Før i tida pleide kvinnene å ha en tøypose til å samle frøene i når de gikk langs reksterveiene og i slåttemarka. Det gjorde de også i Storgrytdalssetra, forteller Marit Møller (f 1923) som var budeie på Nyeggsetra fra hun var storsmåjente til siste året Nyeggen setret i Storgrytdalen i 1947. Kvinnene samlet så mye de kunne fordi karvefrø ble brukt til mangt: pultost og nøkkelost, fett kjøtt, surkål, brennevin, te, gjestebrød, suppekrydder og som medisin mot dårlig fordøyelse. Noen brukte også karvefrø i hjemmelaget såpe for å få en bedre lukt av tekstilene etter vask. I en gammel håndskrevet oppskriftbok står tilføyd med blyant: ”frøene opsuger vinde og er gode for magen og smagen”. Et godt råd er å bruke frøene med forsiktighet fordi de har en temmelig gjennomtrengende og skarp smak.

 

Om våren ble det kokt suppe på de ferske bladene og unge røtter, karvekålsuppe. Første år gir planten bare blad. Den blomstrer først i sitt andre leveår og eventuelt i et tredje. Man skal følge godt med i modningen ettersom frøene lett faller av når de er modne.

 

 

Rota er etter manges mening en delikatesse. Den kan brukes som pastinakk, men er sterkere i smaken. Det sies at karverot er langt sunnere som menneskeføde enn pastinakk.

 Fram til 1950-åra var det også kvinner som i seterløten samlet karve for salg til Sollien handelsforening og som på den måten kunne tjene en ekstraskilling.

 

 Marinøkkel og fjellmarinøkkel vokser begge i Sollia, fjellmarinøkkel trolig bare i Øverdalen. Dette er små, grønne bregneplanter som vokser på setervoller, magre utslåtter, gammel ugjødslet eng og beitemark. Både blad og sporehus ble spist direkte fra bakken, de små, grønne sporehusene er melne og gode å spise. I dag står marinøkkel på rødlista over arter som er truet med utryddelse.

Muskatnøtt ble brukt på fiskesuppe og på stuede poteter (fraktet med kløvhest) til spekeskinke. Det ble regnet som det fremste av mat til slåttefolket. Den raspes når den skal brukes. Muskatnøtt vil ellers miste smak og aroma ganske raskt.
 

Matsyre er to syrearter, engsyre og småsyre, som likner på hverandre. Dessuten er fjellsyre også en matsyre, men den vokser høyere og er knyttet til seterlivet. Engsyre er størst og vokser godt i konkurranse med gras på enga. Småsyre er mindre av vekst og finnes helst på litt tørrere og skrinnere jorder. Begge vokser både hjemme og på setervollene i Sollia. Syre vokser også i frodige slåtter og bjørkerøster. Fjellsyre har nyreformede blad til forskjell fra de to andre som har blad med pilspissform.

Om våren var syreblad et populært spise blant barn. Men også fløterne plukket syre og åt når de passerte jordene som lå til elva, for eksempel i Grytdalen så sent som i 1960-åra (hækalaget Odd Uthi, Helge Nesset og Bjørn Brænd). De unge bladene er best, men også unge stilker er gode og ble spist med velbehag.

Før i tida ble syre kokt med melk til en holdbar grøt som ble oppbevart til vinteren. Det er fortalt at Knut Amudsen Lien (1847-1933) hadde med seg en liten butt med slik grøt når han lå i tømmerskogen, og at det skulle ha vært vanlig før hans tid. Grøten ble blandet med surmelk eller tettemelk og spist med flatbrød om det fantes.
 

 

Gøksyre vokser i både barskog og løvskog over hele Sollia. Planten har oftest hvite kronblad med fiolette årer. Den smaker litt surt av oksalsyre. Gauksyre blir 5-10 cm høy og har fine hjerteformede blad. Gjeterguttene spiste den direkte fra bakken. Den skal også være brukt sammen med surmelk. I dag vil den være en frisk ingrediens i salat.


 

 

Rabarbra er en gammel, hardfør matplante. I Sollia har den vokst på alle eldre garder og på mange av setrene. Etter hvert er rotdeler også plantet ut på bureisingsbrukene, slik at det er en plante alle har et forhold til. Det fortelles at mange, ja, kanskje de fleste hadde en rot av rabarbra med som reisefølge til Amerika. Der ble den satt i jorda og vokste etter det jeg vet, villig. Da Carla Enden besøkte Sollia våren 2010 kunne hun fortelle at hennes bestemor som var gift med Hågen Larsen Enden, født på Slåbumoen 1871, brukte mye rabarbra i husholdnigen.

 

Den viktigste bruken er av bladstengelen, særlig tidlig på sommeren, før stengelen utvikler for kraftige fiber – ”blir treen”. Rabarbrasuppe, både varm og kald, og rabarbragrøt med melk eller fløtemelk var populære retter på setra, særlig når det er varmt i været – rabarbrarettene virker tørsteslokkende.

 

Bladene brukes ikke i matlagingen på grunn av sitt høye innhold av oksalsyre. De har derimot vært brukt til å pakke inn fisk som skulle transporteres hjem om sommeren.

 

Grasløk har vært dyrket både på garden og på setra. Grasløk ble først og fremst brukt i fiskesuppa som ble laget av kokevannet for fersk ørret, og det var hverdagskost både på setrene og i mange hjem. Grasløk er sammen med persille, dill og timian av de urtene som ikke gikk ut av dyrking og bruk etter krigen.








 

Kvann hadde status som legemiddel, og var regnet nærmest som universalmiddel og nærmest dyrket. Det var helst den søtlige typen som ble hjulpet til formering og kontollert vekst. Den beske er ikke så god. Kvan har drivende egenskaper for urin, løste opp i kramper, dempet feber og hemmet betennelser. Budeier med menstruasjonssmerter drakk gjerne kvannte for å lindre dem.

 

Som krydderurt er den best med sine friske nye skudd tidlig om forsommeren. Da er stilkene sprø og kan knaskes. Rota er velsmakende, men bør tas med måte. Tørkede blad kan brukes som te og som ingrediens i urteteblandinger.

 

Kvann kunne også bli brukt som smakstilsetning i rabarbragrøt, med bruk av kvann trengtes mindre sukker.

 

Alt på planten kan brukes. Før i tiden ble stengelen spist. Bladene ble tørket og brukt til te eller som smakstilsetning. I en gammel brennevinsoppskrift inngår både kvann og karve. Smaken kan være aktuell til både likør, urtedram og akevitt. Ved uttrekk av unge blad i sprit bør det ikke trekke mer enn et døgns tid. Det gir en fin lysegrønn farve. For barn var det stas å bruke kvannpipe til å røke husmose og andre røkdannende planter i seterløten. Det resulterte i mang en hostekule.

 

Skuretuene
Skuretueneble laget ved at jevnlange skjeftestengler ble buntet sammen til en ”tue”, bundet om med en sterk hyssing og brukt til å skure rent gryter, øser og trekjøreler. Det ble regnet som særlig viktig å ha skjeftetuer til å skure trekopp som ble brukt til melk og melkeprodukter sommers tid. Skjeftetuene holdt seg lenge, de tålte mye skuring og de var lite utsatt for å råtne. Skjefte vokser over hele Sollia, men mange steder sparsomt. Der det var mange setre var det alltid konkurranse om skjefta.
 

På Uti sluttet de med seterdrift i Stor-Grytdalen i 1941. Senere ble det produsert smør og ost av mjølka fram til Koppang meieri begynte å ta imot mjølka omkring 1950. Der, som de fleste andre steder i Sollia, ble det ennå i noen år laget smør og ost til eget forbruk noen uker om sommeren. Et eksempel er Søndre Moen der Marie Moen lå på setra i Veslegrytdalen hele sommeren til 1953, men deretter bare en del av sommeren fram til 1959 og så endelig bare to-tre uker fram til 1963.
 

Siste sommeren både Sjølisetra og Veslegrytdalssetra var i bruk var sommeren 1918. Hele tiden ble skjeftetuer brukt som skuremiddel. De var også egnet til å skure bøtter og spann av stål og aluminium når de nye materialene avløste tre i melkebøtter og transportspann. På Midt-Brændsetra var skjefte i bruk til bortimot de siste åra det ble setret – til 1978. Helga Modalen brukte skjeftetuer på Skardsetra og hjemme i Sveen også etter at de leverte kua. Helga Kulstad i Midt-Kulstad hadde skjeftetua på kjøkkenbenken så lenge hun bodde hjemme.

Pussemiddel
Skjefte ble også brukt til å pusse smiarbeider når de skulle bli glatte og blanke. Messingstanga på komfyren fikk seg også en omgang med skjeftetua når den skulle skinne litt ekstra. Selv om fin sand var mest brukt til å pusse bestikk, ble også slitte skjeftetuer brukt fordi de pusset godt uten å sette riper.

Brukt på sår
Det er fortalt at skjefte i gammel tid ble brukt på sår. Det var fordi planten ikke ga opphav til betennelse, ikke ble gjennomtrukket av blod og ikke så lett begynte å råtne om de lå lenge på såret. Det skal ha blitt brukt ved sårbehandling under krigen mot svenskene i 1809. Skjefte tålte også litt støt uten at stenglene ble most. Hoggsår eller kuttskader av ljåen kunne for eksempel være ganske djupe og de grodde langsomt. Da var ei pute av skjefte en god bandasje.

 

Ormetelg eller ormegras som den gjerne ble kalt i Sollia, er en stor bregne som vokser her og der over hele bygda. Bregnebladene ble brukt i fiskeskrukka for at fisken skulle holde seg bedre når fisketuren ble lang. Bladene kunne også brukes sommerstid til å pakke inn fisk når det var varmt i været og når den skulle sendes med kløv til bygds. Var det aktuelt å legge rakfisk av fangsten, kunne butten legges i ei kaldkjølle eller myr nær fiskeplassen for å bli hentet på vinterføret under seterkjøringen.
 

Sisselrot eller stensøte som den også ble kalt, vokser på skyggefulle steder på og ved stener og sva over hele Sollia, ofte i bergsprekker. Fordi bladene er grønne om vinteren, kunne det være aktuelt under seterkjøringen å plukke med friske blad til te mot langvarig hoste og krimsjuke. Ellers ble både frisk og tørket rot brukt til samme formål. Rota virker løsnende både på urin og avføring. Det var budeiene som plukket og tørket stensøterøtter mens de var på setra.

Rota er god å spise både rå og tørket, og har vært brukt som gotteri med lakrissmak. Gjeterguttene visste godt om stensøte med god rot. I nødsår kunne rota tørkes, males og blandes i grøtmjølet for å drøye ”grønet” (kornet).

Det er fortalt at eldre folk gjerne tok med bregneblad med sporer og rister det langs seterveier og reksterveier der det var vanlig å ferdes. På den måten kunne man alltid finne planten og småspise av rota. Da Anton Brænd (1930) var gutt var det fortsatt vanlig.

 

Einstape samlet fluer når den ble hengt under taket. Hele kvasten med bregnen og fluene ble druknet i en vassbøtte. Ellers ble einstape brukt til å pakke i åren slik at glørne skulle holde seg til om morgenen. På den måten sparte budeiene fyrstikker.
 

Rognebær er sure og bitre, men smaken mildner noe etter at de har frosset. Før i tida ble de samlet for vinterbruk fordi de holdt seg godt og ble regnet som virksomme mot skjørbuk. Rognebærklaser ble hengt tiil tørk på setra og ble av seterkjørerne utover vinteren brukt til snarefangst fordi ryper kan følge utlagte bær like inn i renneløkka. Gjeterguttene som var med Marit Olstad i Storgrytdalen samlet rogenbær om høsten. Bærene ble brukt som lokkemiddel til å fange trost i snare. Trosten ble solgt for 3-4 øre per fugl – for én liter melk var betalingen på samme tid 10 øre. Dette var en måte å tjene penger på for ungene før i tida.
 

Blåbær





multe






tyttebær














Skinntryte (blokkebær)
ble alle spist direkte fra planten av gjeterguttene og ellers plukket av både budeia og gjeterguttene for å spise på setra eller for salg – særlig var multe ettertraktet som bær for salg. I gode multeår på 1900-tallet kunne multe gi budeia en god ekstraskilling. Ekstra gode multeår på 1900-tallet var i 1912 og 1927.