Utvidet seterbruk

Publisert 12.05.2013 08:08
I 1802 kom det nye folk på Uti fra Alvdal. I 1803 ble Utis setervang sameie mellom Uti og Queberg (2 brødre), eller det som i dag er Nyeggen. Som det står i kontrakten fra 1803, kjøpte Hans Estensen Queberg "den halve deel af den mig tilhørende Sæter vang store gryt dalen kaldet, hvor han og hans arvinger være lige ejere og eiendoms berettigede med mig i bemeldte sæter vang saavel i havn i huuse som i iord”.

Dette felles eie og bruk varte til 1835. For omkring 1836 oppdaget interessentselskapet Evenstad/Kilde som hadde eid Stor-Grytdalen et par tiår, at det “ryker fra to piper” i Storgrytdalen. Altså er Nyeggens seter da oppført.

I midten av 1830-åra ble Nyeggens felles eiende skog m.m. utskiftet etter at enka på garden giftet seg oppatt og en ny slekt tok i bruk setra fra Alvdal. Det er nærliggende å tro at det er rundt denne tida setereierne deler Storgrytdalsvangen mellom seg, og behovet for egne hus blir større. For også på Uti ble det stiftet ny familie ved at Hans Uti giftet seg første gang (1834) og tok over Uti i 1835.
 
Hvorvidt de også delte seterhusene er uvisst. Setereierne ble innstevnet for retten av interesseselskapet i 1839. Det kom til forlik, hvor setereierne beholdt hver sin seter, men for ettertiden forpliktet de seg til kun å ta av skogsavfall og ikke bruke av skog som kan bli kjøbmannslast for skogeierne. I tillegg skulle de hver for seg betale en årlig avgift på ½ spesidaler.

Denne årlige avgiften opphørte sannsynligvis også for Nyeggens seter da Utis eier (Hans Uti) kjøpte halve Stor-Grytdalssameie sammen med garden Oppi (1842).

I 1819-20 hadde interessentselskapet Evenstad/Kilde hogd 600 tylfter grovt sagtømmer (ca. 4 000 m3) opp til helt nord for setrene. Ut fra dette beregnete kvantum ble barskogen i Stor-Grytdalen så sterkt redusert at det var lite brukbart bygningstømmer igjen i nærheten av setrene.
　
Den opprinnelige Utis seterstue ble påbygd et skjule med sengebenk som inngangsparti og ei bakstue på seterstua. Seterstua med bakstue ble benyttet av nord-atndøler da de hogg og kjørte tømmer under de store driftene som først interessentskapet hadde fra ca. 1814 og i flere år framover, og når de arbeidet for C.C. Bruun i 1860-80 åra.

Ved salg i 1869 av den samme halvpart av Stor-Grytdalen til lasthandler Bruun, forbeholdt Hans P. Uti seg en rett for sin svigersønn Gjermund Trønnes til å rydde seg seter i Stor-Grytdalen. Trøa fikk dermed tildelt seterrett i 1869 fra Uti og Oppi. I tillegg til andel av seterretten, ble det delt av 6,5 dekar av den øvre setervangen til Uti. På denne seterlykkja ble det satt opp ei løe av ei ombygd ljørbu fra Uti. Denne løa/ljørbua ga Tjodolv Trønnes til Glomdalsmuseet i 1941. Ljørbua har opprinnelig stått som husvær for veifarende fra tidlig tid, ved Øverhølen ved Atnbrua.  
 
Samme år som salget av Stor-Grytdalen til Bruun skjedde, flyttet brukeren på Tangen nede i Atndalen seterhusene sine over til vestsida av Løvrøstbekken. Bruun anmeldte dette, og i 1870 ble det inngått forlik om at seterhusene skulle få stå, men at det ikke fulgte noen form for rettigheter i Stor-Grytdalen.
 
Etter overenskomst mellom Atneliengårdene og Rønningen (Alvdal) /Nyeggensetra, etter at Rønningen begynte setring før Atneliengardene hadde høstet i slåttene sine, ble det bestemt at høstsetringa i Stor-Grytdalen ikke skulle starte opp før 16.-18. juli, mens det i Veslegrytdalen kunne slippes dyr først 10. august.
 
På Uti sluttet de med seterdrift i Stor-Grytdalen i 1941. Senere ble det produsert smør og ost av mjølka fram til Koppang meieri begynte å ta imot mjølka omkring 1950. Der, som de fleste andre steder i Sollia, ble det ennå i noen år laget smør og ost til eget forbruk noen uker om sommeren. Et eksempel er Søndre Moen der Marie Moen lå på setra i Veslegrytdalen hele sommeren til 1953, men deretter bare en del av sommeren fram til 1959 og så endelig bare to-tre uker fram til 1963.

Kilder:
Anton Brænd
Ole Anton Brænd
Bjørn Brænd

Manus:
Bjørn Brænd