Utisetra - budeiene og det daglige arbeidet

Publisert 23.05.2013 22:48
Vi gir her en oversikt over seterbudeiene på Utisetra.
Marit Uti (1774-1855) fra 1803. Hun var budeie i nedre seter mens en svigerinne ble budeie på Nyeggsetra.
 
Marit Uti (1843-1919), budeie en del av årene 1876-84, begynte å ta imot turister, serverte setermat, blant annet rømmegrøt. Det fortelles at grøt som ikke ble spist, helte hun ut i Kvislåbekken. Da sesongen ble avsluttet, var det ingen budrott å føre til bygds etter en buskap på 20 kyr.
 
Sigrid Uti, f 1874, underbudeie 1891, senere budeie.
 
Helene Nyhus (1856-1947), var født og oppvokst på Uti som yngste datter av Hans Uti, budeie i Stor-Grytdalen fra 1901. Hun hadde med egen buskap og stelte den som fegod, det vil si at hun holdt avdråtten fra de to buskapene hver for seg fra fjøset til ferdig produkt. Hun var særdeles dyktig og leverte mer avdrått enn noen før henne. Hun fulgte ellers den vanlige budeiepraksis med å strikke sommeren igjennom, også når hun gikk med kyrne og på seterveien til og fra.
 
Marit Brænd (Olstad) (1854-1937) hadde også med egen buskap.
 
Mathea Nymoen (1862-1947) var budeie i en årrekke fra omkring første verdenskrig og det meste av 1920-åra. Som tilleggsinntekt produserte hun enerolje for levering på Sollien Handelsforening. Dette produktet ble etterspurt av apotek som brukte oljen i framstilling av medisiner.
 
Emma Toften var budeie i 1936.
 
Marie Brænd (1905-98) var budeie i 1932-35. Som ekstrainntekt plukket hun lav og mose for å farge garn til bildevev, og det leverte hun direkte til kunstneren Erik Brandt. I 1935 var Agnes Uti (1924) med noen uker som barnepike. Agnes som da var ni år. Hun er Maries kusine.
 
Budeiene Inga og Marie. Tegning Rolf Løchen
Tegning av: Budeiene Inga og Marie. (Tegning: Rolf Løchen)
Inga Karoline Lien (1907-2012) var budeie i Storgrytdalen i 1941 – og ble dermed den siste budeia på Utisetra. Hun hadde med seg utiguttene Anton og Pål, elleve og ti år gamle i ’41. De hadde også med seg gardshunden, elghunden Laila, først og fremst som vakthund, enda den var snill som et lam og vennlig mot alle.
Når hun som andre av de gamle budeiene skulle fortelle om livet på setra, framhevet de som regel friheten og at de sjøl kunne bestemme arbeidsrytmen. Fortellingen kunne lett få preg av idyll og seterromantikk. Det var lettere å huske godværsdagene enn regntunge juliuker og stupmørke høstnetter.

Kilder:
Anton Brænd
Ole Anton Brænd
Bjørn Brænd

Manus:
Bjørn Brænd 
 
Seterbruket ble endelig avsluttet i 1941 for Uti og i 1947 for Nyeggen. Stor-Grytdalsetra ligger avsides til og det var vanskelig å få budeie. Etterspørsel etter arbeidskraft med bedre betaling lokket mer enn tradisjonell budeiearbeid – ikke minst festsommeren ’45. Landbrukspolitiske føringer gjorde også at bruken av setrene generelt ble mindre attraktivt i etterkrigstida.