Taternes historie i Sollia er ikke fortalt. Den finnes som fragmenter i folks erindring – nå mer enn et halvsekel etter at deres reiser med hest og kjerre opphørte som en følge av lover som hadde til hensikt å utslette tarernes levemåte, kultur – ja, hele deres identitet.

 

Taterne var årvisse på gjennomreise. Før jernbanens tid med hest og slede på vei til og fra Røros – ofte med fremragende spillemenn og kvinner i følget. Da ble det tillyst dans i stuer som egnet seg – spilleskålas skillinger var deres honorar. Ellers foregikk småhandel, fortinning, hestejelking og andre spesialiteter.

Taterne har igjennom århundrene vært en forfulgt gruppe. Grunnlaget ble lagt i Kong Fredrik 2.s åpne brev om tatere, 17. juli 1584, hvor det heter:

”Vi, Frederik II, giør alle vitterligt, at efterdi vi komme udi Forfaring, at tatere tidt og ofte udi store Hobe over Hundredtal dennem forsamlet begive og indkomme udi vort Rige Norge og der overstrippe og overløbe alt Landet, hos hvilke findes stor Forargelse, baade med Trolddom, Spøgeri og anden Vildfarelse som de bruge, foruden stor Tyveri og Trygleri, de bedrive, hvilket er vore Undersaatter, menige Bønder og Almue udi fornefnte vort Rige Norge til alsomstørst Fordærv og Skade, da have vi vore Undersaatters Leilighed derudinden til det bedste betænkt og med dette vort Brev alvorligen og strengeligen ville forbudet have nogen Tatere efter denne Dag at tilstedes at være eller blive udi vort Rige Norge, enten udi smaae eller store Forsamlinger, hvormed vore Lensmænd, hver udi deres Len, skulle have flittig og grangivelig Opseende.

Saafremt herimod nogen Tater findes herefter at komme udi vort Rige Norge, da skulle vore Lensmæmd, hver udi deres Len, dennem lade eftertragte, fratage hvis de have med at fare og derfra uden al Respit ved Solens Undergang forjage og ikke nogensteds udi Landet tilstede at blive.

Og dersom de siden efter slig Paamindelse lader dennem igjen finde, skulle vore Lensmænd være forpligt og hver andre frit fore dennem at paatage, lade indsmede udi Jern og bruge udi Arbeid og Trældom et Aar omkring, eller til de dennem anderledes ville undervise, og derefter forvises af Landet og fare som udsleger.

Forbydendes alle vore Undersaatter, Bønder og menige Almue udi vort Rige Norge nogen Tatere efter denne Dag at huse eller herberge, saafremt I derfore ikke ville straffes, saa og bydendes og befalendes alle vore Fogder og Embedsmænd, at de vide dennem herefter imod saadanne Tatere og ledige Gauker at forholde og sig udi alle Maader herefter at rette.”

Registrere kunnskap om taterne og deres samvirke med bygdefolket her i Sollia bør være en oppgave nå, før de siste som har opplevd de tradisjonelle taterfølgene dør fra oss.

 

I uminnelige tider har følger av reisende stoppet ved Storbekken på Mogrenda, i Øverdalen og ved Atnbrua. Om sommeren har de hatt sin leir på idylliske gressletter,  om vinteren har de som andre veifarende brukt hus som var satt opp til bruk for reisende. Slike hus har vært oppført allerede før den faste bosettingen og stått åpne like til for få år siden.

 La oss samle lokal kunnskap om de reisende, hvor de hadde sine leire, hva de solgte eller byttet, dele opplevelser om stort og smått, la oss lete etter fotografier, registrere husgeråd og annet (f. eks. visper, vevskeier, tollekniver, sleiver, signeter, klokker, bjøller, beslag, spann, kjeler, takrenner – tre, tråd og blikk).

 Undertegnede tar gjerne imot.tips,fortellinger mm

Bjørn Brænd (bb@yli.no - mobil  913 45 684)
sollia.net v/Jo Øvergaard  jo@sollia.net