Nå bør det være klart for vinna – det var inntil nylig et entydig begrep om det største arbeidsfellesskapet i løpet av året – brukt om de hektiske sommerukene da årets grasvekst skulle omformes til velduftene, næringsrikt og tørt høy for alle i fjøs og stall. Vinna sysselsatte hele familien, på større bruk var det også plass for leid slåttehjelp. Sollia og Nord-Østerdalen ellers var  for gudbrandsdøler et populært sted å søke slåttearbeid. Vinna var stort sett over i den mye lavereliggende Gudbrandsdalen, det var færre som konkurrerte om arbeid – og ikke minst var det bedre og mer mat i Østerdalen. Det var også høyst uvant for gudrandsdølene at arbeidsfolk og sjølvefolk delte bord og måltid.

 Selve ordet vinna er gammelt. På norrønt betød det å arbeide.  Ordet har overlevd noen steder i Norge, og blir nå brukt særlig for årstidsbestemt arbeid,  onnearbeid.  I Sollia og Østerdalen ellers står vinna i dag for slåttonna, mens på sørvestlandet finnes også torvvinna som ord. I den tida jernblestring var en del av gårdsarbeidet med en intens arbeidsperiode om høsten levde ordet i begrepet jernvinna.

 I boka “Farm implements for Arid and Tropical regions”, gitt ut av FAO/FN 1969, er det en interessant gjennomgang av håndredskap for landbruket.  Boka var ment som et alternativ til den traktormekaniseringen som ukritisk ble innført i utviklingslandene i 1960- og 70-åra.  Boka slår fast at ljåen er et hendig og effektivt redskap for grashøsting. Begge hender og hele kroppen tas i bruk, samtidig som den oppreiste arbeidsstillingen er god.

 Det var fra omkring 400 f. Kr. og fram til år 0 at kelterne ekspanderte i Europa. De behersket blesterteknikken og tok tidlig jern og stål i bruk og er kjent for sin våpenteknikk og smikunst. Det var kelterne som formidlet bruken av jernet til germanerne, og selve ordet jern stammer også fra keltisk språk. For å skaffe seg ekstra gras til hestene i en håndvending var det naturlig for krigerne å nytte sverdet som ljå.  I boka antydes det at det kanskje var sverdet som gav ideen til ljåen.

 Boka slår fast hvor viktig ljåen har vært for grashøsting, for utviklingen av husdyrholdet og for samfunnet i det hele i de områdene der den er tatt i bruk. Der ljåen mangler, er det ikke vanlig å høste gras for lagring til bruk i perioder med knapphet på beite. Det er særlig i den nære og fjerne Østen, i Amerika før europeerne og i Afrika at ljå med langt orv er fraværende. I disse områdene er halmen fra korndyrking et viktig fôr gjennom tørketida. Det er også vanlig at bøndene kjøper kostbar halm til dyra. Denne halmen er som annen halm næringsfattig.

 Det er tid for vinna. Nå er det et uromantisk fåmannsarbeid med traktor og tung redskap. For barn er jordet blitt en livsfarlig arena til å holde seg borte fra. Jentene med lett rive og luftige skjørt hører bestemorgenerasjonen til. Hos dem lever historiene om duftende høysåter og vaffelrast med kaffe på jordet. Det er år og dag siden lange vinterkvelder ble brukt til å spikke rivetinner som en kjapt kunne tilby å erstatte en avslått en på riva hos ungjenter en gutt kunne ha et godt øye til. Det er ikke mye kjærlighet i lufta ute på dagens jorder. Kan det være en årsak til at rekrutteringen til gårdsyrket er fallende blant unge?

 Men før ljåen skulle tas i bruk ble den slipt etter alle kunstens regler. Det var guttenes tunge og kjedelige jobb å dra slipesteinen når ljåen skulle slipes. En kvass ljå var selve grunnlaget for slåttegleden der det for hvert sjusss kom en fin haug som la seg pent i utgangen av skåra. Før ljåen var klar til bruk var det å dra et fint bryne, en hen, over eggen. Da ble ljåen så skarp at den hektet seg fast i skjellaget på et hårstrå og skar det tvert over.

 Der slåttekaren gikk foran med ljåen kom rakstkulla etter med riva. Hun bredde graset utover til et jevnt lag som sol og vind skulle tørke i løpet av en dag eller to. Normalt laje for ei rakstkulle var å bre etter to-tre slåttekarer. Var hun lett på beina og rask med riva klarte hun nok fem karer i skårgangen.

 BB