Kulturlandskapet forteller 350 års lokalhistorie – inn i kulturverneplanen?

Det åpne seterlandskapet 1895

Atnelien omfatter strekningen fra Folldalsgrensen til Stor-Gryta på nord- og østsida av Atnaelva. Inntil slutten av 1600-tallet var området en del av Atnedalen allmenning, som utgjorde hele Atnadalføret.

Grunnlaget for økonomisk vekst

Trelasteksporten fra Norge satte rekord omkring 1670. For å sikre seg det verdifulle tømmeret ved begynnelsen av den store tømmertrafikken langs Glommavassdraget, ble Atnadalføret bygslet av Hans Nilsen og Christen Hansen Smidt i 1685. I 1687 fikk de Kongens stadfestelse, noe som var høyst uvanlig, men viktig for å hindre at sentrale og høytstående myndighetspersoner senere kunne omstøte de lokale fogdenes bortbygsling. De to leierne satt i gang med å verve folk til rydningsarbeid i Setningsdalen. Det førte til bosetting i Ytterdalen og Øverdalen, se Sollia 1.

Bergverksdriften på Kvikne fra 1632 og på Røros i 1644 skapte stor vekst i folketallet i fjellregionen, og det var sterk økning i trafikken til og fra bergverkene. Store deler av trafikken mellom det sønnafjellske og det nordafjellske dels krysset, dels fulgte Atndalen. Brua over Atna ved sørenden av Atnsjøen var der allerede i 1680-åra, kanskje fra omkring 1650. Atnbrua er kartfestet på et Norgeskart fra 1692.

Lokal kamp om ressursene

Verdiene som lå i den uhogde skogen ble åpenbart for bygdene omkring. Før hadde området Atndalen vært et fjernt område, utenfor bygdenes naturlige bruk, men tilgjengelig for fiske og fangst i trengselsår, og et område der det ble utvunnet jern fra myrer rike på malm.

Rydningsplassene Atnelien ble etablert som følge av et initiativ fra Røros kobberverk. Fem familier skulle i 1694 etablere seg ved Atnbrua for å være reisende til hjelp: Atnelien nedre (Uti), Atnelien øvre (Oppi), Amperhaugen, (Atnebro-)Moen nordre og Moen søndre. Rydningsplassene ble skyldsatt i 1715. I skyldsettingen gis disse plassene et område fra allmenningen på én mils utstrekning både oppover og nedover vassdraget. Det var vanlig at rydningsplasser i allmenning fikk seg tillagt en stor cirkumferens på den tida. Det nevnes ikke at de allerede hadde anlagt setre.

Lokalisering av setre strategisk viktig

Det er ikke kjent at nybyggerne allerede hadde anlagt setre i 1715, og praktisk sett trengte de det heller ikke. Besetningen var i alt fem hester, ti storfe og noen småfe. Til disse besetningene var hjemmehavnen god nok, og de trengte avdråtten til egen mat og for å betjene de reisende med overnatting og oppvarting med mat. Heller ikke ved matrikuleringen under Tynset i 1723 blir eventuelle setre nevnt. Den samlede besetningen tilsa heller
ikke at seterbehovet var til stede: tre hester, 15 storfe og 15 sauer som ble gjett sammen med kyrne.

Muntlig tradisjon forteller at oppsitterene så på det å anlegge setre med blikk for strategisk plassering mot ekspanderende naboer, dels i orhold til graslendte tomter med rester av tidligere tiders bruk, bosetting og blesterbruk, og ut fra beitekvaliteten i det som ville bli seterløten. Nordre Moen og Amperhaugen skal først ha anlagt en seter på Hørsvollen som en motvekt mot inntrengere fra Fron i Gudbrandsdalen. Det framgår i vitneutsagn fra Knut Finstad og Ingeborg Nesset i en rettssak 1910 om fiske og rettigheter mellom Fron bygdeallmenning og Atnelien-gardene. Setrene ble senere flyttet til Sjølia, hvr de ligger i dag. Ola Nesset  har fortalt at Ole Moen (1891-1979) skal ha kjørt hjem fra Hørsvollen til ved utpå 1900-tallet. På Hummelkartet over Tynset prestegjeld, der Atnelien hørte til, er det ikke avtegnet hus i 1762 (se nedenfor). Men det ble økende trafikk etter Atnsjøen og Atnamyrene etter at gruvedriften kom i gang på Folldal i 1748. Så de tre husene som er tegnet inn på slåttekartet fra 1792, kan være bygd for å være Folldalstrafikken til hjelp. Det ble et nytt marked for å bistå ferdestrafikken slik at det ble stret fra felles hus på gjenveksten etter slåtten, dvs. høstsetring og vinterlege fram til foret var brukt opp. DEt ble samtidig etablert et hevdstiltak i ei turbulent tid. Etter Rørosbanen ble åpnet i 1877 sank vintertrafikken markert, og da Ole Moen kjørte hustømmeret hjem til ved, var forfallet kommet langt.

Nordre Moen anla også seter ved Løvrisbekken, der hvor Grytdalen senere bygde opp sin seter. Den gang var klimaet hardere enn nå, og vegetasjonen var bare et ris av lavvokst fjellbjørk og vier. Med mildere klima ble bjørka større og bredde seg ut over et større område - til å bli en røst. Endringen i vegetasjonen endret også navnet til Løvrøstbekken. Det var for å holde rendølene tilbake fra å fortsette sitt ekspansive blesterbruk i Stor-Grytdalen at Nordre Moen prøvde seg med seter her. Selv om seterveien var lang, dvs. om lag like lang som seterveien til Stor-Grytdalen for naboene i Oppi og Uti, men høydeforskjellene var mindre. Særlig betydde det mye for hvor tung kløv som kunne legges på hestene ved hjemkløving av budrotten. Anlegget av seter i Stor-Grytdalen var bl. a. for å hindre seterhungrige alvdøler i å etablere seg der. Også der var det grasrikt trøland* som nok hadde vært i bruk tidligere.

Søre eller nordre Moen, helst søre, anla seter øst i Voldalen som motvekt mot ekspansjon øst- og nordover fra Ringebu og Fron. Atnelien-gårdene hadde høyt beitebelegg innover mot Gjetsida og Vuludalen i 1767 da Vuluvoldene ble skyldsatt og skulle ha seg setertomt i allmenningen. Moseter fins plassert på gamle kart. Disse setersonderingene kan være fra perioden 1730-50. Oppsitterne var leilendinger som måtte slåss mot eierne, tilsidesettelse fra myndighetene og pågangen fra Frons bønder og fogd, med krav om at området vest for Megrunnsbekken hørte Fron til. Alvdal var i underskudd på egnede områder for seter, og rykket nærmere fra nord.

* Område kultivert til trø og inngjerdet, i dette tilfellet i et område som tidligere hadde vært kultivert 

Bergverkene sloss også om skogressursene

Kobbergruvene på Røros ble drevet for fullt fra de kom i gang og utover 1700-tallet. Kobber var et strategisk viktig metall både sivilt og militært. Utvinningen krevde store mengder trevirke til driften i gruvene og som køl til smeltehyttene. Verket hadde en cirkumferens** på 4 gamle norske mil (ca. 42 km) der de hadde alle rettigheter. Da Folldal verk kom i drift i 1748 med andre eiere ble det konkurranse om køl-leveransene fra Tylldalen, Tynset og Alvdal.

Striden mellom bergverkene på Røros og Folldal førte til at det ble satt ned en undersøkelseskommisjon for forholdene. I 1753 kom det en kongelig resolusjon som sa at de tre bygdene kunne levere køl der de ville. Det skulle tilsettes en skoginspektør som skulle ta seg av verkenes bruk av skogen. Den tidligere holzførsten*** i Inderøy og Namdal fogderier, tyskfødte Johann Georg Hummel ble tilsatt.   

** Cirkumferens - området der innehaveren av et bergverksprivilegium hadde enerett til å skjerpe og rett til tømmer og trekol med mer, levert av bøndene til en pris bergverket bestemte. Også rydningsplasser i allmenning fikk en romslig cirkumferens fram til ca. 1750 åra.
*** Forstbetjent

Hummels kart fra 1762

I 1762 dateres et kart over Tønset hovedsogn med de underliggende anneksene Lille Elvedalen****, Tylldalen og Nedre Folldal. Kartet gir også en oversikt over de allmenningene i Tynset prestegjeld som inngår i allmenningsområder i den opprinnelige Østerdalen allmenning. Mye tyder på at hele denne store allmenningen nærmet ble seg tilranet av embetsfolk og trelastinteressenter allerede på 1600-tallet da tømmer langs Glomma fikk store verdier. Skoginspektør J. Hummel signerte kartet.

**** Alvdal

Fem setre nord på Sjølia i 1762

Hummels kart viser at de fem gardene ved Atnbrua har slått seg sammen om å lokalisere sine vårsetre nær grensen til Megrunnslia, der Frons bønder prøvde å få fotfeste og krevde som sitt område.

Konflikten varte gjennom 1750- og 60-åra både i og utenfor rettssalen. Oppsitterne ble eiere av hele området i 1753, og fortsatte å hogge tømmer for salg - for å tjene penger og markere sin rett. De ble anmeldt av frøningene, tømmeret ble beslaglagt av fogden på Fron, men Atneli-bøndene kjørte tømmeret til utfløting fra Atnbrua. Generalforstamtet, som var den aktuelle myndigheten, godtok ikke Atnelibøndenes rettigheter og prøvde dels å få til en grenseregulering til Frons fordel, dels å påvirke sentrale myndigheter til å innløse Atnelien og på nytt lage allmenning av området. Men til slutt måtte myndighetene erkjenne at de ikke kunne sette loven mer til side enn det de allerede hadde gjort i forhold til oppsitterne på de fem gårdene i Atnelien, se også Sollia 3.

De fem eldste setrene på Sjølisetra, gjerne kalt «Nordseteren» og «Nordpåseteren», er: Nordre Moen seter (54/18) – Nordistusetra, Søre Moen seter (54/20) – Søremo-setra/Systusetra, Amperhaugen seter (54/12) – Haugasetra, Atnelien øvre seter (54/1) og Atnelien nedre seter (54/9) – Utisetra.


Sjølisetra med Søremo-setra og Rondane - den klassiske fotoutsikten fra Lokkarhaugen øst for setra

På 1800-tallet ekspanderte bosettingen i Atnelien, og det kom til tre nye setre: Rønningsetra (54/21) i 1865 utskilt fra Søre Moen, Nedre Amperhaugen seter/Nordre-Brændsetra i 1867, utskilt fra Amperhaugen og Trøsetra (54/5) i 1869, utskilt fra Atnelien øvre og nedre.


Rønningsetra 1895

1900-tallet: Attraktive setermiljøer frister til hyttebygging

Den første fritidseiendommen på Sjølisetra er Atnestua (54/37) fra 1917. På slutten av 1930-åra kom Eriksen-hytta (54/83), Høye-hytta (54/84), Lensmannshytta (54/87) og Røhne-hytta (54/85, alle skylddelt i 1939, og etter krigen Dahl-hytta (54/101), Elsebu/Kosebu (54/117), Torunn-hytta på lensmannstomta (54/129), Dagatun (54/194) fra 1964, og Nyhytta Dahl (54/359).

Veslegrytdalen sameie

Fra rydningsarbeidet begynte på slutten av 1600-tallet leide de fem oppsitterne området Atnelien av Kongen til bosetting og bruk. Leieforholdet fortsatte etter Atnelien ble skyldsatt i 1715. Etter at Atnelien ble solgt til private i 1726 fortsatte oppsitterne å leie. Det gjorde de helt til de klarte å bli selveiere i 1752. I felleskap eide da oppsitterne på de fem gårdene hele Atnelien.

Fordi erfaringene med sameide strekninger var dårlige, ble det utover mot slutten av 1700-tallet, på skogmyndighetenes initiativ, vanlig å teigdele utmarka og gi hver gårdsenhet en likeverdig andel som privat eiendom og til egen rådighet.

Skogdelingen for Atnelien ble gjort i 1777. Først ble hele området delt i tolv mindre områder. Fire av dem forble sameide, mens resten ble teigdelt, og teiger tillagt den enkelte gård. Det ene sameide området var Veslegrytdalen sameie, der Sjølisetrene ligger. Den konfliktfylte Megrunnslia forble sameid. Også Storgrytdalen forble sameid. «Den brendte skov ved lonerne» forble sameid, men var uten seter.

Imidlertid kom enkeltgårder på salg, der interessen hos de nye eierne var annerledes det den hadde vært for bøndene. Etter mange handler havnet alle de opprinnelige tre sameiene i sin helhet hos Arthur Mathiesen i Fredrikstad i 1897. Etter et makeskifte i 1987 eies Veslegrytdalen sameie nå av de opprinnelige gårdene. De eldste setrene har beiterett, bruksrett til tømmer og ved, noen også i Megrunnslia.

Beitekvaliteten i Megrunnslia og Sjølia

Over furuskogen ligger et bånd av bjørkeskog opp til skoggrensa mot snaufjellet. I denne delen av området har lia god stigning også i bjørkebeltet. I Megrunnslia er furuskogen stort sett svært fattig på beiteplanter. Mot fjellet har mye av arealet høy lavdekning og noe av grunnen har mye grov stein og blokk. Dette er areal av mindre godt beite.

I Sjølia kommer det rikelig vannforsyning fra de store myrområdene som ligger inne på snaufjellet. Øst for Sjølisetra fører dette til store arealer av frodig engbjørkeskog og smylerik blåbærbjørkeskog. Funn av rikmyrplanter i grasmyra ovafor skogen indikerer at det her kan forekomme partier av rikere berggrunn. Dette er et godt, til dels svært godt, beiteområde, men arealet er ikke så stort før vi igjen kommer inn i fattig skog mot Naråskarven.

Mellom Nørdre og Søre Naråskarven går det opp en bekkedal med engbjørkeskog og blåbærbjørkeskog som er fint beite.

Mye av bjørkeskogen i Sjølia er tett og vil gi langt høyere beiteproduksjon ved tynning.

Veinettet gjennom Sjølisetra

Terrengets beskaffenhet og preg avgjorde hvor de gamle veiene ble lagt, dvs. mens veiene enda var stier, ofte oppgått av dyrs bruk gjennom lang tid. Også i dag følger dyr de veiene og stiene som er. Det er naturlig, for der er terrenget på det beste for en aktuell strekning. For eksempel er Gravskardbekken vanskelig å krysse, unntatt på enkelte steder – der går det dyretråkk eller sti. Gamleveien krysser Gravskardbekken på et sted der det var greit å komme ned til bekken og vade over – før det kom bru.

Sommervei og vintervei kunne ha forskjellig trasé, vinterveiene fulgte gjerne vassdragene og myrstrekningene, og man prøvde å unngå høydeforskjeller. På sommerstid gjaldt det å styre unna myr, ur og annet ulende.

Den første sommerveien fra gårdene ved Atnbrua til Sjølisetra går høyt i lia. Den var ikke bare setervei, men også ridevei for både fredelig farende og soldater til hest. For at soldatene skulle komme fort fram, skulle stien være ryddet slik at en rytter kunne ha spydet på tvers. I reisehåndbok over Norge fra 1925 skriver forfatteren Kr. Gleditsch om veien til Folldal: Fra Utti gammel kjerrevei (skal nu omlegges) langs Atnasjøens nordbredd, forbi Sjølisetrene, Neset, Straumbu, vakker utsikt over Atnasjøen, Rondane og nordover langs Dørås skogdal.»

Reisehåndboka skriver at overgangen til Østerdalen gikk fra Sjølisetrene på utydelig sti oppover lia i nord, over Skjellåa, langs Breisjøkinns østskråning ned til Breisjøseteren ved Breisjøene. Det var altså slik at ved Sjølisetra delte veien seg, og en vei fører nordover til Sølndalen vest for Sølnkletten. Strømbu og Nordre Nesset brukte denne veien når de skulle til setra ved Breisjøen med kløvhest. Veien videre til Nesset, Nord-Atndalen og Folldal hadde stort sett samme trasé som Gamleveien.

 
Kartutsnitt Rutebok for Norge 1924

Vinterveien fra Atnbrua til Sjølisetra fulgte trolig sommerstien før det ble bygd ny setervei i 1770-åra. Vinterveien over til Sølndalen nordvestfra fulgte en mer østlig trasé enn sommerveien. Det var først og fremst for å unngå store høydeforskjeller, som avgjorde hvor tunge lass man kunne kjøre.

Endring av seterlandskapet - gjengroing

Gjengroing skjer når et åpent jordbrukslandskap gror igjen med busker, kratt og skog. Slik gjengroing skjer overalt hvor trær og busker kan vokse, og ikke kunstig blir hindret ved jordbearbeding, slått eller ved dyr som beter i tilstrekkelig grad. Gjengroingen er en helt naturlig biologisk prosess – når mennesket trekker seg vekk tar naturen sakte, men sikkert tilbake det som har vært skapt av kulturlandskap (Wikipedia).

 
Oversiktsbilde av terrenget ovafor Sjølisetra 1945

Det er nå omkring 70 år siden det sist ble setret på Sjølisetra. Da var det få beitedyr, men for bureiserne som leide seter var beitet bedre enn i hjemmemarka. Seterhøyet kom også godt med på bruk som var under oppdyrking. Det var fortsatt storfedrift i Nesgrenda, og ikke sjelden kom dyrene på østsida av Gravskardbekken. Sau beitet også rundt setrene. Noen av setertrøene ble fortsatt holdt i hevd. Kuturlandskapet hadde den vanlige floraen av fjellblomster knyttet til beiter og åpen setervoll. Gjødselfluene holdt til i seterfjøsene. 

Der det tidligere var beiting i åpen barskog, kommer det innslag med løvskog. Der det før var snaufjell oppover fra den øverste bjørkeskogen, ser vi nå at løvskogen har kommet, et og annet furutre også. På mange setertrøer og på de åpne grasslettene i beiteområdene omkring setrene vokser det nå tett med einer. Den gjør landskapet nærmet uframkommelig.

Når beiting eller slått opphører, tar det bare noen få år før små trær etablerer seg, ved frøspreing fra de frøtrær som er i nærheten. En ytre faktor som også har bidratt til at vi nå ser at fjellsidene gror til, er at gjennomsnittstemperaturen har økt. Det er en direkte følge av klimaendringene.

 
Rønningsetra 1938
Rønningsetra 2012. Nå er skogen i ferd med å gjøre den tidligere åpne setervollen usynlig. Seterstua som først ble brukt av budeia, blir nå brukt som fritidsbolig. Sammenlign med bildet fra 1895

Tidligere var setring en viktig del av gårdsdriften, og fjellet ga viktige beitearealer. I dag står driftsbygg som fjøs og fôrløer til nedfalls. Hvis seterstua blir tatt vare på, blir den bygd om og brukt til fritidsbolig. Beitene rundt setra gror til med einer, vier og bjørk.

For reiselivsnæringen er det uheldig at kulturlandskapet rundt setrene gror til og endrer karakter, det blir mer ensformig og til dels ugjennomtrengelig, og preget av tett skog som stenger for utsyn.Det bør bli aktuelt å bekjempe gjengroing som er ikke ønskelig. Det kan skje ved rydding av enkelt-trær og krattskog. Bør deler av jordbruksoppgjøret øremerkes til kamp mot gjengroing? – gjerne med beitedyr.

Gjenskape seterlandskapet

Reiselivet etterspør det lokale i opplevelser og det unike. Da seterdriften var en levende del av jordbrukets dynamiske utnyttelse av utmarkas muligheter, hadde vi over 100 000 setre i drift i Norge, i Sollia mellom 60 og 70 samtidig. Det er en opplevelse for livet å gjeste en seter i drift og følge dagens gjøremål på nært hold, f. eks. med koking av brunost eller melking av geit eller ku.

Det sies at folk reiser lange veier for å oppleve kortreist mat, helst i en småskala setting. Det kan knapt bli mer kortreist mat enn det som lages av mjølka båret inn fra fjøset og omdannet til rømme og smør, samt en stor variasjon av oster. Kombinert med raket, speket, kokt eller stekt fisk fra nærmeste bekk eller vann, flatbrød og spekemat av dyr som har beitet i seterløten, får vi ypperlig og ren mat.

Et ledd i utviklingen av reiselivet kan derfor være å gjenskape elementer fra seterlivet på Sjølisetra. Det vil innebære å ha en liten besetning, helst med gammelt østerdalsfe, geiter og sauer. Hvis Mattilsynet forlanger det, må det eventuelt reises et nytt produksjonsfjøs som tilfredsstiller dagens krav, og i tilknytning til dette et rom for bearbeiding av mjølka og et kjølelager.

 
Sjøliseter med fulldyrket åpent landskap og ryddet beite lyser opp i gjengroingsskogen

Rondaneutsikten på bokomslag, platecover og prospektkort

Bildet av Søre Moens seter er tatt av Aune forlags fotograf, med sikte på å utgi et nytt prospektkort fra et motiv som solgte godt. Aune forlag holdt til i Trondheim, men hadde hele landet som marked og lokalisering av gode motiver. Fotografen stod på Lokkarhaugen øst for setra. Fra denne haugen har fotografer fra Normanns kunstforlag på Hamar, senere Bærum, Mittet forlag i Oslo, J. Elstad i Ringebu og Ola Nyeggen i Alvdal vært med sitt kamera for å ta bilder til prospektkort og salg for andre formål, f. eks. bok- og plateomslag.


Rondane slik prospektkortet fra Aune forlag har fanget Søre Moens seter før gjengroingen skjøt fart og fjøset ble revet. Foto: Aune forlag, Trondheim

 
Normann kunstforlags prospektkort fra Sjølisetra og Rondane

 
Kjell E Midthun har latt seg inspirere til flere motiver av Rondane og Søre Moen seter. Kort utgitt av Midthun-samlerne 2017

 
Plateomslag til Oddvar Nygårds «Frå gammel ti’om» (1965)

Bjørn Brænd 2023