beitelaget er fortsatt i drift. Etter 1992 har husværet også vært sjølbetjeningshytte for DNT”.

Halldor Nyeggen omtaler sjøl en rettsak inne i teksten ovenfor.

Vi gjentar den her:

Av gamle dokumenter går det fram at sætereierne 15. 09. 1835 vart ”indstevnet af Lensmand Evenstad og Tollef Kilde som Eiere af Skovstrækningen i Storgrytdalen, til Fraflyttelse fra bemeldte sæter og dets Brug”. De forlangte faktisk at sæterbruket skulle avvikles!

Men i et skjøte av 9/12 1874 er bl.a. nevnt: ”Retsforlig af 12. februar thl.18. juli 1839, hvorved er erkjendt Ole Olsen Kveberg`s Ret til Sæterbrug og Havning i Storgrytdalen for hans på Kveberg fødendes Kreaturer, ligesom han er kjendt berettiget til mod aarlig Avgift 60/. i Skovstrækningen Storgrytdalen at tage det Fornødne til Sæterhuse, Gjærder og Brænde”.

Den årlige avgiften var 60 skilling = en halv spesidaler, som senere vart til 1 krone, mens rettsforliket vart en kostnad på 42 Spd. 2 ort 12 skilling for Ole Olsen og Ellen Eriksdtr.

Hele rettsdokumentet fra Tønsets sommerting den 18. juli 1839 finner du her: Side 1 - side 2

En annen rettssak som bør nevnes var saken gjaldt retten til jakt fra setra mellom Olaf og Haldor (den eldre) på den ene sia og Arthur Mathiesen AS på den andre sia. 1922.

Saken startet med en domsslutning datert 11.10.1917 der det heter:

"De innstevnede Olav og Haldo Nyeggen kjends like ovenfor citantskapet Arthur Mathiesen & C0 A/S uberettiget til al jakt innenfor citantskapets eiendom Storgrytdalens sameie".

Saken hadde i starten et større omfang da flere Alvdøler hevdet at Storgrytdalen var en del av ei bygdeallmening. Denne påstand ble motargumentert/dokumentert og forkastet.  

Bortleie av slåtter:

Fra rundt 1916 ble slåtten på setervangen leid bort til brukere i Sollia og Nord-Atndalen.

1916 (?)-1918: Det foreligger et brev hvor det kommer fram at Bjørner Fredriksen (Grytmoen) har sagt i fra seg slåtten på setervangen til Nyeggen i 1919 på et ugunstig kort varsel. Brevet er jo datert 27 juli. Altså har han slått der fram til og med 1918. Kilde Ola Anton Brænd har sett påskrift i Utiløa sør i slåttene at samme Bjørner henter fôr i Utiløa en oktober dag i 1916. Det er nærliggende å tro at de også slo Nyeggens setervang i samme periode.

- Men når Bjørner skal ha starta opp i Stor-Grytdalen  kjenner jeg ikke noe nærmere til. Han kom til Sollia på midten av 1890 tallet og behov for fôring da han leide seg inn på Olstad og Amperhaugen har sikkert vert til stedet, forteller Ole Anton Brænd.

1919-1924: Det er grunn til å tru at E. Bjørnersen slå Nyeggsetra i denne perioden.

1924 - 1930: Det er grunn til å tru at Hans Dalen fra bureisingsbruket Dalen (Dokken) nord i    i Nessgrenda ved Atnsjøen slo Nyeggsetra i perioden fram til 1930.

1930 - 1945. I denne perioden slo Johannes Øien fra bureisingsbruket Solvang i Nord-Atndalen på Nyeggsetra, etter hver sammen med Petter og sønnen Sverre Furulund fra bureisingsbruket Nyheim   nørdst i Nessgrenda ved Atnsjøen. 

1945-47: den siste som slo vollen på Nyeggsetra var Bjarne Bjørnersen.

Hessestøvegen - gml. sti kløvveg sørover i dalbotn på innsida av Trømyra. Ender i Slåtten.

Storrøstvegen - sti nordover midtlies som ender i den store røsta (Storrøsta) midtvegs til Grytrotjønnet. Gammel kavling av oppkuttet bjørk påvist en gang på 1980-tallet av Halldor Nyeggen. 

Holmsjøvegen - en sti fra Nyeggsetra over Kvislåbekken og såvidt oppe i snaufjellet nordover til stien slepper seg ned mot Grytrotjønnet og videre gjennom skaret nord for Musvola  og videre til Holmsjøen. Det er denne gamle stielia somi dag er den off. turistvegen mellom Breisjøseter og DNTs sjølbetjeningskvarter på Nyeggsetra.

Denne T-stien gikk tidligere nede i lia, men ble flyttet i forbindelse med at Den norske Turistforning etablerte sjølbetjeningskvarter på Nyeggsetra. Denne gamle turistvegen ble merket samtidig med at karenus Kveberg bygde gangtreet over Kvislåbekken ved Rypestad.

Vardhøa - en varde like oppi snaufjellet langs stien til Kvislå. Fra denne ser de som kommer nedover setrene for første gang. Likeledes kunne de som ventet på folk som kom fra Alvdal se dem komme når de passerte Vardhøa. Men neon hø er det ikke snakk om, bare en varde.

Sandmæl'n: Ligger inne på snaufjellet langs den gamle saustien fra Storgrytdalssetra til Kvislåtjønnet

på sørsida av Kvislåbekken. Denne ble bruk for å slippe å krysse bekken med sauene.

Kalvgrubba: Ligger like nord for Sandmæl'n, men sør for Kvislåbekken.

Kavøs-tjønnet: Liten tjønnpytt i skogen like sør for setra. Kavøse er dialektisk ord for rumpetroll.

Bogen: Kvolvet mellom Musvola og nordre aksla av Grytdalsvola.

Vinterveilea: Veilea som de kjørte høy etter fra Stor-Grytdalssetra framover til Atnbrua eller Nessgardene gikk opp vestlia over Bogen. Det danner seg et svakt dalføre her langs en svak bekk - også kalt Vinterdalsbekken. Vegen fulgte på nordsida av bekken og opp på snaufjellet nord for skaret som danner skillet på toppen av de nevnte fjellene. Deretter dreier vegen sørover over Lessingsmyrene. Denne vegen ble på 1980-tallet ryddet og brukt som veg for frakting av elg med jernhest av elgjegerne Jan Helgesen og Rune Helgesen. Brukes i dag også som scootertrase for Uti i forbindelse med frakt til/fra Utisetra på Storgrytdalssetra.
Nordi Skaret: Skaret mellom Musvola og Grytdalsvola.
Slåttbekken: Bekken som renner nedover fra Nordi skaret og ut i Stor-Gryta.

Alt fra fotturistenes inntog i området var det mulig å få leie seg logi på Stor-Grytdalssetra. De første rutene gikk mellom Breisjøseter - Storgrytdalsseter - Kvislåseter - Atnbrua med ei forgrening sørover via Løvristen til Hanestadnystera på kjølen ovafor Mogrenda.

Det var Karenus Kveberg som var sist på 30-tallet var primus motor i dette arbeidet. Han drev med turister på Kvislåsetra i Alvdal. Karenus Kveberg  bygde også i sin tid gangtreet over Kvislåbekken ved Rypestad, i jakthytte midtvegs mellom Nyeggsetra og skogbandet. Dette gangtreet ble brukt både av de som skulle til Kvislå og til Breisjøseter.

I 1992 etablerte Den norske Turistforening sjølbetjeningskvarter på Nyeggsetra. De bygde om det gamle kokhuset til seks sengeplasser. Løa ble flyttet fra ovafor seterstua til like nedenfor kokhuset og brukes som proviantlager og do.  

I de senere åra har det pågått en prosess der DNT har søkt om å få utvide sjølbetjeningskvarteret til 15 sengeplasser slik at de kunne huse sine fellesturer på Nyeggsetra. I planene inngikk full restaurering av både seterstua og fjøset. prosjektet var fullfinansiert fra DNT. Dessverre har planene strandet på et avslag fra fylkesmannen i Hedmark under henvisning til forvaltningsplanen for villrein i Rondane og Sølnkletten. Siste ord i saken er trolig ikke sagt. Les mer om dette i egen artikkel i sollia.net. Artikkelen finner du her.

Ved Rypestad fant budeiene sand med ideell kornstørrelse til å renskure kjørelene sine. "Ryssen" på Nyeggsetra måtte derfor til stadighet gå den "tunge" vegen opp dit og hente sand i blikkspann til budeiene.

I slåtten sommeren 1940 gjorde en regnflom at Kvislåbekken gikk over sine bredder og deler av bekken tok vegen direkte nedover hele setervollen med hovedfar mellom kokehuset og seterstua. det silregnet og temperaturen var ikke stort over 0 grader, fortalte Halldor. de berget seg med å felle bjørk og bruke den som flomforebygning.

Sommeren 1940 vart reve ihjel omtrent halvparten av sauebesteningen til gardene Nyeggen, Gammelstuhaugen og Eggset i området fra Åsfjellet, mot Lauvrøsta og Bekkebotten. Det kan ha dreid seg om borti 100 dyr totalt. Det var ulven som hadde vært på ferde.

Fjøs/hus:
Ca. 1918: Nytt spontak lagt på seterstua.

1932. Kokehuset ble bygd.
1969: Nytt bølgeblikktak på seterstua

1980. Nytt gulv i kokhuset

1992: Geitfjøset tatt ned. Kokhuset bygd om til sjølbetjeningskvarter. Løa flyttet og bygd om til proviantlager.

Kufjøs - 16 båsplasser for vaksne, 6 kalveplasser

Geitfjøs - plass til 12-15 geiter

Sjølve seterstua og de andre hovedhusene er tømret opp og kjørt inn til setra enten fra Alvdal eller Sollia. det er lite trolig at disse er blitt oppattbrukt som vanlig var. Tømmeret til alle uthusa er tatt fra nærliggende skog og tømret opp på stedet.

Kilder:

Boka Setrer i Alvdal vestfjell - Per Arnfinn Bergebakken.

Halldor Nyeggen m. fam.

Ole Anton Brænd

Hans Sollid
Sollia 3
H.S.