Setra til garden Eggen på Gammelsetra.
Garden Eggen ligger i Ytterdalen

Rydningsarbeidet i Eggen startet omkring 1700, visstnok i et trøland i bakken ovafor blesterhyttene ved Setningen. Det var Ole Solliens datter Siri og mannen Peder Eggen som fikk bygge seg opp en liten sjølstendig plass under Solliens bygselsrett.

Neste brukere var Peder Hågensen fra garden Eggen i Alvdal og kona Marte Engebretsdatter Sollien.

Da Peder Hågensen døde i 1763 flyttet Knut Larsen Bakken fra Stor-Elvdal inn på Eggen sammen med kona Ragnhild Tomasdatter som var fra Sollien.

Da Kristen Knutsen Sollimoen overtok en tredjedel av eiendommen til Engebret Sollien, ble Eggen lagt som husfolksplass under Sollimoen.

Da Kristen solgte Sollimoen i 1767, ble Eggen unntatt fra salget og fikk derved status som sjølstendig bruk med alle slags rettigheter i den opprinnelige Solliens skogsterkning.

Embret Eggen skriver:

Eggsetra på Gammelsetra må antas å være fra aller først på 1700-tallet. Garden hadde høst- og vårseter på Skardsetra. 10. august kunne de flytte til Gammelsetra. Da skulle alle utslåtter være slått og høyet tatt vare på i løe og stakk.

Garden hadde også vårseter på Skardsetra. Den ble overdratt fra Eggen til Sollivolden i 1929.

Eggen hadde i tillegg også andel av Sollien sag i Setninga, et sagbruk som ble tatt av flommen i 1789.

Ved utskifting av bruksretter i Sollien sameieskog 1876/77, ble plassen Øvre og Nedre Eggen seter på Gammelsetra gjenstand for behovsvurdering.

Til erstatning for bruksretten i Solliens skogstrekning som nevnt ovenfor, ble Eggen tilelt en seterteig oppe på Gammelsetra. Daværende bruker Engebret Eggen anket denne tildelingen og ba om utskifting idet han påsto å nærmest ikke ha fått noen teig, og at han ikke kunne finne verken tømmer, never eller gjerdefang. Klagen førte til at han fikk ta ut åtte tylfter tømmer med 10 alens lengde og sju tommer i topp, det var en tylft mer enn det som var foreslått i utskiftingen. Ola K Eggen dyrket opp ei trø nederst på teigen her i sin tid. Det ble gode høyavlinger så han fikk satt opp en to-etasjers låve nederst på setertrøa. Den står der den dag i dag og er i god stand. Fjøset har falt ned.

Seterstua på Eggsetra slik den står i dag er fra 1879 og er tømret av Pål (Paul) Finstad.

På setervollen står det i dag oppført en gedigen mur til et fjøs. Dette skjedd i Ole Eggens (1860 – 1948) tid som bruker. Dette ble aldri fullført.  Steinen som ble brukt, ble kjørt med hest fra andre sida av Gammelsetermyra nordvest for setrene.

Skardsetra ble overdratt fra Eggen til Sollivolden i 1929.

Den siste sommeren det var setring på Eggsetra, var i 1947. Kari Eggen var den siste som lå på Eggsetra med ku. Setertrøa ble senere brukt til slått, og også Eggen slapp sauen fra Gammelsetra.

 Om sommeren ble det lagt ut gangtre (bru) over Setninga ved Sollivollen, og stien til seters gikk rett oppover lia. Skulle en kjøre med hest, måtte en over elva ved Sammarsvadet nedafor Eggen. Vegen gikk da på skrå oppover lia derfra til vegene møttes innpå åsen. Før bilvegen nordover Svartåsen ble anlagt på 60-tallet, gikk de om Setningsbrua, opp Nørderrøsta og fram til setra.

På bildet Kaffe på eggsetra ser vi fra v. Knut og Magna Haugland, Kari Eggen, Dagny Haugland, Einar Eggen og Ole Bjarne eggen som skjenker kaffe.

Tone Iren Eggen står i dag som eier av både garden og setra.

Seterminner
Embret Eggen fra garden Eggen i Ytterdalen har sendt oss denne skildringen av seterlivet på Gammelsetra:

Eggens Gammelseter ble brukt til 1947. Da begynte en nyere tid med transport av melka til meieri. Til Gammelsetra var det ikke bilveg, og det er det fremdeles ikke. Jeg har noen små minneglimt fra den tida da vi lå på setra. På Atnosvollen (Atneosen Gammelseter) ble det setret til slutten av femtitallet, så jeg husker godt det gamle seterbruket med kinning og ysting.

På Gammelsetra var det i sin tid sju setrer: Solligarden, Eggen, Dalbakken, Kirkestuen og Ingridstua og på ”Søre vollen” var det Atneosen og Nordistu.

Å være budeie eller seterkulle som de ofte sa, var hardt arbeide med lange dager. Men å ligge på setra var gjevt og godt likt arbeid. På mindre garder som det var her, var det kona sjøl som var budeie. Som nygift hadde de som oftest med seg svigermor, men seterarbeidet kunne de ut og inn, de hadde vært med på setra hjemme fra de var født.

På setra skulle grisen være med, jeg tror det var tømret grisehus på nesten hver seter. Gårdshunden skulle også være med på setra. Den hadde, som grisen, eget hus, grisen hadde i tillegg egen ”trø” som var inngjerdet, hunden sto i band. 

Grisen var et av de mest verdifulle dyr de hadde og ikke sjelden gikk den sammen med buskapen om dagen. Med det krøtterholdet de hadde, var det ikke kinning og ysting hver dag. Men den dagen det skulle ystes, var det opp i femtida og begynne å fyre under ystepanna eller bukjelen.

Mjølka var grunnlaget for utallige produkter. De tre hovedproduktene var: smør, kvitost og rød(brun-)ost. En begynner med å varme opp mjølka og ved riktig temperatur tilsettes osteløpe så mjølka skiller seg. Deretter tar en ut kjuka (kvitosten) så bare møsøa ( mysen) blir igjen. Denne skal igjen kokes inn til raud(brun-)ost. Da har hele dagen gått. Denne prosessen må følges godt opp, ikke minst ska temperaturen hele tiden være riktig. Bare det å røre rauosten kald for å få riktig konsistens, krevde tålmod og utholdenhet, og det var tungt.

Det var ikke lite ved som skulle til for en god avdråttssommer. Seterveden måtte hugges sommeren før den skulle brukes og ble vanligvis kjørt fram til setra mens de på sledeføre kjørte hjem seterhøyet.

Hvem av gardens folk som var på setra, var jo litt avhengig av hvem og hvor mange de var. Onga var med og hjalp til så fort de var til nytte med ved- og vannbæring. Vann gikk det mye av, så vassælaen var det mang en guttunge som ikke hadde det beste forholdet til.

Smør var det mest verdifulle produktet fra mjølk, så det solgte de det de kunne av. Det var ikke bare å ete så mye rømme en ville selv om det var noe av det beste en visste.

Jeg kjenner nok til bare en del av alle de osteslagene de kunne lage på setra, jeg har bare hørt om mange av dem, og det skulle ha vært en opplevelse å kunnen smake på dem!

Bare på de setrene jeg kjenner, var det en smaksvariasjon så bred som nattehimmelen, fra den mildeste gubbosten til gammelost eller til pultost som hadde fått bli så gammel at den var blitt brun og lå i lake.

Det var noe spesielt å komme til ei seter i full drift. Lydene og ikke minst lukta, det var sanseopplevelser en har med seg selv etter at hjernen stort sett har gått ut av bruk. Den som har fått ordentlig seterrømme, glømmer det aldri! De syrnet rømmen og mjølk og fikk fram en smak og aroma som er totalt fraværende i dag.

Setersmør kjernet av surrømme og saltet med grovsalt, på skiva og ordentlig jords pultost, ja, det er noe av seterdrømmen det!

I helgene var gardsfolka på setra for å ”ete seg opp igjen”. Mjølkemat i alle varianter var hovedinnholdet i matstellet i den tida, så det var sterkt savnet.

Og var det ei ungjente eller to som var budeier på setra, kom frierne som skygger langs skigarden for å sjå om kysten var klar.

Jeg tror uten unntak at eldre folk jeg treffer, husker seterlivet som noe av det gjeveste de har fått vær med på. Budeiene ordnet det ofte slik at de ystet og kinnet på samme dager slik at de hadde ”fridag” på samme dager, og da gikk de på besøk til hverandre. På den måten fikk de et helt annet sosialt liv enn hjemme på garden.

Og var det ei yngre budeie som slet litt med for lite kunnskap om krøtterstellet eller ysting, var det hjelp å få hos ei eldre budeie.

De lokket buskapen til de stedene der de mente de til enhver tid var best beite. Dette gjorde at  dyra gikk rolig slik at det ble mest mjølk. Å få til mye og god mat fra fjøset var både nødvendig og en æressak, og det styrket også ”markedsverdien” for å få arbeid og framtidig giftemål. Det het seg at den som var flink i fjøset og snill mot dyra, var også slik som kjerring.

Skulle du bli en dugende gardbruker, var årene på setra som guttunge med det arbeidet og det ansvaret de fikk der, kanskje den beste ballast de kunne få.

Å komme på ei seter i full drift var en helt spesiell opplevelse. Der hvilte det på sin egen måte en ro og verdighet jeg ikke har noe å sammenlikne med. Det var til tider mye og hardt arbeid, men alt gikk i sitt eget tempo helt uten stress. Det går ikke an å drive opp farten i slikt arbeid, det må bare ta den tida det tar, og det ba hele seterlivet preg av.

Derfor var det så befriende avslappende å komme til en slik verden. Men allikevel utnyttet de tida godt. Selv på veien til nabosetra for en kaffeprat gikk bunningen jevnt og trutt.

Ved de fleste setergrender var det et tjern eller en bekk der det var fisk å få, og få er det vel som har fisket mer enn i sine guttedager på setra. Og fisken var kjærkommen, det var en fersk og god variant i kostholdet, og nabosetrene nøt også godt av fiskegleden.

Ja, det var mange minner av både glede og nytte, av folk som var innom, av garens folk og etter hvert turister.

Setra var faktisk balansepunktet i manges liv.

Sollia i juni 2010

Embret Eggen

P.S. Dette bærer naturligvis preg av å være skrevet av en mann. En kvinne ville nok lagt vekt på andre gjøremål og verdier.

Flere bilder:

Solide dimmensjoner her


Hytta til Eggen ved setervangen