I gammel tid var det både flere og større tømmerlunner i elveløpet enn i de senere år. For det ble gjort åforbedringer stort sett regelmessig gjennom hele fløtingens nærmere 300-årige historie i Atna. Åforbedringene gikk stort sett ut på å bygge forbygninger og skådammer som hindret tømmer i å komme inn på land i svinger og andre steder der elva brøt på.

 

Det var ikke sjelden at elva hadde en flomtopp under fløtinga og under den kom langt innover flate områder. Reslutatet var at det lå igjen tømmer langt inn på tørt land når vannet minket. Det kunne være så ille at fløtingen måtte leie inn hester til å lunne tømmeret ut til elvekanten igjen. Å kjøre ut slikt tømmer på elveør og dårlig mark, var hardt for hesteføttene og upopulært arbeid.

Det var høyst upopulært å gjøre det med handmakt også. Det utløste mange tunge sukk blant de mobile fløterlagene nå de fikk beskjed om å dra dit eller dit for å ta unna ”tørrbanken” før sluttrensken, bakenden, kom så langt. Under tørrbank gjaldt det å arbeide i samme rytme, hogge haken i stokken og nappe samtidig. Da stod to og to mann klare med haken - og faktisk gikk dette arbeidet best når fløterne arbeidet så kjapt at stokkene aldri kom ned på bakken igjen før de havnet langt utpå elva. Som regel var det fire eller seks mann som startet med å flytte stokken. Etterpå stod fløtere to og to på veien ut til elvebredden Da smalt to og to haker i samtidig og sendte stokken videre til neste hakepar. Etter en times tørrbank var det vanlig med fem minutter kvile og røk for de som røkte. Snus- og skråtobakktyggerne hadde munnen full hele timen – noe pent syn var de vel ikke når det led mot kvelden etter en dag med tørrbank.

 

Selv etter langvarig åforbedring med minering av store steiner og skjær, var det noen steder det la seg tømmerlunner hvert år. I Nord-Atna, i fløtingssammengeng strekningen fra Atnbrua til Storgrythølen, var det først lunner på Fosshue, lenger nede ved Holmene og på Finstadskjærene. Finstadskjærene var beryktet, ikke minst etter et en fløter omkom under arbeid med å løsne en tømmerlunne der.

 

De verste lunnene oppstod der tømmeret kom i elva alt for tidlig og stokker sate seg fast langt nede mot elvebotnen. Der kunne det bygge seg opp store tømmerlunner når vannet damvatnet kom og store tømmermengder med det. På slike lunner var det vanskelig å komme til den eller de stokkene som bandt det hele. De var dypt nede i lunnen og ofte under stritt fossende vann. Slike lunner var vanskelige å ta og var fryktet av lunnekarene som hadde den farlige jobben. Tenk selv hvordan der kunne være å ta unna stokk for stokk nederst på lunnen mens tusenvis, ja, kanskje titusenvis av stokker lå og presset på med hele elvas brusende vannmasser ovenfor. Ofte var lunnene i Setningen av denne typen. Det hang sammen med at tørkemulighetene var langt mindre på de trange elvefjøruene oppover langs Setningen.

 

Lunnene i Lonfossen var også fryktet. Når de skulle tas var det nødvendig med minst mulig vann for at presset ikke skulle bli for stort og lunnen dundre av gårde så fort at lunnekarene ikke kom seg opp på lunnen og kunne løpe over hele tømmervasen og komme i land bakerst der risikoen var minst. For ikke å stoppe hele arbeidslaget ble lunnene i Lonfossen helst tatt som nattarbeid. Da skulle dammen stenges allikevel. Men det var skummelt med nattarbeid. Ikke sjelden var det nattefrost, og når det frøs på et tynt isskall på det våte tømmeret ble det usannsynlig glatt. Derfor var det bare de aller mest rutinerte fløterne som ble bedt om å arbeide der. Lars Modahl, Bjarne Modahl, Odd Uthi, Helge Nesset og Anton Brænd var blant dem som i senere tid helst tok den jobben.
BB