Vandringsmann er det jeg er
Publisert 28.08.2013 00:03
Navnet Wallin er høyt aktet i Sollia. I 1745 fullførte håndverksmaleren Erich Wallin den innvendige dekoren i Sollia kirke. I senere slektslegg har wallinene utført klassiske håndverkstjenester som malere, blikk- og kobbersmeder. På Fossedagene har vi fått en av seniorene fra de reisendes rekker, tateren Johan M. Wallin, til å utnevne årets Fossegrim. Faren utførte altertavler som sine mest utfordrende arbeidsoppgaver som håndverksmaler. Dermed er på en måte ringen foreløpig sluttet for en slekts 275 års vandringshistorie. Johan Wallin tilhører dessuten den store Børe-slekten – den samme slekten som Magdalena Børesdatter, gift med Carl Johansen Rosenberg, tilhørte. Så også der sluttes en ring når minnestenen for ham blir avduket lørdag 7. september.- Jo, det er vandringsmann jeg er, sier Johan Wallin på telefon fra Bergen.
Sollia.net lar ham fortelle fra et langt liv som reisende håndverker og selger.
- Jeg så dagens lys en sommerdag i 1928 i Alvdal i Østerdalen - med masse krøller og blå øyne, sa mor. Jeg ble et "bonusbarn" hvor jeg tidlig måtte være med "Far" på handel og hjelpe til med å bære blekktøy.
Tre år gammel gikk turen til Vik i Sogn. Der gikk handelsturene med båt fra innerst til ytterst i Sognefjorden, og det var langt, da den er Norges lengste fjord, 20 mil lang. Johan husker at dagene ble lange for en liten 5-åring, og at mang en tåre ble felt.
- Vandriar traff vi på rundt hvert nes, sier han.
- Som 6-åring fikk jeg med meg min egen Unica-koffert, med blonder, strikk og såpe. Da ble jeg med Roland Ross til Balestrand på handel. Salget gikk strålende, så da var det en stolt 6-åring som kunne levere gevinsten til mor.
- På min første skoledag i 1935 i Vik, spurte min mor hva jeg ønsket meg. Svaret kom raskt; det var risengrynssuppe med rosiner, synes å kjenne den gode smaken ennå.
- Som 8-10 åring ble jeg sendt rundt med blekktøy, for å bytte til meg kjøtt og flesk. Uansett vær måtte vi ut, om snøen gikk oss til knærne spilte ingen rolle. Ut å handle måtte vi, mat måtte vi ha.
- Så kom krigen, og i 1942 gikk ferden til Veland i Lindås utenfor Bergen. Vi måtte gjemme oss for tyskerne, da vi skulle utryddes. Det var ingen lett tid, nei.
- Så, etter krigen var jeg blitt 16-17 år, og da ble det andre turer. Da reiste jeg med Waldemar Torp, som siden ble min svoger. Disse turene foregikk fra Valdres og oppover i landet. Da solgte vi tepper og duker. Beina våre ble flittig brukt da avstandene var store i mellom husene.
- Utferdstrangen meldte seg, så da ble det at jeg tok over til Sverige. Da bestod handelen av blokker og fyllepenn-sett. Husker godt den gangen måtte vi ha pass for å komme inn i Sverige. Et annet utslag av utferdstrangen var tiden til sjøs.
- Vandriar traff vi på overalt. Kan trygt si at jeg ble godt mottatt hvor jeg enn kom. Det ble som oftest sang og en liten "pi" rundt bålet om kvelden. Det er mange gode minner fra en svunnen tid sammen med andre vandrier.
- Så ble det en tid i militæret, i 1948 i Flyvåpnet på Sola.
- Etter den tid ble det båtliv med takrenner og handel langs kysten. Som den urolige sjelen jeg var, ble det å reise landet rundt fra Kristiansand i sør til Trondheim i nord. Det ble lagd mange voks-roser på forskjellige pensjonater i den tiden. Kreative var vi i alle fall. Traff bestandig på folket mitt, og jeg er glad for at jeg har fått oppleve og bli kjent med alle disse vandriene på mine reiser, og vi knyttet varige bånd oss imellom på disse turene. Anleggsarbeid med feisel og bor er også blant erfaringene.
- Tidene begynte å forandre seg, det ble litt lettere etter hvert. Jeg fikk kjøpt en gammel bil, da ble jo børa lettere å få med seg.
- Nå har jo alderen innhentet meg, jeg blir snart 85 år, og det har satt sine spor. Som den stolte tater jeg er, har jeg ikke behøvd verken båt eller hest for å være vandri, for det er jeg født som og det ligger i blodet vårt. Jeg har vært så heldig å ha fått ti barn, så jeg får håpe at de tar arven med seg på sin vandring.
- Jeg lager fortsatt en og annen ting, nok til at det blir en liten handel dann og vann, ikke for å bli rik, men for kosens skyld. Jeg har dermed ikke lagt inn årene ennå, så det blir kanskje en liten handel når vi kommer til Fossedagene, vi får se.
- Men uansett setter jeg umåtelig stor pris på å blir så høyt respektert, også som etterkommer etter Karl Fant, at jeg ble betrodd oppgaven å utnevne årets Fossegrim under det flotte arrangementet dere lager til i Sollia, avsluttet vandringsmannen Johan M. Wallin.
Sollia.net skal legge til at Børe-Ola hadde en tilsvarende status og respekt hos lokalbefolkningen langs Sognefjorden og i Vik i Sogn, som Stor-Johan hadde det i Solør og Stor-Karl i Fjellregionen.
BB
