Tore Sund – Rondanefan, geograf og motstandsmann
Fredsåret 1945 kom bind 3 i en bokserie ”Fra norsk natur – Fra Sørland til Rondeslottet”. To av de sju bidragsyterne hadde de siste tre-fire åra drevet med studier av rondanenaturen med utgangspunkt på Sør-Nesset. Det var zoologen Edvard K. Barth (1913-96) og magister, geograf Tore Sund (1914-64). Barth skrev om viltforskningen og viltpleien, mens Sund skrev om Rondanes geologi og opplevelsespotensiale. Han var seg bevisst at han kom i sporene til både A.O. Vinje og Frithjof Nansen - den første i 1860 og den siste under den forrige krigen, i 1914. For både Nansen og Sund var krig og friluftsliv en referanse de delte. Selv om Nansen skrev et halvsekel før, minner de begge om at friluftsliv og naturdyrkelse har hos nordmenn grodd fram som en motvekt og avspenning i forhold til bylivet og tilværet som masssemenneske.
Tore Sund viser oss en av vitenskapens sannheter, nemlig den at enhver forsker bygger på arbeid som forskere før har gjort. Rondane er ikke som Vinjes Gaustadtoppen en enkelt majestetisk topp, men tilsynelatende et fjellmassiv med gjennomskjæringer og dype botner. I dag kjenner vi Rondane som et skoleeksempel på hvordan istida og nedsmeltingen etterpå har skapt landskapsformene. De nye tankene som Tore Sund hadde med seg til fjells, ble først presentert av en ung svensk forsker, Carl Mannerfelt, som framsatte sin teori i artikkelen ”Glacial-morfeologiska studier i norska høgfjell i Norsk Geografisk Tidsskrift 1940. Mannerfelt hadde studert avsmelting på Island og var oppdatert på litteratur av amerikanske og nordiske forskere. I 1939 besøkte han Rendalssølen og Rondane og presenterte en moderne forståelse av isens nedsmelting og påvirkning på landskapet.
I 1942 begynte Sund i en jobb som vitenskapelig assistent og lærer ved Norges Handelshøyskole, og arbeidet somrene 1941-45 med kvartærgeologisk kartlegging i Rondane, i Hallingdals- og Hemsedalsfjellene og på Saltfjellet. Han fikk ikke publisert resultatene fra Rondane innenfor en vitenskapelig ramme, men har levert bidrag fra arbeidet i Hallingdal og Hemsedal i 1941 (Sund 1943) og på Saltfjellet (Nordnes og Sund 1953). Sund arbeidet og publiserte både i den naturvitenskapelige og den kulturgeografiske delen av faget. Tore Sund fortsatte sine bygeografiske arbeider etter mønster fra undersøkelser i Oslo, og publiserte i 1947 sin bok Bergens byområde og dets geografiske utvikling 1900-1940.
Gjennom dette arbeidet synliggjorde Tore Sund geografiens plass i kommune- og regionplanleggingen, og gjorde Bergen oppmerksom på et nytt fagmiljø. I 1949 disputerte Sund på sin bok om Bergens byområde for doktorgraden (i Oslo). Året etter fikk han stilling som dosent i anvendt geografi ved Geografisk instituttet, en stilling som var blitt ledig fordi Axel Sømme i 1948 ble utnevnt til professor. Axel Sømme var en eldre bror av Iacob og Sven Sømme, og er i Sollia mest kjent for at han 1962–65 ledet et prosjekt om en mer gjennomtenkt bruk av de ressursene som ligger i Norges fjellområder, publisert i Fjellbygd og feriefjell. Axel Søme var sentral i Arbeiderpartiet, og for øvrig å finne på Sør-Nesset fra tid til annen. Han brukte sine faglige kunnskaper ved utarbeidingen av en ny krisepolitikk og økonomisk politikk. Resultater fra dette arbeidet var publikasjonene Skogen i Norge og Jordbruket i Norge. Tore Sund engasjerte seg på et bredt felt, for eksempel er britisk og norsk regionalplanlegging med distriktsinndelingen for værvarslene hans verk – med Rondane som meldeområde.
Tore Sund kom under okkupasjonen tidlig med i organisert motstandsarbeid. I en rapport fra Bergen heter det at en meget følelig mangel ved de militære styrker under okkupasjonstiden var at man ikke kunne få den støtte eller kunne regne med å få den støtte som vanlige militæroperasjoner har fra landets administrative apparat, kommunikasjonsvesen og samfunnsmaskineriet som sådan. Det falt derfor naturlig å søke slike hull erstattet ved et slags samfunnshjelpende apparat i miniatyr som kunne være til disposisjon for de styrker undergrunnsbevegelsen opererte med og eventuelt ville kunne komme til å sette inn dersom større innsats var nødvendig. Ut fra dette hensyn ble det på vårparten 1941 igangsatt undersøkelse for å få brakt på det rene hvor langt man kunne regne med lojal støtte innen de enkelte statsgrener og kommunalvesener. Gjennom Milorgs hjelpekontakt magister Tore Sund, som senere flyttet til Oslo og arbeidet for XU, ble forbindelsen opprettet med trafikksjef Søiland ved Bergens Sporvei med pålegg for denne å søke kontakter til diverse instanser som i første skulle omgang være etterretningskilder for Milorg og på dette grunnlag bygges ut i den utstrekning forholdene nødvendiggjorde det. Søiland fikk da også snart etablert forbindelse til en del ledd i samfunnsmaskineriet som politi, brannvesen, sanitet D.S.L., havnevesenet, Hordaland vegkontor, Jernbanen, gass- og elektrisitetsverk, sporveien, Vegvesenet samt selve det sivile luftvern som imidlertid også var knyttet til Milorg på annen måte. Edvard K. Barth hadde samarbeidet faglig med Tore Sund på Sør-Nesset allerede i 1940 og 41 – de var dermed kollegaer også i den hemmelige etterretningsorganisasjonen XU.
Tore Sunds helse var et problem. Det fortelles i en nylig utgitt institutthistorie at han hadde et glass med nitroglyserintabletter i lomma, og at han måtte ofte åpne dette glasset. Han hadde hatt hjertesviktproblemer siden 1960, og feltarbeid maktet han ikke å gjøre. Om morgenen 9. oktober 1965 hørte hans kollega på instituttet at hans kone Marit Sund komme ropende gjennom korridoren og inn på hans kontor. Han hadde rukket å ringe henne for å fortelle at noe var alvorlig galt, men det ante ingen av hans kolleger. Ambulansen kom, men livet sto ikke til å redde.
Fredsåret 1945 kom bind 3 i en bokserie ”Fra norsk natur – Fra Sørland til Rondeslottet”. To av de sju bidragsyterne hadde de siste tre-fire åra drevet med studier av rondanenaturen med utgangspunkt på Sør-Nesset. Det var zoologen Edvard K. Barth (1913-96) og magister, geograf Tore Sund (1914-64). Barth skrev om viltforskningen og viltpleien, mens Sund skrev om Rondanes geologi og opplevelsespotensiale. Han var seg bevisst at han kom i sporene til både A.O. Vinje og Frithjof Nansen - den første i 1860 og den siste under den forrige krigen, i 1914. For både Nansen og Sund var krig og friluftsliv en referanse de delte. Selv om Nansen skrev et halvsekel før, minner de begge om at friluftsliv og naturdyrkelse har hos nordmenn grodd fram som en motvekt og avspenning i forhold til bylivet og tilværet som masssemenneske.
Tore Sund viser oss en av vitenskapens sannheter, nemlig den at enhver forsker bygger på arbeid som forskere før har gjort. Rondane er ikke som Vinjes Gaustadtoppen en enkelt majestetisk topp, men tilsynelatende et fjellmassiv med gjennomskjæringer og dype botner. I dag kjenner vi Rondane som et skoleeksempel på hvordan istida og nedsmeltingen etterpå har skapt landskapsformene. De nye tankene som Tore Sund hadde med seg til fjells, ble først presentert av en ung svensk forsker, Carl Mannerfelt, som framsatte sin teori i artikkelen ”Glacial-morfeologiska studier i norska høgfjell i Norsk Geografisk Tidsskrift 1940. Mannerfelt hadde studert avsmelting på Island og var oppdatert på litteratur av amerikanske og nordiske forskere. I 1939 besøkte han Rendalssølen og Rondane og presenterte en moderne forståelse av isens nedsmelting og påvirkning på landskapet.
I 1942 begynte Sund i en jobb som vitenskapelig assistent og lærer ved Norges Handelshøyskole, og arbeidet somrene 1941-45 med kvartærgeologisk kartlegging i Rondane, i Hallingdals- og Hemsedalsfjellene og på Saltfjellet. Han fikk ikke publisert resultatene fra Rondane innenfor en vitenskapelig ramme, men har levert bidrag fra arbeidet i Hallingdal og Hemsedal i 1941 (Sund 1943) og på Saltfjellet (Nordnes og Sund 1953). Sund arbeidet og publiserte både i den naturvitenskapelige og den kulturgeografiske delen av faget. Tore Sund fortsatte sine bygeografiske arbeider etter mønster fra undersøkelser i Oslo, og publiserte i 1947 sin bok Bergens byområde og dets geografiske utvikling 1900-1940.
Gjennom dette arbeidet synliggjorde Tore Sund geografiens plass i kommune- og regionplanleggingen, og gjorde Bergen oppmerksom på et nytt fagmiljø. I 1949 disputerte Sund på sin bok om Bergens byområde for doktorgraden (i Oslo). Året etter fikk han stilling som dosent i anvendt geografi ved Geografisk instituttet, en stilling som var blitt ledig fordi Axel Sømme i 1948 ble utnevnt til professor. Axel Sømme var en eldre bror av Iacob og Sven Sømme, og er i Sollia mest kjent for at han 1962–65 ledet et prosjekt om en mer gjennomtenkt bruk av de ressursene som ligger i Norges fjellområder, publisert i Fjellbygd og feriefjell. Axel Søme var sentral i Arbeiderpartiet, og for øvrig å finne på Sør-Nesset fra tid til annen. Han brukte sine faglige kunnskaper ved utarbeidingen av en ny krisepolitikk og økonomisk politikk. Resultater fra dette arbeidet var publikasjonene Skogen i Norge og Jordbruket i Norge. Tore Sund engasjerte seg på et bredt felt, for eksempel er britisk og norsk regionalplanlegging med distriktsinndelingen for værvarslene hans verk – med Rondane som meldeområde.
Tore Sund kom under okkupasjonen tidlig med i organisert motstandsarbeid. I en rapport fra Bergen heter det at en meget følelig mangel ved de militære styrker under okkupasjonstiden var at man ikke kunne få den støtte eller kunne regne med å få den støtte som vanlige militæroperasjoner har fra landets administrative apparat, kommunikasjonsvesen og samfunnsmaskineriet som sådan. Det falt derfor naturlig å søke slike hull erstattet ved et slags samfunnshjelpende apparat i miniatyr som kunne være til disposisjon for de styrker undergrunnsbevegelsen opererte med og eventuelt ville kunne komme til å sette inn dersom større innsats var nødvendig. Ut fra dette hensyn ble det på vårparten 1941 igangsatt undersøkelse for å få brakt på det rene hvor langt man kunne regne med lojal støtte innen de enkelte statsgrener og kommunalvesener. Gjennom Milorgs hjelpekontakt magister Tore Sund, som senere flyttet til Oslo og arbeidet for XU, ble forbindelsen opprettet med trafikksjef Søiland ved Bergens Sporvei med pålegg for denne å søke kontakter til diverse instanser som i første skulle omgang være etterretningskilder for Milorg og på dette grunnlag bygges ut i den utstrekning forholdene nødvendiggjorde det. Søiland fikk da også snart etablert forbindelse til en del ledd i samfunnsmaskineriet som politi, brannvesen, sanitet D.S.L., havnevesenet, Hordaland vegkontor, Jernbanen, gass- og elektrisitetsverk, sporveien, Vegvesenet samt selve det sivile luftvern som imidlertid også var knyttet til Milorg på annen måte. Edvard K. Barth hadde samarbeidet faglig med Tore Sund på Sør-Nesset allerede i 1940 og 41 – de var dermed kollegaer også i den hemmelige etterretningsorganisasjonen XU.
Tore Sunds helse var et problem. Det fortelles i en nylig utgitt institutthistorie at han hadde et glass med nitroglyserintabletter i lomma, og at han måtte ofte åpne dette glasset. Han hadde hatt hjertesviktproblemer siden 1960, og feltarbeid maktet han ikke å gjøre. Om morgenen 9. oktober 1965 hørte hans kollega på instituttet at hans kone Marit Sund komme ropende gjennom korridoren og inn på hans kontor. Han hadde rukket å ringe henne for å fortelle at noe var alvorlig galt, men det ante ingen av hans kolleger. Ambulansen kom, men livet sto ikke til å redde.
