Blindtarmbetennelse på setra
Publisert 13.11.2013 06:00
Temaet denne gangen er sjukdom blant de som var på setra.
Den største frykten ei budeie i Stor-Grytdalen hadde, var at noen ble alvorlig syke. Det kunne være ille nok at budeia sjøl var gravid og måtte føde mens hun lå så avsides. Det var slett ingen sjeldenhet, for Marie og Inga hadde tvilingbrødre som var født på Øverdalssetra og en kusine som var født på Småtjønnsetra.
Den største frykten ei budeie i Stor-Grytdalen hadde, var at noen ble alvorlig syke. Det kunne være ille nok at budeia sjøl var gravid og måtte føde mens hun lå så avsides. Det var slett ingen sjeldenhet, for Marie og Inga hadde tvilingbrødre som var født på Øverdalssetra og en kusine som var født på Småtjønnsetra.
Da var det verre når barn fikk blindtarmbetennelse, slik Anton fikk sommeren 1941: Det begynte med magesmerter omkring navlen. Smertene flyttet seg nedover høyre side av magen, han fikk feber og ble kvalm og elendig. Dette var kjente symptomer og bedømt til å være blindtarmbetennelse. Det var varmt sommervær, og for å døyve smertene og senke kroppstemperaturen lå gutten i vannet i Stor-Gryta store deler av dagen. Blindtarmbetennelse var en del av læren om hverdagssykdommene som Marie hadde lært om på husmorskolen. Hun hadde derfor kunnskap som tilsa at det raskt måtte skaffes hjelp.
Den andre dagen fikk hun naboene i Nyeggsetra til å se etter guttene, mens hun selv gjorde unna morgenstellet i fjøset tidlig om morgen og la i vei til gards - en normal gangtid ble regnet til tre klokketimer.
På Uti tok de kontakt med doktor Torvald Brandt som ferierte på Slåbumoen. Han vurderte kløvtransport som langt mer risikabelt for gutten enn en operasjon på seterbordet i Stor-Grytdalen. Brandt mente at en kløvtransport med stor sannsynlighet ville føre til at blindtarmen sprakk, og det det ville forårsake en alvorlig, kanskje dødelig bukhulebetennelse. Doktoren pakket derfor en veske med nødvendig bedøvelse, kirurgiske instrumenter og andre hjelpemidler, og tok til fjells med utstyret i kløvmeisen. Som assistent for operasjonen tok han med sin yngre bror, Hans Andreas Brandt, ettersom doktoren ikke turde å ta sjansen på at mor og far kunne være hjelpere ved en opersjon.
På Uti tok de kontakt med doktor Torvald Brandt som ferierte på Slåbumoen. Han vurderte kløvtransport som langt mer risikabelt for gutten enn en operasjon på seterbordet i Stor-Grytdalen. Brandt mente at en kløvtransport med stor sannsynlighet ville føre til at blindtarmen sprakk, og det det ville forårsake en alvorlig, kanskje dødelig bukhulebetennelse. Doktoren pakket derfor en veske med nødvendig bedøvelse, kirurgiske instrumenter og andre hjelpemidler, og tok til fjells med utstyret i kløvmeisen. Som assistent for operasjonen tok han med sin yngre bror, Hans Andreas Brandt, ettersom doktoren ikke turde å ta sjansen på at mor og far kunne være hjelpere ved en opersjon.Til alt hell gikk betennelsen over, og det ble ikke nødvendig å operere i setra. Blindtarmoperasjonen ble utført på sykehuset i Elverum senere på høsten.
B.B.
