For et år siden skrev Lars Otto Wollum i seterserien her på Sollia.net om gamle ferdselsleder:

"Ved vollene der Vulua vestfra flater ut i dalen, møtes fra gammel tid de viktigste ferdselsårene fra vest og øst, via Frons Vulufjell til Vuluvoldene og over til Rendalen og til og fra Sverige. Fangstanlegg og fiskebruk gjennom tusenvis av år skapte fjellstiene, som før det igjen helst var dyretråkk oppstått langs viltets trekkruter. Til Vuluvoldene kom også den senere rideveien sommerstid fra Ringebu og Sør-Gudbrandsdalen. Den er avmerket med navnene "Svenstad", "Vænnebøygd", "Vulluvold" og "Ætnebroen" på de første norske detaljkart vi kjenner over området (Bl.a. Pontoppidans kart 1785). Bergverkene i Nord-Østerdal brukte denne ferdselsleden som vintervei for lasskjørerne som fraktet matvarer, kull og/eller malm til og fra Røros via Vuluvoldene/Atnbrua til Ringebu og Lillehammer/Hamar om vinteren."

  

På det første store Norgeskartet fra 1695 er Atnbrua allerede et navnsatt sted til tross for at den faste bebyggelsen vi kjenner i dag først ble etablert der ved de tider som kartet ble tegnet. At navnet allerede var befestet forteller om bruas betydning og veienes viktighet, militært og økonomisk.

 
Det har sin forklaring. Kong Øystein Magnussen, gift med ei jente fra Fron med rettigheter i Atnsjøen, er kjent for å ha bygd ut viktige infrastrukturer hjemme, mens halvbroren Sigurd var i Jerusalem. Det var da forlengst etablert et veinett mellom landsdelene, ennå i dag kan vi følge Blesterveien østover til de gamle norske landskapene i Sverige. Øystein lot bygge fjellstuer. Det er kjent at Øystein gjorde sitt til å sikre norsk herredømme over Jemtland, noe som ble fullført senere under Kong Sverre. Historikeren Arne Dag Østigaard mener at Kveberg i Alvdal var sentrum og maktbase i denne sammenheng.

 
Hva var interessant med å ha herredømmet over Jemtland (og Østerdalene)?

Jo, tilgang på enorme ressurser på jern fra myrmalmsblestring, fisk, pelsverk, horn, huder og kjøtt fra elg og rein. Dette tilsvarer også den store produksjonsperioden med jernutvinning i Sollias fjelltrakter. Dessuten viser fangstanlegg for elg, rein og fisk at Kongen som eier av den kjempestore Østerdalen allmenning høstet matnyttig vilt og fisk for utførsel fra fjellviddene og fiskevannene. Ennå i dag lever navn som Fiskerveien som går på tvers av dalførene.

 
Allerede på 1600-tallet var det bygd bru over Atna. Denne Atnabrua var en viktig del av et større veisystem, med én hovedtrasé fra Hedemarken og Gudbrandsdalen nordover til Røros og gruvedriften, og en enda eldre som vei til Nidaros (senere Kvikne og  Folldal bergverk) og østover mot Rendalen og de den gang norske landskapene i Sverige.
 

 
Flommen Stor-Ofsen i juli 1789 tok den eldste Atnabrua vi kjenner til. Den startet her på nordsida av fossen, gikk over til det første skjæret som på flombildet er oversvømmet, derfra til et dobbelt brukar med en utliggerbru til en stor sten i fossens søre løp. Stenen ble skutt ned og fjernet under Fellesfløtingen arbeid med å bedre fløtingeforholdene i elva på slutten av 1950-åra. Fra denne stenen svingte brua inn mot land på sørsida. Samlet brulengde var nesten 100 meter. Foto: Ole Nordahl 

Den bosetningen vi kjenner som Atnelien i dag, det vil si de eldste gardene på nordsida av Atnaelva ved Atnbrua, ble i 1695 etablert på offentlig oppdrag for å bistå veifarende på denne lange, øde strekningen. Det var et åpenbart behov for å skape sikre overnattingskvarterer mellom Atndalen og Glåmdalen. Stor-Grytdalssetrene er et naturlig stedsvalg med farbart landskap og med både beite og ved. Som sollia.net skriver om Løvrøstsetrene øst i Stor-Grytdalen, er det en gammel tradisjon som sier at en gard ved Atnbrua hadde seter der – kan den også opprinnelig ha vært et kvarter på veien østover mot Rendalen og Sverige? Kanskje var veiene ryddet på kongens befaling og skulle holde visse krav for både militære og sivile formål? Denne veien bærer navn som Blesterveien (Rendalen) og Fiskerveien (Ringebu) alt etter hvilken bruksform som var viktigst.
 

 
Lars-Bua som nå står ved Atnasjø kafé, er flyttet fra Vinterveigruba ved den gamle Dølveien>

Veien som ble kalt Dølveien gikk over Atnbrua og faller sammen med den gamle seterveien fra Uti og over fjellet gjennom blant annet Stor-Grytdalen og ned mot Kveberg i Alvdal. Kanskje nettopp av samme grunn finner vi navnet Dølbekken så snart ferden over snaufjellet møter bjørkeskogen på Glåmdalssia.

B.B.