Ro over setervollen

Nå hviler vinterroen over setervollen. Det er slutt på at hestebjølla varsler om at det kommer kjørekar til seters. Han har ærend, seterhøyet skal til bygds, til gards. Løa var full da slåttefolket tok på hjemtur i sommer, det er av det beste høyet, det holdes av til kalvene – ja, noen gode fôrtapper havner i høysekken til Blakken og noe i krybba til utvalgte kyr på båsen når det lir mot kalving utpå vårparten.

Løvet ble gult og fjellet rødmet, det ble lengre å gå for dyra å finne nok mat – røsk. Soppen fristet. Septembernatta er mørk og nattefrosten viser tenner.  Da visste budeia at det var på tide å gjøre klart til hjemreisen. En dag kom bonden og drengen til setra med hestene. Da ble det siste av osten og smøret og alt det de hadde hatt med til seters før på sommeren lastet på hestekløva.

Det siste budeia gjorde før hun låste seterdøra var å si til huldra at nå var setra hennes hele vinteren. Så tok gjetergutten fram bukkehornet og blåste en vemodig liten tone utover seterløten. Neste år skulle han kanskje ikke lenger være gjeter, for nå var han blitt så stor at det var på tide å gå i annet arbeid. Han hadde vært gjeter og vist seg ansvaret voksen, og han hadde opplevd friheten som fulgte gjeterdonten.

Om vinteren bruker de underjordiske setra – slik har det vært en forståelse mellom de som bygde og brukte setra om sommeren og det underjordiske huldrefolket.

For å holde seg til venns med både hulder og de underjordiske spurte budeia pent om å få lov til å flytte inn i seterbua den første dagen. Så kom  budeias første oppgave å gjøre rent i seterstua, vaske alle redskapene grundig, gjerne med glovarm enerlåg for å være sikker.  Huldra og de underjordiske var ikke kjent for å være særlig renslige – de overså glatt både muslort og kongrovev. I sengene kom det ny isstør og alle tekstiler ble ristet og luftet. Sommeren dirret av forventning.