Utisetra - den mannevonde Nyeggoksen
Publisert 15.06.2013 11:38
Marie Brænd var budeie i flere somre. Hun fortalte om sider ved seterlivet som ikke var morsomt. Et eksempel på det var mannevonde okser og kyr. Særlig kunne oksene være vanskelige å ha med å gjøre. Setringens store fordel var at dyra kunne nytte fjellbeitene gjennom hele vekstsesongen. Og for at avdråtten skulle bli størst mulig gjaldt det å ha vårbære kyr som mjølket på det meste om sommeren. Også for veksten hos kalvene ga sommeren en viktig start. Storfe har en drektighetstid på ca. 281 dager. For å få kalving om våren, måtte brunstige kyr pares mens buskapen var på setra. Dermed måtte oksen også være med til seters. En av disse var en Nyeggokse som sommeren 1933 gjorde livet utrygt det meste av en lang sommer. Det var meningen at den skulle følge kua og bindes i fjøset om kvelden som resten av feet. Men den likte ikke å bli satt på bås og bundet. Så ganske snart sluttet de å sette inn oksen om kvelden i øvre setra. Så kom oksen ned til fjøsgarden på Utisetra – der var det gjerne mindre mygg og knott fordi setra ligger litt mer luftig til. Forsøk på å jage oksen bort fra setrene lyktes heller ikke.
Dette var en sommer da Anton var tre og Pål snaue to år og ennå stabbende rundt med bleier. (Anton og Pål var Maries sønner - red. anm.)
De daglige gjøremål måtte gå sin gang: melkinga i fjøset, vassbæring og ikke minst skylling av bleiene i Kvislåbekken. Når fjøsstellet var unnagjort gikk Marie først over fjøsgarden med guttene, så var det å bære melka inn til siling og deretter til kaldkjølla for kjøling. Hver gang hun gjorde sine turer, fulgte oksen etter tett inntil ryggen hennes. Når hun skyllet bleiene stod oksen rett bak henne og buret.
Slik gikk en stor del av sommeren, hver gang hun var i bekken snudde hun seg og gikk i møte med oksen til den vek.
Utpå sommeren var gudbrandsdølen Gunnar Larsen på setra for å drive med slåttarbeid og grøfting (på slåttarbeid i Sollia første gang 1932). Han fulgte med på hvordan oksen tyranniserte setergrenda, og holdt et øye med den når den var på sitt verste.
En ettermiddagdag var den ekstra olm og den grov med frambena og pustes iltert så govet stod der den stod bak Marie med skyllejobben ved bekken. Hun fryktet det verste og så seg ut hvordan hun raskt kunne slenge seg bak en stein hvis oksen skulle renne til. Så mistet Marie motet og gikk på innsiden av gjerdet tilbake til seterstua. Da ble hun vár Gunnar Larsen som stod med en fersk hesjeraje høyt hevet og klar til å denge den over okseryggen om den hadde gått på budeia.
Marie hadde bedt Olav (Nyeggen - eier på nabosetra Nyeggsetra - red. anm.) i nabosetra om at han måtte ta oksen bort fra seterbuskapen. Så når Olav kom sin vante helgetur til setra, skulle han jage oksen unna. Det gikk tålelig bra et stykke, men oppe ved skigarden til Nyeggsetra satte oksen seg til motverge. Olav spratt over gjerdet og trodde seg trygg, men oksen hoppet etter. Oppover vollen kunne de fra nedre seter skimte en grå busserull i fullt sprang med oksen bøljende etter. Olav kom uskadd i hus, og oksen kom tilbake til fjøsgarden der den likte seg best.
Utpå kvelden kom Olav tilbake, og da hadde han med et skikkelig verge –et møkkgreip. Da oksen satte på ham nå, hogg han til den med greipet. Og dermed forsvant oksen bort fra setervollen, og den holdt seg borte fra setra resten av sommeren. En turist kunne fortelle at han hadde sett den nørdst i Grytdalen der den hadde stått i ro i tre uker uten å ha å tatt til seg annen mat enn den han rakk uten å flytte seg. Det hadde gått verk i sårene, den var mager og til å handtere på vanlig vis da den ble tatt med til bygds for slakting utpå ettersommeren.
Kilder:
Anton Brænd
Ole Anton Brænd
Bjørn Brænd
Manus:
Bjørn Brænd
