I Sollia kom kjøpmannste  først inn i husholdningen på turistgardene. Før brukte folk å drikke urtete – det de kalte låg – som de lagde av viltvoksende planter der de bodde. Kjøpeteen var dyr, og for folk flest var det nærmest luksus å kjøpe tørre blad til å lage te av. Men i byene hadde velstående borgere på 1800-tallet oppdaget at te fra tebusken både smakte bedre og dessuten hadde en stimulerende virkning som de tradisjonelle lågavkokene ikke kunne konkurrere med. De reisende brukte veikantfloraen til å høste fra for krydderplanter og te. I den senere tid kom kaffe som en foretrukket drikk.

Tradisjonen med å koke et uttrekk av blad fra lokale planter har fulgt tradisjonelle mønstre. Noen av disse uttrekkene var velsmakende og ble drukket for trivselens skyld, i sosialt samvær og mot tørste, andre skulle forebygge plager eller kurere sykdom og ”vondter”. Bladene kunne brukes alene eller i blanding, og det var en kunst å sette sammen gode blandinger.

Vi bruker betegnelsen urtete for det som like gjerne kunne hete uttrekk eller det eldre låg. Urtete er dermed brukt for alle drikker laget på blad, både fra trær og busker som vier, selje og bjørk, urter som vokser i nærområdet, eller som i noen tilfeller er kjøpt med fra apotek eller marked.

Teen lages helst av ferske plantedeler når det er i vekstsesongen, men det var vanligere å tørke plantene når de ga best resultat, det vil stort sett si mens plantene var i vekst før blomstring. Fra noen planter ble blomsten brukt – da ble den tørket i det stadiet den var frisk og før frødannelsen kom for langt. Hos noen planter var det frøene som skulle samles, for eksempel karve til krydder. Da gamle Wilhelmina gikk til skogs eller i ekrekanten på jordet etter at graset var slått, hadde hun med seg mange små poser, en for hver sort hun samlet, og hun tørket hver sort for seg. Sine teblandinger lagde hun når planene var tørre og ikke for lenge før teen skulle brukes, og aldri store poser med samme blanding.

Selve tilberedingen kunne foregå på en av to måter. Det vanligste var å koke opp vannet og ta bladene i og la det trekke to langvisertimer (10 min). Ble det brukt friske blad tok man en stor trefingerklype med blad, som en spiseskjefull. Tørre blad hadde forskjellig kraft, men det vanligste var å ta en liten trefingerklype, som en teskjefull, til hver kopp som skulle lages. Den andre måten var å la bladene koke opp med vannet. Men da ble teen lettere besk enn når bladene ble tatt i det varme vannet.

 

Tesilen på bildet er et klassisk produkt fra de reisendes trådhåndverk. Dette var et produkt som enhver ny husholdning trengte, og derfor en sikker vinner å produsere gjennom lange vintermåneder.