Tømmerkjørerne hadde en viktig oppgave med å legge tømmeret slik at det tørket så mye som mulig før det skulle i vannet når fløtinga begynte. Elvebakken, ører og langgrunne partier i elva var best egnet. Der kunne tømmeret ligge luftig og åpent i store flaker selv om snø og is smeltet unna på ettervinteren og i vårsola. Tømmer som var merket ved stubben eller før utkjøring, kunne legges i velter ved elvekanten med luftige mellomliggere av tømmer. Her fikk sol og vind god anledning til å tørke tømmeret på beste måte.

 

Når fløtinga skulle begynne fikk alle skogeierne beskjed på forhånd om dag slik at de satte på mannskap til å slå tømmeret uti når damvatnet hadde flødd opp elva. Da hadde elva krefter og tok tømmeret unna uten at det satte seg lunner der tømmeret hadde ligget.

 

Det sier seg sjøl at det var lettvint utislag der tømmeret lå på elveør eller på langgrunne partier som var bare om vinteren når elva hadde liten vassføring. Der tok vannet tømmeret uten videre. Der tømmeret lå på landbakken hadde kjøreren passet på at enden på underlaget nådde ut til elvebakken slik at tømmeret lett kunne rulles uti. Men på store tømmerflaker innover land, måtte av og til hest med lunningsdrag flyttet tømmeret ut til elvebakken og utislag .

 

Det var en stor kunst å legge tømmer i velter. Helst skulle underlagsstokkene og mellomlagsstokkene ha en passende helling slik at tømmeret rullet av seg sjøl når en liten stopper ble slått unna. Lå veltene slik til at elva var djup og hadde stritt drag, kunne en slå unna låsen på underlagsstokkene og hele velta dro på elva i en omgang. Det ga storartet underholdning.

 

Det var også tømmer som ble lagt på elveisen. Noen steder var det ør under når dammen ble stengt, men det hendte nok også at det ble liggende tømmer på isbrua over strømmende vann. Når isbrua brast, kom tømmeret i elva alt for tidlig: både hindret det tørken og det verste var at slike stokker kunne sette seg fast langt nede mot elvebotnen. Der kunne det bygge seg opp store tømmerlunner når vannet damvatnet kom og store tømmermengder med det. På slike lunner var det vanskelig å komme til den eller de stokkene som bandt det hele. De var dypt nede i lunnen og ofte under stritt fossende vann. Slike lunner var vanskelige å ta og var fryktet av lunnekarene som hadde den farlige jobben. Tenk selv hvordan der kunne være å ta unna stokk for stokk nederst på lunnen mens tusenvis, ja, kanskje titusenvis av stokker lå og presset på med hele elvas brusende vannmasser ovenfor. Derfor var det strengt og det ble kontrollert at tømmeret lå slik det skulle.

 

Fra de tidligste tider lå det tømmer på Atnsjøisen. Den ble først fløtet gjennom fossen og var en stor opplevelse å se. Men på grunn av dårlig tørke når isen fløt opp og ble landløs når dammen ble satt, var det lenge ikke lov til å legge tømmeret der. Da ble alt tømmer ovenfor Atnbrufossen kjørt forbi fossen og lagt til merking eller i velter nedafor fossen. Tømmeret som ble hogd i sjøeggene, nordafor Megrunnsbekken, Vasbulia, Nord-Atndalen eller Atnedalen statsallmenning ble kjørt kjørt på atnsjøisen og enten gjennom Nordre Brænd eller over Trøjordet og langs Øverhølen – alt etter hvor det skulle legges. I år med store tømmerdrifter lå det fullt av tømmer på begge sider av Ytterhølen, over Odden på Midt-Brændjordet og nedover Veslestrømmen og på ørene i Øyen. Etter at lastebilen kom i bruk for tømmerkjøring nordfra, ble det lagt store velter på velteplassen ved Fosshue.

 

Etter et langt opphold ble det mot slutten av 1950-åra igjen lagt tømmer på Atnsjøisen. Da var det store tømmermengder fra mange leverandører som skulle fløtes fra starten ved Atnfossen.

 

Men bildet viser utislag på nedsida av fossen. Der lå det tømmer hvert år og det skulle uti elva så snart damvatnet var sluppet og atnafløterne klare for det store våreventyret av et arbeid som fløtinga var.