Budeiene stod opp i gridden. Det var om å gjøre å være griaug og gjøre unna morgenstellet i fjøset og få kyrne ut på beite. Det var en æressak. Ofte var nok klokka bare omkring halvseks- seks når budeiefoten ble slengt over sengekanten. Mang en budeie kunne nok tenkt seg en drunt litt lenger utover morgenen, men fjøsstellet og dagens øvrige gjøremål gikk først. For buskapen likte best å få et godt skift til rolig beiting mens det ennå var litt dogg igjen, graset var saftigere da og dyra ble ikke så tørste. Når sola så etter hvert stod høyt på himmelen og stekte krøtterryggene, da var det godt å legge seg og ørte.

Rå og sval
Så tidlig om morgenen er lufta ennå litt rå og sval selv på høysommeren, og lufta slår mot deg når du kommer ut på hella. Ofte ligger det en tåkedis over tjern og myrdrag og langs bekk eller elv der varm luft og kaldt møtes, utpå sommeren er kanskje hele seterdalen eller vollen er full av skodde. Vil den stige til værs, eller vil den ligge nede og brenne opp? Da blir det en finværsdag. 

Lysegrå flekker
Bortover setertrøa ligger det tett i tett med små lysegrå flekker i det ennå doggvåte graset. For det er utvokst og bare venter på slåttefolket som snart kommer for å gjøre rente bord. De grå flekkene er kongrovev (edderkoppnett) med doggdråper i. Kongroene er gode værprofeter. Blir det regn, er det ikke umaken verd for dem å lage nett, for det blir ødelagt av regnet. Men når de vet at det blir en finværsdag, ja, da spinner de sine nærmest usynlige fangstnett mens det ennå er natt og morgengry. I morgentimene fullføres det ene nettet etter det andre vevd sammen med graset. De tallrike gråflekkene forteller at det er en mengde kongroer som håper på fangst – og som samtidig er budeias gode værspåer.

 BB