Både Woodpecker og Grebe Red-karene var revansjelystne. Episoden i Kvitdalen da de måtte skyte 2 tyskere  , gjorde at de  da tok hver til sitt. De hadde som før omskrevet  planrn om å sprenge pumpetårnet ved Grønbakken .Tilsvarende Grebe-aksjon på Otta hadde gitt mersmak.
Sjå om den aksjonen her

Woodpecker hadde søkt opphold lengre inni i fjellet pga stor tysk aktivite . Dessuten gjorde akkutt sykdom det nødvendig å bringe en mann til sjukehus i Sverige og flere av karene mått følge han.

Men ny avtale ble gjort  via teleram gjennom «homestation» i London.å en samordnet aksjon med Grebe.

Grebe-gjengen hadde en dristig idé: Nord for Dombås går jernbanen i en såkalt vendetunnel, en hårnålsving inne i fjellet; Grønbogen heter den. Om de "kapret" et sørgående tog på Fokstua, beordret alle ut, satte toget i fart, og avsporet det i full fart i den trange, skarpe svingen i tunnelen, ville det kile seg fast og sperre jernbanen i lange tider.

De fikk tilbakemelding om møtetid og sted – ei hytte i nærheten av Knutshø øst for Kongsvoll oppgir Jon Vegard Lunde i «»Blod,tårer men mest svette». Sivert Dalåsen oppga i pers.meddelse at det var  i fjellet mellom Hjerkinn og Fokstua på sørsia av jernbanen og nåværende E6.
Fra Ruudshytta stilte de mannsterke.

Sjef Grebe, ”Sigurd” plukket ut seg selv, Kjell ”Børsemaker’n” Aubert, Arne ”Pieter” Ratchje, Oddvar ”Oskar” Dobloug, Rolf ”Max” Øvergaard, Fredrik ”Fredrik” Brandt og Arne ”Padlikano” Engebretsen og Ola Holen. 

Sitat:  Gunleiksrud fått  tilbakefall og drar til Sverige for skikkelig kur så snart beina bærer. Telegram fra Grebe 5. april. (Kompani Linge bind 2 254)Sættem skulle lede sikringen av toget og evt.frabokling av lok'et.

 Vi låner orda fra Zeiner-henriksen sin skildring:
Jon ”Sigurd” Gunleiksrud fikk imidlertid tilbakefall med ryggen, hekseskudd like før de skal ta av sted.. Med ansiktet fordreid av smerte sier Sigurd:

- Miki, du får gjøre deg klar, og Oskar overtar kommandoen.

Sekken til Sigurd kan ikke ”Miki”(Dick Zeiner Henriksen) overta, den er som vanlig tyngre enn sekkene til de andre.

Marsjen starter 3. april midt på dagen, i ganske fint vær med kaldt og skareføre. De går nordvestover, forbi Storgrytdalseter mot Breisjøseter sør for Sølnkletten, videre forbi den karakteristiske Kyrkjekletten, som ser ut som en kamelrygg med pukkel, og utfor liene ned mot Stadsbuøyen, over veien og myrene NV innme «Kringlun» Det er vår i fjellet. Sola flommer over fjellsidene, det er skarefør og god glid. De kysser Grimsa innafor Fallet og tar opp mot Streiten. Idet de skal krysse veien fra Nygruva, kommer en del arbeidere fra gruva. Det er for sent å komme seg unna – de kaster seg rett ned og ligger dørgende stille med ansiktet ned. Og det utrolige er at karene går 4-5 meter unna uten å oppdage noen ting.

Nord for Hovda-gardene . Et stkke oppe i lia tar de bar og ris  til underlag, tenner bål, spiser og overnatter under åpen himmel.

Når de nærmer seg møtestedet kan de på lang avstand se to mann ute på flaten. I kikkert ser at de ikke har pakning, men rifler på ryggen. Grebe-karene holder seg i skjul  skjult og holder øye meddem, men når de kommer nærmere kjenner de igjen Olav Sættem og Svein Øvergaard. I hytta de kommer til er også Per Holaker, som er lommekjent i Dovre og skal være med på planleggingen. Morgenen etter er det klare til å ta fatt på rdetaljekognoseringen av denne store og dristige aksjonen. 

Gjensynet mellom de 2 fetterne Svein og Rolf Øvergaard var hjertelig.Zeiner-Henriksen memorerer at de danset rundt og "aierte".  De hadde møttes tidligere på vinbteren inne på Ivavollen. Svein hadde da i enerom med Rolf fått luftet sine frustrasjoner om de interne forholdene i Woodpecker-gruppa. Rolf med stt østerdalske syn på godt renhold kommenterte dette flere ganger etter krigen. Nå skal de endelig kunne få operere sammen.

Folldølen Sivert Dalåsen , kontaktperson for Woodpecker og senere opptatt i gruppa, var den som først kom med ide om dette «luggume stellet for å små’lå» togtrafikken
på Dovrebanen.Han har dessuten forhåndsrekognosert
 tyskerens vakthold langs jernbanen og på søsiden av riksveien. Her hadde faktisk tyskerne  gravd skyttergraver og forberedt stillinger lmot evt fiendltlige styrker om en alliert invasjon skulle komme. Tyskerne hadde mange soldater å ta av. På Dombås var det på dette tidpunktet ca 10 000 Nå soldater. I hvilken grad  og hvor sterkt vaktholdet var, er uklart. Men det var bla bemannet OP-post for fly på begge sider i fjellet på østsiden av Dombås.

Planen var at toget skulle stoppe etter Fokstua stasjon og vognene kobles av. Var det et rent godstog med tysk materiell skulle det ikke gjøres. Tyske vaktposter var etter de omfattende jernbanesabotasjene medsendt på alle tog. Som regel i bakerst i togsettet. Noen ganger i tillegg først i toget også om det var passasjertog. Det norske togpersonellet måtte spares. Det var en klar holdning blant Linge-kompaniets sabotører.

 Om aksjonen tok mange tyske liv, ville det utløse tyske represalier mot norske sivile og det måtte også unngås. Derfor var det viktig at å være så mange mann på operasjonen slik at alle vognene raskt kunne kobles av og evt vaktposter elimineres uten for mye støy om toget var fullt av tyske tropper og evt norske sivile. Målet var i utgangspunktet godstog med tysk matereiell. Dessuten den tyskbygde «Dovregubben» Damplokomotivet som det knyttet seg både tysk og norsk pretisje og berømhet til.Symbolverdien var stor. Sættem skulle lede aksjonen mot å  eleiminere tyske vatktsoldater, sikre vognene og evt lede frakoblingen av lok'et. Ikke uten risiko det heller...

 Dobloug, Øvergaard og Aubert skulle kjøre toget nedover mot tunnelen og så hoppe av i stor fart.Dessuten hadde de klargjort spregnladninger med tidsblyanter som skulle sprenges etter en halvtime. Risikoen var høy men karene erklærte  på "Oskar"  sitt "uttak" at de ville ta den. Egne liv hadde de risikert tidligere også.

Men før de drar skal telegrafisten Svein Øvergaard (dekknavn «Skjeggen», glattbarbert sjøl men med betydelig humør i det meste han sa og gjorde))  ha forbindelse med London og melde at de er klare.

Når Svein som er Woodpecker sin telegrafist, får kontakt , kommer det  innkommende telegram først. Det er ganske langt, og når det endelig er dechiffrert er det en ordre til dem om at alle operasjoner skal avlyses til nærmere ordre. Det følger ingen begrunnelse med, men det skinner på en måte gjennom at det er fordi krigen snart er slutt.  

De blir i hytta et par dager, drikker engelsk te. Drøser om så mangt og at de så langt i krigen har overlevd. Dobloug feks har vært på krigsfot helt siden han meldte seg frivillig til vinterkrigen i Finland 1939/40. Solveggen er god , men  de holder skarp utkikk og vakthold hele døgnet. De ønsker ingen gjentakelse av Kvitdalen en snau måned tidligere.. ."Oskar" og "Max"  er ennå harme for at de kom opp i  den stuasjonen. De mente i all ettertid at de var i hytta kun fordi Woodpecker-kara var i  for dårlig form og med svak "fighting spirite". Sættem forsvarte karene sine som hadde vært. Han mente nok at tyskernes liv var en del av krigens omkostninger. Men "Skjeggen" og "Max"  fikk praten inn på hyggeligere og mere morosamme aspekter av krigerlivet og "friluftslivets gleder" som de prøvde å få karene i trua på. Så får Grebe-gjengen  beskjed om å dra tilbake til "Ambassaden "og avvente bærmere ordre der.(forts. under bildet)

De deler seg i to grupper på tilbaketuren, og Oskars gruppe kommer litt før den andre. Her tar r Oddvar Dobloug nå fram et kamera og foreviger slitne sabotører. Kladdeføre og litt gjennomslag gjorde sekkene ekstra tunge  og de ca 7 mila i luftlinja til en drug etappe. Øvergarrd og Aubert  først, vante skiløpere som de var.  Men feltmessig beredskap var slakket litt  på nå, de gikk samlet og ikke med 50 m mellomrom som tidligere. Dog var våpna i høy beredskap. Krigen var ikke slutt ennå. (teksten fortsetter under bildet)

De var tilbake i Ruudshytta ca. 20. april. Det var ingen grunn til å slappe av på beredskapen, for det var intens, tysk kontroll i begge dalfører, og det var stadig usikkert hva som kom til å skje i Norge. (Zeiner-Henriksen)
Et tysk peilefly (Stoerch) var dessuten blitt sett i dalen nedenfor Ruudshytta mens de var borte.

Kilder memoarskrift Zeiner –Henriksen, bind 2 om Kompani Linge, Jon Vegard lunde Blod.tårer, men mest svette» og personlige smateler med Sivert Dalåsen, Rolf Øvergaard, Dick Zeiner Henriksen og Oddvar Dobloug.

Fra Wikipedia, m "Dovregubben"

NSB type 49a
NSB type 49 nr. 463 "Dovregubben" på Oppdal stasjon. Foto: Anders Beer Wilse (1935)
Informasjon
Type	49
Produsent	HamJern, Thune og Krupp
Byggeår	1935–1936 og 1940–1941
Antall bygget	7 stk
Operatører	Norges Statsbaner
Tjenesteår	1935 - 1958
Nummerering	463–465 og 470–473
Spesifikasjoner
Lengde	22 000 mm
Høyde	4 300 mm
Tjenestevekt	151,5–153,1 tonn
Akselrekkefølge	1'D2'-2'2'
Sporvidde	1 435 mm
Drivhjuldiameter	1 530 mm
Kullbeholdning	27,2 tonn
Vannforråd	8,4 tonn
Heteflate	256,0 m²
Arbeidstrykk	17,0 kg/cm²
Sylinderdiameter	465/720 (49c: 440/650) mm
Topphastighet	90/45 km/t
Se også: Kategori:Lokomotiver

NSB Type 49, også kjent som Dovregubben var en norsk damplokomotivtype som ble konstruert for å erstatte to lok (av type 30) i hovedtogene over Dovrefjell med ett. Loktypen betegner høydepunktet og slutten på norsk damplokomotivproduksjon. De var teknisk avanserte, men krevde også mye vedlikehold og ble aldri helt driftssikre. Tidvis var flere lok på verksted enn i drift, og de ble derfor utrangert allerede etter 22 år i trafikk, hvilket er svært kort for lokomotiver. Lokene gikk i alle år i hovedsak i persontogene mellom Otta og Trondheim, Ht. 401/02 og Ht. 405/06. De ble avløst av diesellokomotiver av type Di 3 som hadde lavere ytelse.

^[1]Lokomotivet kom i tre utgaver, 49a, 49b og 49c. De ble produsert av Hamar Jernstøberi & Thunes mekaniske verksted, Krupp i Essen og Thunes mekaniske verksted. I tillegg til de syv leverte lokomotivene, ble syv ødelagt under andre verdenskrig i et bombeangrep under produksjon i Tyskland. Fire lokomotiver under bygging på Hamar ble aldri fullført, men endte som reservedeler for de eksisterende maskinene. Type 49c overvant under produksjon hos Krupp mange av de barnesykdommene som de tre første maskinene slet med, og etter krigen hadde de i gjennomsnitt et dobbelt så høyt årlig kilometerløp. Det siste type 49-lokomotivet (nr. 470) ble hensatt den 4. september 1957, og de 6 gjenværende lokomotivene ble utrangert 16. desember 1958.

Lokomotivene fikk numrene 463, 464, 465, 470, 471, 472 og 473. Offisielt ble kun prototypen, nr 463, gitt navnet «Dovregubben», men de andre lokomotivene av type 49 ble raskt kjent under samme navn. Lokomotiv nr. 470 står utstilt på Norsk Jernbanemuseum.