sollia.net  har gleden av å presentere en ny petit av ho Berit Brænd.

Vi har alle vårt.

Arbeidsplassen min har en overvekt av menn, så lunsjpausene preges av mye prat om fotball, øl, hornmusikk og andre maskuline tema. Blir det for ille, er det alltid mulig å dukke ned i dagens aviser. Men ved noen sjeldne, lykkelige anledninger samles minoritetene, og kan utdype vektige og viktige områder i den feminine virkeligheten. Da er vi opprømte og glade en stakket stund, mens vi utveksler erfaringer og synsmåter angående basale mål og ferdigheter for den moderne yrkeskvinne. Sist gang gjaldt det blant annet vasking og bretting av brukte plastposer.

Det er noe merkelig over slik atferd. Jeg ble en gang fortalt at elgen har eldgamle trekkruter som den følger fra sommerbeite til vinterbeite og tilbake i en evigvarende reise. Vi som kjører mye bil i et elgtett område som for eksempel Østerdalen, vet at det er spesielt mange av disse tversgående trafikantene i perioder om høsten, så det ser ut til å stemme. Jeg ble videre fortalt at det som bestemmer elgens veier ikke nødvendigvis er up to date. Noen av elgene skal etter sigende trekke til områder som ikke lenger har det de opprinnelig trakk etter, altså furu på vinterstid. Nå har en del gamle elgvinterbeiter blitt invadert av gran, som de ikke spiser hvis de ikke må, men allikevel lytter elgen til sin nedarvede biologiske klokke og sitt indre kompass og tar veien mot disse granskogene om høsten. Det må være som å elske tapas og hver dag trekke til pinnekjøttet på Kaffistova.  Altså: Atferd som ikke lenger har noe for seg.

Min kollega, som med lett rødme i kinnene beskrev hvordan hun hengte opp posene for å få optimal tørkeprosess, som vi alle forstår er en utfordring nå man snakker om plast, prøvde samtidig å få oss til å tro at dette hadde hun egentlig sluttet med. Særlig, tenkte vi, men empati og toleranse er kjennemerker på et inkluderende kvinnelig nettverk, så vi bidro hver og en med hva vi selv måtte slite med innenfor syndromkomplekset MKA; meningsløs kvinnelig atferd.

Lagring av tom emballasje med lokk er en egen gren. Lagring av emballasje uten lokk er så lavtstående at vi ikke engang streifet det. Men lokket utgjør hele forskjellen, da blir det et fullverdig lagringsobjekt, og vi nikket gjenkjennende rundt bordet da irritasjonen over lokk med sprekk ble luftet. Og gamle synder kaster lange skygger. Jeg husker for mange år siden, da vi skulle rydde etter min manns nylig henfarne bestemor. Ved ettersyn av kjelleren åpenbarte det seg hylle etter hylle med flasker og syltetøyglass, og meterhøye stabler med rømmebeger; lokkene i egne sirlige bunker ved siden av. Min svoger sto og ristet på hodet og uttalte forbauselse over hva eldre damer kunne finne på i gamle dager. Min mann, forræderen, pekte på meg og informerte alle rundtstående at slikt drev jeg på med den dag i dag. Jeg lot som om jeg også syntes det var kostelig. Ha ha, og så samle på tomme bokser, liksom! Men innerst inne visste jeg at det var jeg som var den fornuftige. Man kunne aldri vite, plutselig kunne det komme uår eller krig, og jeg følte at det å ha en meter eller to med plastbeger kunne utgjøre forskjellen på overlevelse eller undergang.

Men det var før. Jeg kan rette ryggen nå og med fast stemme fortelle at det er flere år siden jeg vasket mitt siste lettrømmebeger. Ja, ikke år, kanskje, men i alle fall månedsvis. Det er klart, når vi kan snakke om bokser, ikke plastbeger, da stiller saken seg annerledes. Plastboksene du får kjøpt surost i, for eksempel. Knallfine til hva som helst. Og til dere som ikke vet hva surost er, og følgelig ikke vet hvilket produkt jeg mener, boksen altså, ikke osten, ja dere får heller vaske et yoghurtbeger. Og plastboksene man får kjøpt honning i! Det summet samstemt rundt lunsjbordet. Ingen av oss ville med viten og vilje kaste et slikt vidunder.

Brukt innpakningspapir er et annet hovedområde. Jeg husker klart julekveldene i gamle dager, da min mor sirlig brettet sammen papiret etter gaveåpningen, nøstet opp all hyssingen i nette, små ruller og gjemte det i temmelig nøyaktig ti og trekvart måned. Da, i midten av november, var det nemlig slaktetid, og kjøttet skulle deles opp og pakkes inn til frysing i, nettopp, julepapir med vranga ut. Der kunne min omhyggelige mor skrive på innholdet; 1 kg oksekjøtt. 750 gr fårikålkjøtt. 4 nakkekoteletter. Nov. 73.  Så kunne vi pakke ut middagsgrunnlaget utpå vinteren, og dompapene og nissene åpenbarte seg, frigjort fra det iskalde favntaket rundt kjøttdeigen. Damene rundt bordet nikket entusiastisk, og det var ikke bare gamle minner for alle. En tilsto med et skyldbevisst smil og nedslått blikk at innpakningspapir tok hun fremdeles vare på, og det hendte hun strøk papiret før hun gjemte det. Da fikk vi andre smekke litt med tunga igjen. Mye glede og selvbekreftelse ligger i å kunne kjenne på avstanden til noen som har det verre enn deg selv.

En annen glede ligger i å dele diagnose. Jeg syns jeg hadde all grunn til å riste lett på hodet og smile overbærende og medfølende helt til en av de travle, dobbeltarbeidende, profesjonelle yrkeskvinnene lente seg fram med blanke øyne og hektiske kinn, og fortalte om den dype gleden i å sortere sokker. De fleste har vel hørt Øystein Sundes vise om enslige sokker som forsvinner under vask, og alle som er i besittelse av ei vaskemaskin, vet at dette er ikke grepet ut av løse luften. Det som skiller dem som forholder seg edruelig til fenomenet, og handler hensiktsmessig, fra dem som er ute å kjøre, er hvor lenge du gjemmer på den andre enslige sokken. Om du kaster den tvert hvis det viser seg at partneren ikke dukker opp umiddelbart, om du gjemmer på den til neste sokkevask for å se om separasjonstida er over, eller om du gjemmer på den, punktum. Vi to sokkeaddicts ved lunsjbordet hørte utvilsomt til dem som lar sokkekurven bli en del av arveoppgjøret etter oss. Jo, jeg samler på enslige sokker. Ja, jeg har en kurv full. Det har hendt tanken har streifet meg: Det blir nok å rydde opp i etter meg ellers, så barna mine burde slippe å ta stilling til paring av fotplagg fra mors kurv om en av elgene på vei til motvillig inntak av granskudd skulle komme litt brått på en morgen.

Ikke for det. Jeg mener det er håp for neste generasjon kvinner. Det var greit nok for min mor, hun trengte faktisk papiret, plastposene og boksene. Det var ingen grov avkastning fra et småbruk på syttitallet, så man brukte det man hadde, og tok vare på alt i tilfelle man fikk bruk for det. Og poenget her er at: Det fikk man jo ofte. Det er litt annerledes i dag. Om vi rundt bordet i lunsjpausa ikke akkurat har deler av anatomien fullstappet av sedler og mynter, så får de færreste noe økonomisk oppsving på grunnlag av lagring av brukte konvolutter eller pent brettede brødposer. Og det er ikke det verste; det verste er at vi får jo aldri verden bruk for det. Av alle mine lagrede plastbokser, syltetøyglass, saftflasker og kvadratmetre med bobleplast, hvor ofte opplever jeg å hente ut fra lageret? Så å si aldri.

Fryser jeg ned kjøtt, pakker jeg det inn i splitter ny frysefolie. Hadde jeg plukket bær om høsten, kunne jeg ha brukt plastboksene eller syltetøyglassene, men jeg plukker ikke bær. Jeg safter ikke. Riktignok brygger jeg juleøl, men det legger beslag på en forsvinnende liten del av det samlede flaskelageret. Bobleplasten hender det i rettferdighetens navn jeg får bruk for, men ikke i samme takt som det kommer inn. Jeg måtte med bøyd nakke og motvillige bevegelser kaste mye utmerket og så-god-som-ny plast etter jul. Det skar meg i hjertet, men jeg hadde ikke plass til mer. Sokkene vil jeg ikke snakke om.

I min mors generasjon tok kvinnene vare på brukte ting fordi de visste de ville komme til nytte. All emballasje ble brukt til det falt fra hverandre. Flasker og glass fikk nytt innhold og ny etikett hver høst. I min generasjon vet vi at vi ikke trenger å ta vare på alt. Vi vet til og med at vi ikke bør ta vare på alt, fordi det fører til et salig rot, og til slutt vet vi ikke hva vi har. Allikevel har vi ikke klart å kvitte oss med samler-refleksen. Det rykker i lagringsgenet hver gang vi ser en tom kartong. I neste generasjon vil de ha kommet lengre, trøster jeg meg med. Min datter vil vite, som meg, at hun ikke har bruk for fire fulle skuffer med bæreposer. Men i motsetning til meg, vil hun ta konsekvensen av det og kaste dem. Håper jeg.

Vi er mellomgenerasjonen, the missing link mellom gjenbruk og fornuft. Vi er på vei, men vi har ikke kommet fram. Vi tar belastningen med å bruke tid og åndskraft på å fylle, vedlikeholde og verne våre enorme lagre med unyttige artefakter, prøver å leve så normalt som mulig med vår MKA, og nyter de sjeldne øyeblikkene av rislende lykke når vi finner Den Andre Sokken. Men nå har jeg ikke tid til å skrive mer. Jeg må sortere knappene mine.