Sommeren 2015 ble det som kjent gjennomført et forsøk med vokterhunder i forbindelse med beiting i en sauebesetning i Sollia. Dette var et forsøk som var finansiert av Naturvernforbundet i Hedmark for å se om intensivt tilsyn i beiteområdet kunne ha en preventiv effekt på jerveskadene.

Før jerven kom tilbake for fullt i beiteområdene ved Rondane, var det bare unntaksvis at det forsvant sau i løpet av beitesesongen. Normaltapet (naturlig dødelighet) i vårt distrikt er beregnet til 1,5%, noe som er ekstremt lavt. Selv om sauen går på et jorde hele sommeren, vil det dø noen dyr av naturlige årsaker, så en beitesesong uten tap av lam er helt umulig å oppnå. Etter at jerven kom tilbake på 80-tallet har tapene ligget på 15-30%. Ett år var det oppe i 51%, men det ble ansett som helt ekstremt.

Hva ble så status etter en hel sesong med ekstraordinært tilsyn?
Jo, et tap på 53% av lammene. Tilsynet hadde m.a.o. ingen som helst virkning. Da er det kanskje nærliggende å spørre hva tilsynet besto i ? En slovakisk gjeter var ute i terrenget praktisk talt hele beitesesongen. Han hadde med seg to slovakiske vokterhunder, pluss sin egen hund som var en husky/malamute blanding. Han var ute natt og dag og patruljerte området hele sommeren og gjorde en kjempejobb! I tillegg var bonden selv ute flere ganger i løpet av beite- sesongen. Det hjelper bare så lite når sauen sprer seg over flere kvadrat- kilometer i et kupert område med fjellbjørkeskog.

Allerede etter et par uker startet angrepene. Åtte lam ble funnet ihjelrevne på et lite område, og elendigheta fortsatte utover sommeren. Det regnet heftig i begynnelsen av sesongen, noe som førte til at elver og bekker gikk flomstore i flere uker, og vanskeliggjorde hjemhenting av sauen. Sluttsummen ble altså 53 % tap. En positiv effekt av tilsynet, var at det ble funnet igjen døde lam litt lettere enn tidligere. Jerven er en mester i å gjemme bort byttet, enten i steinurer eller i myrhull eller liknende plasser. Det fører til at det kan være svært vanskelig å dokumentere hvem som er synderen.

I og med at det ble funnet flere døde dyr på samme sted, ble det satt opp et viltkamera som sendte bilder til utvalgte mobiltelefoner, hver gang det var bevegelse nær de døde dyrene. Bildene viser at jerven kom tilbake flere ganger, og det var også en bjørn innom ei natt. Dette var sannsynligvis den samme bjørnen som ble fotografert ved Høgronden en dag tidligere.

Sauebønder i Norge får til stadighet høre at de må passe på sauen, og gjete slik de gjorde i gamle dager, og slik de gjør i Sør-Europa. Sommerens sesong viser at det hjelper lite å «passe på» sauen i beiteområdene. Norsk sauenæring er basert på spredt utmarksbeiting, og er en ren kjøttproduksjon, i motsetning til i Sør-Europa. Saueholdet der kan sammenliknes med geiteholdet i Norge. Sauene går ute rundt gården om dagen, og tas inn til mjølking om kvelden. Gjetinga utføres av en «kårkall» uten nevneverdig betaling. Den gammeldagse norske gjetinga som mange etterlyser, haddeingenting med vern mot rovdyr å gjøre. Den ble utført av barn helt nede i åtte- ni-års-alderen, og gikk stort sett ut på å passe på at ku og geit holdt seg innenfor sitt eget beiteområde, og kom hjem til mjølking til kvelds.

Det er interessant å merke seg at de som uttaler seg sterkest om beiting og rovdyr er de som ikke er berørt av problemet i det hele tatt. For en generasjon eller to siden, hadde praktisk talt hver eneste nordmann en onkel og tante, eller besteforeldre, «på landet». De dro på sommerferie på landsbygda og fikk innblikk i bondens hverdag på en helt annen måte enn i dag. Mange tror faktisk at det bare er å gå ut i skogen og «passe på» dyrene. Kunnskapen om hvordan mekanismene i naturen fungerer er ofte svært mangelfulle.

Det ble forøvrig gitt fellingstillatelse på en jerv i det aktuelle beiteområdet i sommer. Stor-Elvdals kommunale fellingslag var ute flere ganger, men rovdyrjakt på barmark er nesten håpløst, og ingen jerv ble felt. I fellingstillatelsen sto det at det ikke var tillatt å skyte, dersom det kom flere dyr i følge. Observasjoner fra fellingslaget tyder temmelig sikkert på at det var ei jervetispe med unger som holdt til i området og var den store synderen, men den var det altså ikke lov å skyte. Når bevilgningene til fellingslaget, samt tidsperioden for fellingstillatelsen er svært begrenset, kan en også lure på om forvaltningen i det hele tatt ønsker at jerven skulle tas ut.

Så vidt vites, ble det fjernet jerv fra ett hi sør for beiteområdet, og ett hi nord for området. Forvaltningen visste med stor sannsynlighet at det var et hi til, men dette ble ikke tatt ut, og bonden fikk heller ingen beskjed om at det sannsynligvis var jerv i området. Spørsmålet blir da om dette var et kynisk eksperiment, for å se om vokterhundene hadde noen effekt? Forvaltningen var jo helt sikkert kjent med at vokterhundene skulle være der.

Både politikere, forvaltning og verneinteresser har meget bestemte oppfatninger om rovdyr og husdyr, men det kommer aldri noe fornuftig ut av all synsingen og påstandene. Det er svært ønskelig at det blir satt av tid til en fornuftig diskusjon, med saklige argumenter, hvor det blir gjort seriøse forsøk på å finne en løsning på det vi kaller rovdyrproblemet. Politikerne må holde forvaltningen i ørene, og slutte å beskylde politiske motstandere for ikke å ville finne løsninger. Det hele har blitt en skyttergravskrig, uten at noen tør å komme ut og ta de riktige initiativene. Men det er kanskje forståelig? Troll sprekker jo i dagslys!

Ole N.