Tina med utstilling på Norsk Skogmuseum
Publisert 15.11.2009 00:37
Tina Mareen Buddeberg som er bosatt i Deømmedal nr , her i Sollia åpner utstilling på Norsk Skogmuseum i Elverum lørdag 21.november kl 1200.. Den har hun kalt
Paradishage.Det er Installasjon med bilder i Galleriet. 21. –
30. Åpning av julesalgsutstilling i museumsbutikken ...
Du kan lese om Tina på www.dreamvalley.no Under her bringer vi i sin helhet en artikkel Mona Vaagan skrev om Tina til hennes utstilling på Prøysenhuset i Ringsaker forelden år.
Hattemakeren i fjellbygda
Årets festivalkunstner, Tina Mareen Buddeberg, har reist en lang vei fra barndommens München til Sollia i Østerdalen. I fjellbygda med knapt to hundre innbyggere vil hun vise at kunsten er for alle.
Tekst/foto: Mona Vaagan
- Jeg er stolt over å kunne bidra til det som skjer i bygda. I påska holdt jeg et foredrag med lysbilder av arbeidene mine. Hele bygda var der, gamle og unge. Folk lo, og vi hadde en fin dialog. Selv om de synes samtidskunst er rare greier, så er jeg «deres kunstner», sier Buddeberg.
Det er en iskald dag i juni, hvor regnet slår vannrett ned over folk og dyr. Tina Buddeberg holder oppsyn med to jenter som er i gang med å ri inn noen av hennes tolv islandshester, etter at de har fått løpe fritt på Ringebufjellet i flere uker. Selv er vi heldigere enn hestene, og kan søke ly inne i hennes kjøkken. Snart høres lyden av damp fra espressokanna, og velfylte kopper med cappuccino settes fram på bordet. - Noen av storbyens goder må man unne seg! sier Buddeberg.
Annonsen som forandret alt
Huset har hun bygget av gamle tømmerstokker. Det er inspirert av seterhus, med mjølkerom, det vil si kjøkken, i midten. Gjenbruk er stikkord for interiøret. Siler og øser fra oldemors tid henger over kjøkkenbenken, skinnfeller dekker sofaene i oppholdsrommet, og putevarene er sydd av postsekker. Noen meter fra huset står en utedo formet som et indianertelt. Buddeberg ville ikke bruke en haug med penger på et nytt kloakkanlegg, og synes det er greit med utedo. - Huset mitt er som en stor kunstinstallasjon. Jeg er glad i den røffe stilen, sier hun.
Huset har hun bygget av gamle tømmerstokker. Det er inspirert av seterhus, med mjølkerom, det vil si kjøkken, i midten. Gjenbruk er stikkord for interiøret. Siler og øser fra oldemors tid henger over kjøkkenbenken, skinnfeller dekker sofaene i oppholdsrommet, og putevarene er sydd av postsekker. Noen meter fra huset står en utedo formet som et indianertelt. Buddeberg ville ikke bruke en haug med penger på et nytt kloakkanlegg, og synes det er greit med utedo. - Huset mitt er som en stor kunstinstallasjon. Jeg er glad i den røffe stilen, sier hun.
Utenfor vinduet tripper en geiteflokk forbi, anført av en sesongarbeider på nabogården Bretningen. Elva bruser flomdiger nedenfor huset, og i fjellsidene ligger snøfonner. Vilt og vakkert, vil nok mange si. Noen få kilometer unna malte Harald Sohlberg sitt berømte Vinternatt i Rondane. Men bygda har bare en butikk, en eneste kafé, og kulturtilbudet kan ikke sammenliknes med det en finner i en by. Hva fikk en kunstner fra Tyskland til å flytte hit?
Tina Buddeberg hadde bodd i Norge i ti år, lei av det overbefolkede Tyskland, da hun tilfeldigvis så en annonse i Aftenposten. Det var den nåværende naboen Dag Nordanger i Bretningen som søkte etter en medarbeider til sin «idylliske, økologiske fjellgård». - Jeg tegnet en stor sol rundt annonsen. På denne tida var jeg i en livskrise, på et nullpunkt. Det var akkurat slutt med kjæresten, og jeg var ferdig på Kunstakademiet i Oslo og visste ikke hvordan jeg skulle klare å overleve som kunstner, sier Buddeberg. Hun trengte en forandring.
Tina Mareen Buddeberg |
Født 1958 i München, Tyskland. Flyttet til Norge i 1986, norsk statsborger siden 1992. Buddeberg har sin utdannelse fra skulpturlinjen på Statens Kunstakademi i Oslo, der hun gikk ut i 1996. Hun uttrykker seg innen flere media slik som tegning, skulptur, objektkunst, installasjon, land-art, fotografi, lydkunst, nye medier og performance. Hun har markert seg gjennom kunstprosjekter som Wonderphone: akustiske lytteobjekter som skjerper lyttesansen, Hemmelighetenes Museum: en samling forseglete hemmeligheter (for tiden utstilt på Klevfos Industrimuseum) og Vidundergang: en utsmykning med en serie «sanse-sko» som løper over veggen. |
Fra geitefjøs til etablert kunstner
- Jeg tenkte at jeg kunne jo ta en titt, og da jeg kom hit var det akkurat som å komme hjem, sier Buddeberg. Den første tida arbeidet hun som «geitejente» i Bretningen, men fant etter hvert ut at det stramme tidsskjemaet som dyrene krevde var vanskelig å kombinere med skapende virksomhet. Så hun sluttet i geitefjøset, men ble værende i Sollia, hvor hun nå har bodd i ti år. Her har hun stått bak flere store kunstprosjekter.
- Jeg tenkte at jeg kunne jo ta en titt, og da jeg kom hit var det akkurat som å komme hjem, sier Buddeberg. Den første tida arbeidet hun som «geitejente» i Bretningen, men fant etter hvert ut at det stramme tidsskjemaet som dyrene krevde var vanskelig å kombinere med skapende virksomhet. Så hun sluttet i geitefjøset, men ble værende i Sollia, hvor hun nå har bodd i ti år. Her har hun stått bak flere store kunstprosjekter.
Et av dem var «Wonderphone», som er blitt presentert ved flere museer og på Ultima-festivalen i Oslo. «Wonderphone» besto av seksten forskjellige hodetelefoner som filtrerte og omformet lyder, fra flørting til snø som faller. Flørtelydene ble laget ved å hviske inn i en trakt beregnet på maursyre, forteller Buddeberg. - Hodetelefoner brukes vanligvis for å beskytte seg mot lyder. Jeg ville bruke dem for å gjøre øret mer følsomt for lydopplevelser, sier hun. «Wonderphone» ble hennes gjennombrudd som kunstner.
Et nyskapende prosjekt hun har tatt initiativet til, er «Trestigen», som er et samarbeid mellom kunstnere og næringsdrivende. Fem kunstnere bosatt i Sollia, Oslo og Tyskland er blitt koblet sammen med hver sin bedrift, flere av dem nyetablerte, i Nord- og Midt-Østerdalen. - Det ble full tenning fra første øyeblikk mellom kunstnerne og de næringsdrivende. Målet med samarbeidet er først og fremst at de de to yrkesgruppene skal bli bedre kjent med hverandres måte å tenke på, sier Buddeberg.
Prosjektet skal etter planen ende opp i en utstilling i Sollia. Et delprosjekt går ut på å skrive en turistguide for Sollia, med den internasjonale serien Rough Guide som modell, og å invitere forfattere utenfra for å skrive reiseskildringer fra bygda. Trestigen-prosjektet er blant annet støttet av Norsk Kulturråd, Hedmark fylkeskommune og Sollia fjellstyre. Buddeberg har nå overlatt administrasjonen av prosjektet til Kunstbanken i Hedmark.
Står sterkest alene
Tema for Buddebergs utstilling under Prøysen-festivalen er hatter. Tredve hatter som beskriver forskjellige mentale tilstander. En fakirhatt med innvendige spikre kan gi assosiasjoner til det å mestre smerte. En hatt med en blå fugl handler kanskje om frihet. På en tredje hatt vrir en slange seg rundt pullen. Om det henspeiler på redsel for krypdyr eller sjalusi overlater hun til oss å bestemme. Meningen er det tilskueren som skaper, sier Buddeberg. Ringsaker kommune har bidratt til å finansiere hatteutstillingen, som senere skal henge permanent i mediateket på Nye Fagerlund skole i Brumunddal.
Tema for Buddebergs utstilling under Prøysen-festivalen er hatter. Tredve hatter som beskriver forskjellige mentale tilstander. En fakirhatt med innvendige spikre kan gi assosiasjoner til det å mestre smerte. En hatt med en blå fugl handler kanskje om frihet. På en tredje hatt vrir en slange seg rundt pullen. Om det henspeiler på redsel for krypdyr eller sjalusi overlater hun til oss å bestemme. Meningen er det tilskueren som skaper, sier Buddeberg. Ringsaker kommune har bidratt til å finansiere hatteutstillingen, som senere skal henge permanent i mediateket på Nye Fagerlund skole i Brumunddal.
- Hva slags forhold har du til Prøysen? - Jeg hadde håpet at du ikke skulle spørre om det! Jeg har ikke noe forhold til Prøysen, siden jeg ikke har vokst opp i Norge. Men jeg synes han har skrevet nydelige sanger og dikt. Jeg liker enkelheten i dem, og har sympati for den fattige bakgrunnen hans. Det ligger en integritet i det som jeg har sans for, sier Buddeberg.
Prøysens opplevelse av ensomhet både som kunstner og menneske er blitt nevnt i flere sammenhenger. Tina Buddeberg har selv erfart at det kan være en styrke å måtte klare seg alene. I Sollia er hun langt unna det etablerte kunstmiljøet. - Det har lært meg å gi blaffen i hva andre kunstnere tenker. I kunsten er det slik at noen strømninger er inne, andre er ute. Det gjorde meg usikker før. Men å være utenfor flokken har gitt meg en sterkere identitet, det har skjerpet meg som kunstner. Å være en outsider kan være sunt, sier Buddeberg.
I drømmedalen
Hun mener kunsten er for alle, ikke bare for «de studerte». - Når kunsten bare kommuniserer med noen få, mister den sin funksjon. Jeg mener at kunst skal kunne forstås på flere nivåer, både av barn og eksperter. Det svekker ikke kunstverket, men styrker det, sier Buddeberg. Kunst kan dessuten være så mye, mener hun. En ridetur i fjellet kan også være en kunstopplevelse. Selv klarer hun å livnære seg av det hun produserer, i tillegg til noe undervisning og administrative oppdrag.
Hun mener kunsten er for alle, ikke bare for «de studerte». - Når kunsten bare kommuniserer med noen få, mister den sin funksjon. Jeg mener at kunst skal kunne forstås på flere nivåer, både av barn og eksperter. Det svekker ikke kunstverket, men styrker det, sier Buddeberg. Kunst kan dessuten være så mye, mener hun. En ridetur i fjellet kan også være en kunstopplevelse. Selv klarer hun å livnære seg av det hun produserer, i tillegg til noe undervisning og administrative oppdrag.
Cappuccinoen er drukket opp, og et opphold i regnbygene gjør det mulig å gå ut igjen under åpen himmel. En iøyefallende ting mangler utenfor huset - en garasje. Tina Buddeberg har verken bil eller førerkort. - Hvordan klarer du deg uten? - Veldig bra! Det går bestillingsdrosje to ganger om dagen, mat får jeg levert fra butikken, og alt annet får jeg sendt med bussen. Men hvem vet, kanskje jeg en dag skaffer meg en mopedbil eller en Gråtass som jeg kan kjøre rundt på bygda med, smiler hun.
Helst reiser hun ingen steder. Det beste med Sollia er roen, synes hun. Huset har fått navnet Drømmedalen 1. - Det er fordi dette ikke er en økonomisk investering, men et drømmeprosjekt. Jeg har realisert min drøm. Men det er også en oppfordring til andre om å gjøre det samme. Vi har jo bare dette ene livet, hvorfor ikke gjøre det en drømmer om? Jeg ser det faktisk som en oppgave å virkeliggjøre mine drømmer. Det gir energi som kan brukes på andre mennesker, og på samfunnet, sier Tina Buddeberg.
