Werner Wernskiold-– årlige feltundersøkelser og friluftsliv fra Sør-Nesset
Publisert 27.07.2012 00:46
Werner Werenskiold (1883-1961) født i Paris som sønn av maler, tegner og grafiker Erik Werenskiold (1855–1938) og billedkunstner Sophie Marie Stoltenberg Thomesen (1849–1926). Werner var kunstnerekteparets eldste sønn og vokste opp i Bærum, først på gården Solberg og fra 1898 av på Lysaker, der familien lot bygge eget hus. På Lysaker var det et usedvanlig skapende miljø av kunstnere og vitenskapsmenn. For Werner betydde det mye at nærmeste nabo var Fridtjof Nansen, som han valgte som rådgiver i studietiden. Hans tante på morssiden, sosialisten og kvinnesaksforkjemperen Fernanda Nissen, kan også ha betydd mye for hans holdninger senere i livet.
Etter examen artium 1901 begynte han å studere realfag ved universitetet i Kristiania. 1907 tok han det som den gang ble kalt matematisk-naturvitenskapelig lærereksamen og ble cand.real. med beste karakter (innstilling til Kongen). Dr.philos. ble han 1924 på et meteorologisk arbeid, der han beskrev vindforholdene over det nordlige Stillehavet og diskuterte strømlinjebildene ut fra matematiske betraktninger.
Allerede i studietiden utførte han arbeidsoppgaver for Nansen, og fra 1904 av begynte han å reise for Norges geologiske undersøkelse (NGU) om somrene. Han var assistent der 1907–17 og undersøkte i dette tidsrommet berggrunnen over store områder i Telemark, Gudbrandsdalen og Bamble. Han var universitetsstipendiat 1910–15, dosent 1915–25 og professor i geografi ved Universitetet i Oslo 1925–53. Han kartla berggrunn, bygde ut undervisningen i naturgeografi i mer eksakt retning, beskrev landskap og isbreer på Svalbard og det norske fastlandet og var en allsidig formidler.
Hans studier av berggrunnen førte til mange regionalgeologiske bidrag og kulminerte med utgivelsen av et nytt berggrunnskart over det sørlige Norge med beskrivelse, presentert ved Jubileumsutstillingen 1914. Da han ble dosent 1915, gikk han inn for å gi geografiundervisningen et mer eksakt grunnlag enn tidligere, med mer geofysikk og mye matematikk. Gjennom sine lærebøker Fysisk geografi bidrog han til at stadig nye kull av skolens geografilærere kunne legge vekt på forståelse av prinsipper og få innsikt i de naturlige prosessene. Skoleelevene fikk også sitt ved læreboken han skrev for gymnaset sammen med Einar Haffner, og som kom i hele 8 utgaver.
I ettertid står hans bidrag til folkeopplysningen sterkt, særlig ved flerbindsverkene Jorden, dets land og folk, Jorden vår klode, Norge vårt land og hans populære fysiske geografi, Jord, vann, ild, luft.
For folk flest var han en person man kjente fra mange bidrag til leksika, atlas og andre oppslagsverk, spennende radioforedrag, innlegg i avisene og engasjement for naturfredning, blant annet av Rondane. Han var en original det gikk historier om. Hver sommer fra slutten av 1940-åra var han på Sør-Nesset, dels med studenter, dels i feriemodus, dels med kombinerte friluftsturer og studier av geologiske forhold i Rondane og traktene østover. Hvert år gikk kan tur til Midt-Brændseter minst én gang – og i likhet med mange andre elsket han å spise møsmør med skje fra ystepanna.
Werner Werenskiold var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1926 og æresmedlem av Oslo Geofysikeres Forening og Sydsvenska Geografiska Sällskapet i Lund. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1955. På Vest-Spitsbergen er Werenskiold og to av hans barn beæret med flere stedsnavn.
Werenskiold døde 1961, ca. to måneder etter at han var blitt påkjørt av en bil ved Lysaker stasjon.
Bilde:
Bjørn Brænd
