Ola Blæsterdalen har debutert som forfatter, 99 år gammel! Han har alltid hatt stor fortellerglede og ført videre den muntlige overleveringa han hørte fra tidligere generasjoner. Dattera Gudlaug (62) viste tidlig stor interesse for dette og oppmuntra far sin til å skrive. Resultatet av samarbeidet er praktboka Fjellgardsliv.

v/ Ella Margrethe Sundt

Det var rørende å være til stede da den ferske forfatteren åpnet boka: – Ei alldeles flunka ny bok! ‘E bli heilt ordlaus! kom det rolig fra bokdebutanten.

Gudlaug var også veldig fornøyd – og ikke minst glad for å få oppleve dette sammen med far sin.
Boka handler om kvardagslivet på slektsgarden, som har hatt bosetting sia slutten av 1700-tallet, om somrene på setra, foredling av mat, fiske og fangst, musikk og dans. Og den handler om mye, mye mer.
Gudlaug er opptatt av miljøperspektivet. – Kunnskap fra det gamle landbruket basert på lokale ressurser kan kanskje komme til nytte igjen. Det kan komme tider der vi må utnytte utmarka og produsere maten der vi bor; vi kan ikke transportere mat verden rundt, sier hun.

Ikke bare for etterkommerne

Ingen så for seg at nedtegnelsene til Ola en dag skulle bli bok. Men det han fortalte ville Gudlaug gjerne samle, slik at etterkommerne også kunne ta del i det. Siden 1985 har han skrevet fortellinger til bladet Folldalsjul, i alt 62 bidrag. Hun oppfordret ham til å skrive mer. Ola fikk bedre tid på 2000-tallet da sønnen Kjetil tok over garden. De siste 20 åra har han skrevet mye. Når Gudlaug kommer på besøk, sier han gjerne: «Nei, nå må oss prate um gåmålt.» – Han har så god humor, forteller så levende, og vi trivs så godt i lag, sier hun. Det rike utvalget av over 300 bilder fyller ut den omfattende boka på en veldig fin måte. I tillegg er det trykket tegninger og grafikk av søsknene Gudlaug og Ståle Blæsterdalen.

Koronatida ble et stort hinder. Gudlaug kunne ikke reise på besøk. Samtidig arbeidet hun med manuskriptet. Telefonen måtte brukes mye. – Han har et utrolig minne, forteller Gudlaug, som har notert ned mye etter samtaler med faren og transkribert opptak. Det er fylt på med stoff helt til det siste. Yngve Rekdal har vært med i bokarbeidet de siste åra og organisert og redigert det store materialet.

Innholdet i boka er hovedsakelig lagt til garden Blæsterdalen og Atndalen sett gjennom Ola sine øyne. Faktastoff gir utdypende informasjon – om alt fra utviklinga i bondenæringen og politiske endringer i landet til skogen i Atndalen og bøndenes samvirkeforetak nasjonalt. Planene for kraftutbygging av Atnavassdraget er omtalt. Videre er det faktaopplysninger om blant annet ysting og kinning, matoppskrifter, kortspell og leker, og arbeidsmåter som jernblestring, kolbrenning og tjærebrenning.  

Kvinnene
Ola skrier også om kvinnene i flere generasjoner. – Alle trengtes på en gard. Karene kunne være borte på tømmerhogst i lange tider eller dro på lengre handelsturer for å bytte varer. Kvinnene var hjemme og tok seg av gard og folk i alle livsfaser, sier Gudlaug. Som representant for kvinnesida på garden har hun fletta inn litt mer om oppgavene deres. – Det som gjennomsyrer denne beretningen er nøysomheten og langtidsinnsatsen. Kanskje kan andre tider gjøre at det igjen blir bruk for den, sier Bjørn Brænd i Sollia Forlag.

Beste stilen

Ola Blæsterdalen følte seg litt ensom på skolen som eneste elev på sitt trinn. Men han var god med ord også den gangen. Stilen til avgangsprøven handlet om «Ein tiøring fortel livssoga si.» Medelever gratulerte ham og sa han hadde skrevet en «jævlig god stil». Senere fikk han høre at stilen hans var best av alle i kommunen.

– Du hadde evnen til å skrive godt allerede da?

 – Eg syntes det vart bra sjøl, óg. Det var en pussig liten penge, blank og fin. Det var artig å brygge litt på 10-øringen. Den vart liggende på gata i Milano til slutt, i skit og lort, tråkka på, kommer det ettertenksomt fra stilskriveren, som ble oppfordret til å skrive mer. Han hadde også kreative evner på annet vis, og skolebøkene hans var fulle av tegninger og skriblerier. Neste generasjon fikk muligheten til å skolere seg kunstnerisk. Ola ble bonde.

  «All min dag»

 Det var krevende å klare seg på en gard i marginale strøk. «Eg overtok garden i 1952, men har arbeidd her all min dag,» skriver han. Ungdom ble tidlig regnet med som arbeidsfolk:  «Når ein var konfirmert, så var ein vaksen, altså skulle ein arbeide som vaksen,» skriver han. Det gjorde de til gagns. I tillegg til gardsarbeidet arbeidet de i skogen, hentet mose, plukket molte, jaktet ekorn og røyskatt, og fanget rype. Det gjaldt å spe på inntektene.

Ola Blæsterdalen var heldig, for da han tok over garden, var den fri for  gjeld og heftelser.

Lugum jente

 Katherine kom til Atndalen som kokke på Breisjøsæter turisthytte. Ola likte «denne lugume jenta». De ble gift i 1948. Den som gifta seg med odelsgutten, ble automatisk en del av arbeidsfellesskapet. Han skriver: «Å koma som ungkjerring på ein gard har ofte ikkje vore berre lett – dei vart gift med slekta óg. Det var arbeid seint og tidleg, og lite tid til fritid og ferie.»

 Det gikk framover på Blæsterdalen de neste tiåra, med flere nybygg, strøm og bedre konjunkturer for jordbruket.

Glad i å danse har Ola Blæsterdalen alltid vært. Ble det spilt musikk på radioen, tok han gjerne med seg vesle Gudlaug i en svingom på golvet.

 – Du har dansa mye?

– Ja, jeg har vært glad i å danse. Det er arven fra morfolket mitt. Vi hadde ikke så mye atspredelse. I ungdommen kunne jeg sykle til Folldal og Hjerkinn på dans.

«Dans er ungdomskilden min,» sa han i et intervju i Østlendingen i 2017.

 De gode 70-åra

 Ola Blæsterdalen skriver med stor glede om 1970-tallet, med ei grønn bølge over landbruket og ungdommer i huset som bidro i onnene. Samtidig brakte de fire søsknene Jørn, Ståle, Kjetil og Gudlaug ungdom til gards og laget liv. Han skriver:

 «Det vart eit frodig og festleg mijø her i mange år, med utruleg mye liv på garden. Forståeleg nok kunne det bli mye jobb for matmor Katherine, men ho var gjestfri og glad i å traktere ungdomman. Det var ei veldig sosial, optimistisk og triveleg tid, der alle generasjonan på garden var i hop både i arbeidet og i dansen. Alle var friske, flink kjerring, flinke arbeidslystne unger og alt var bra.»

 Konjunkturene for jordbruket bedra seg radikalt i slutten av 1970- og begynnelsen av 80-åra. Men det førte etter hvert til overproduksjon og kvotegrenser, og lavere priser.

 
Ikke bare for etterkommerne

Ingen så for seg at nedtegnelsene til Ola en dag skulle bli bok. Men det han fortalte ville Gudlaug gjerne samle, slik at etterkommerne også kunne ta del i det. Siden 1985 har han skrevet fortellinger til bladet Folldalsjul, i alt 62 bidrag. Hun oppfordret ham til å skrive mer. Ola fikk bedre tid på 2000-tallet da sønnen Kjetil tok over garden. De siste 20 åra har han skrevet mye. Når Gudlaug kommer på besøk, sier han gjerne: «Nei, nå må oss prate um gåmålt.» – Han har så god humor, forteller så levende, og vi trivs så godt i lag, sier hun. Det rike utvalget av over 300 bilder fyller ut den omfattende boka på en veldig fin måte. I tillegg er det trykket tegninger og grafikk av søsknene Gudlaug og Ståle Blæsterdalen.

 Koronatida ble et stort hinder. Gudlaug kunne ikke reise på besøk. Samtidig arbeidet hun med manuskriptet. Telefonen måtte brukes mye. – Han har et utrolig minne, forteller Gudlaug, som har notert ned mye etter samtaler med faren og transkribert opptak. Det er fylt på med stoff helt til det siste. Yngve Rekdal har vært med i bokarbeidet de siste åra og organisert og redigert det store materialet.

 Innholdet i boka er hovedsakelig lagt til garden Blæsterdalen og Atndalen sett gjennom Ola sine øyne. Faktastoff gir utdypende informasjon – om alt fra utviklinga i bondenæringen og politiske endringer i landet til skogen i Atndalen og bøndenes samvirkeforetak nasjonalt. Planene for kraftutbygging av Atnavassdraget er omtalt. Videre er det faktaopplysninger om blant annet ysting og kinning, matoppskrifter, kortspell og leker, og arbeidsmåter som jernblestring, kolbrenning og tjærebrenning.  

 Kvinnene

 Ola skrier også om kvinnene i flere generasjoner. – Alle trengtes på en gard. Karene kunne være borte på tømmerhogst i lange tider eller dro på lengre handelsturer for å bytte varer. Kvinnene var hjemme og tok seg av gard og folk i alle livsfaser, sier Gudlaug. Som representant for kvinnesida på garden har hun fletta inn litt mer om oppgavene deres. – Det som gjennomsyrer denne beretningen er nøysomheten og langtidsinnsatsen. Kanskje kan andre tider gjøre at det igjen blir bruk for den, sier Bjørn Brænd i Sollia Forlag.

 Beste stilen

 Ola Blæsterdalen følte seg litt ensom på skolen som eneste elev på sitt trinn. Men han var god med ord også den gangen. Stilen til avgangsprøven handlet om «Ein tiøring fortel livssoga si.» Medelever gratulerte ham og sa han hadde skrevet en «jævlig god stil». Senere fikk han høre at stilen hans var best av alle i kommunen.

 – Du hadde evnen til å skrive godt allerede da?

 – Eg syntes det vart bra sjøl, óg. Det var en pussig liten penge, blank og fin. Det var artig å brygge litt på 10-øringen. Den vart liggende på gata i Milano til slutt, i skit og lort, tråkka på, kommer det ettertenksomt fra stilskriveren, som ble oppfordret til å skrive mer. Han hadde også kreative evner på annet vis, og skolebøkene hans var fulle av tegninger og skriblerier. Neste generasjon fikk muligheten til å skolere seg kunstnerisk. Ola ble bonde.

 «All min dag»

 Det var krevende å klare seg på en gard i marginale strøk. «Eg overtok garden i 1952, men har arbeidd her all min dag,» skriver han. Ungdom ble tidlig regnet med som arbeidsfolk:  «Når ein var konfirmert, så var ein vaksen, altså skulle ein arbeide som vaksen,» skriver han. Det gjorde de til gagns. I tillegg til gardsarbeidet arbeidet de i skogen, hentet mose, plukket molte, jaktet ekorn og røyskatt, og fanget rype. Det gjaldt å spe på inntektene.

 Ola Blæsterdalen var heldig, for da han tok over garden, var den fri for  gjeld og heftelser.

 Lugum jente

 Katherine kom til Atndalen som kokke på Breisjøsæter turisthytte. Ola likte «denne lugume jenta». De ble gift i 1948. Den som gifta seg med odelsgutten, ble automatisk en del av arbeidsfellesskapet. Han skriver: «Å koma som ungkjerring på ein gard har ofte ikkje vore berre lett – dei vart gift med slekta óg. Det var arbeid seint og tidleg, og lite tid til fritid og ferie.»

 
Det gikk framover på Blæsterdalen de neste tiåra, med flere nybygg, strøm og bedre konjunkturer for jordbruket.

Glad i å danse har Ola Blæsterdalen alltid vært. Ble det spilt musikk på radioen, tok han gjerne med seg vesle Gudlaug i en svingom på golvet.

 – Du har dansa mye?

 – Ja, jeg har vært glad i å danse. Det er arven fra morfolket mitt. Vi hadde ikke så mye atspredelse. I ungdommen kunne jeg sykle til Folldal og Hjerkinn på dans.

 «Dans er ungdomskilden min,» sa han i et intervju i Østlendingen i 2017.

De gode 70-åra

Ola Blæsterdalen skriver med stor glede om 1970-tallet, med ei grønn bølge over landbruket og ungdommer i huset som bidro i onnene. Samtidig brakte de fire søsknene Jørn, Ståle, Kjetil og Gudlaug ungdom til gards og laget liv. Han skriver:
 
«Det vart eit frodig og festleg mijø her i mange år, med utruleg mye liv på garden. Forståeleg nok kunne det bli mye jobb for matmor Katherine, men ho var gjestfri og glad i å traktere ungdomman. Det var ei veldig sosial, optimistisk og triveleg tid, der alle generasjonan på garden var i hop både i arbeidet og i dansen. Alle var friske, flink kjerring, flinke arbeidslystne unger og alt var bra.»

 
Konjunkturene for jordbruket bedra seg radikalt i slutten av 1970- og begynnelsen av 80-åra. Men det førte etter hvert til overproduksjon og kvotegrenser, og lavere priser.

Hedret

 Mange har vist å sette pris på Ola Blæsterdalen og alt han har bidratt med i hjembygda. I anledning 50-årsjubileeet for Rondane nasjonalpark ble det opprettet en pris, Barth-prisen. I 2013 var han første mottaker av prisen «for fortjenestefullt engasjement og arbeid med å fremme og ivareta natur- og kulturverdier knyttet til Rondane nasjonalpark og tilliggende bygder». I 2017 ble han æresmedlem i gammeldansgruppa Dalakopa. Opphavsmannen Bent Jacobsen kom til Blæsterdalen første gang i 1972 og fikk en sterk tilknytning til garden.

 
Boklansering med dans

 Boka Fjellgardsliv ble lansert i regi av Folldal mållag 20. november. Hele 90 personer møtte opp på biblioteket for å få med seg arrangementet. Mange ville sikre seg boka, og den blir nok å finne under mange juletrær. Forfatteren snakket og signerte bøker, og 98-åringen var ikke snauere enn at han tok en svingom med Gudlaug til tonene fra Folldal spellmannslag.  

 

Ordlaus

Det var rørende å se forfatteren åpne boka si for første gang.

(Foto: Ella M Sundt)

 

Rett fra forlaget

Bjørn Brænd kom med nyheter til Folldal Bo- og servicesenter.

( Foto: Ella M Sundt)

 

Stolt

De er fornøyde med produktet, Bjørn Brænd fra Sollia forlag og den ferske forfatteren.
(foto: Ella M Sundt)







Lansering.

Det var stor interesse for lanseringsarrangementet 20. november.
(Foto: Marit Grue Blæsterdalen.)

 

 

Signering.

Ola Blæsterdalen signerte villig boka Fjellgardsliv.
(Foto: Gudlaug Blæsterdalen)

 

 

Ella Margrethe Sundt