Etter at Rolf Øvergaard kom seg unna arrestasjonsforsøket  7.juni 1944 og ble fast medlem i ”Grebe”, ble søsteren Marit Øvergaard Erichsen hovedkontakt i Sollia sammen med Helge Nesset. De to hadde på ulike måter vært innvolvert i motstansarbeid helt fra starten av okkupasjonen.
Marit kom til Sollia fra Oslo i 1942/43  og slo seg ned på «Heilstugu« som var bygd som fritidshus for familen i  skogen ovenfor Atnbrua.  Mora og bror hennes bodde.Oslo, så "Heilstugu"  var ikke noen enkel boplass for ei enslig kvinne og en gutt (født 1937). Det var mangel på det meste. Dessuten var hun tidlig i inngrep med motstandsarbeid også her. Opprullinger og utrygghet, gjorde at hun reiste til Sollia. . Ektemannen oberst Andreas Erichsen var i England.

Hun ble  innvolvert som støttespiller for  den illegale virksomheten som foregikk i bygda. Der var både hennes nærmeste , samt omgangsvenner  sentrale
. – Noe anna var helt umulig så pågående og oppvakt som ho va,r sa far min en gang. Hun hadde teft for at «noe» foregikk og ble vanskelig å holde utenom. Broren Rolf mente hun burde ligge lågt, synlig som hun var som tilbakeflytter og med omsorgen for et barn. Han såg dessuten at hennes tindrende klare jøssingholdning kunne bli et sikkerhetsproblem om hun ikke ble ansvarliggjort.  Å stenge grinda når den nettopp var satt opp for at Quisling med følge skulle komme, ble jo lagt merke til…
I juni 1944 gikk hun inn som konakt for Lingekarene i fjellet. Men utover sommeren og tidlig høst var de lite i dette området. Fra desember vart besøkene desstod  hyppiere og arbeidet  både krevende og omfattende. Julekvelden 1944 skal vi skrive om til vinteren att.
Jon Vegard Lunde skriver i sin bok: «Grebe-karene syntes alltid det var hyggelig å få jobber som bragte dem ned til kontaktene i bygda. Særlig husket alle med glede besøkene hos Marit, som var enestående både i mot og hjelpsomhet.  Og så vanket det gjerne rømme hos henne. Det var rift om å bli utpekt til kontakt dit. (Alf Graven )»
Huset til Marit ligger ovenfor Atnbrua på NØ-sida. Så dette var et ideelt sted og en ideell  person for at  Marit kunne overta som kontaktpunkt. "Heilstugu"  ble en såkalt "meldeplass". Distriktsleder i milorg Leif Nordberg visste at her kunne han komme i kontakt med "Lingekompaniets revolvermenn" For at karene fra fjellet  skulle være sikre på at det var klar bane, ble «klesvask til tørk» brukt. Men "postkassa" var det bare Helge som hadde styr og greie på. Færrest mulig måtte vite. Særlig om det raknet var det viktig å ha flere kanaler.
I huset er det i vestre ende et eget  «hemmelig»  rom uten annen tilgang en fra ute. Her kunne karene slå seg til natters tid. På dagtid når sønnen Ola enten var på skula eller nede i gardene hos bestemor sin eller kameratene, var det traktement på kjøkkenet.
Matorging var en av hennes viktige oppgaver. Dette ble kjøpt med falske rasjoneringskort hos trofast bestyrer på butikken borti Uti, Oddvar Helgesen. Dessuten på «svartebørsen». Penger var aldri noe problem. London forsynte Grebe og andre operasjonsgrupper med norske sedler. Otto Brænd  som hun brukte som medhjelper, undret seg over forbruket. Men fikk beskjed om at "venner i byen" trengte fjellbygdas produkter. Slik omfang hadde dette at mora Marie måtte trå  til. Helge Nesset gjorde det samme, men hos han var det lite henting. Sterke Helge bar det meste inn til kara i jevn skytteltrafikk attåt anna "transport".
Dick «Miki» Zeiner-Henriksen sa i sin tale ved båren i begravelsen til Marit  i 1998, at hun var svært viktig for Grebe.
- Opppvakt, klar antinazistisk holdning og offervillig. Dessuten vil jeg tilføye- svært vakker.
Det er ingen tvil om at det var konkurranse blant gutta om å ta turen til bygds for å avlegge »tante» -som var hennes dekknavn – et besøk.
Hennes mann Andreas Erichsen hadde en fetter med en sentral posisjon i det okkuperte Norge. Nemlig sjef for Germanske SS-Norge og politimisnister Jonas Lie.  Da han overraskende dukket opp på besøk  og banket på døra en kveld i full,(svart) uniform, skvatt Marit selvsagt over synet av uniformkledd besøk.
Lie skjønte at hun nok ikke var helt bekvem med besøket så da han gikk sa han strengt at «-roter du deg opp i noe Marit, kan jeg ikke hjelpe deg !»
Bare en gang gikk «alarmen». Oskar oppdaget ferske spor  etter  "nye såler"i snøen foran seg da han var på tur tilbake  «over Åsa» . Veien var ikke mye brukt og da de gikk videre fra Finstadgrenda og til Atnbrua, tok han affære. Ola på 8 år ble sendt ned til bestemor sin. Marit tok følge med han og Helge Nesset på ski inn til Ruudshytta. Det ble  et populært besøk blant karene. Broren som var der, mislikte det hele sjøl om det bare skulle kortvarig. Hun skulle eskorteres til Sverige . Gunleiksrud synes heller ikke noe om damebesøk i «Ambasaden». Helge Nesset  fikk umiddelbart beskjed om å sjekke ut forholdene ved Atnbrua. Etter en runde i grenda og innom på butikken, var det ikke noe prat om «fræmne» eller noe unortmalt. Han strøk rett til fjells igjen på raske ski. Situasjonen ble derfor bedømt som avklart og ingen fare.  Men jeg har hørt at det ikke var populært med vakt utafor den kvelden. Yngstemann «Miki» mente det var urettferdig å måtte holde vakt når de andre hadde damebesøk, kaffe, engelsk kjeks, sjokolade   og røyk fra «depotet».
Tidlig dagen etter var «tante» på ski hjemover i lag med Helge – og kanskje «Miki» som væpnet eksorte?
Men en person utenom de faste kurerene visste nå hvor karene holdt til. Imidlertid regnet  de med, at skulle hun bli arrestert, vill de få beskjed og «å være over alle  fjell» om hun skulle bli tatt.

8.mai fikk hun og Ola  besøk av Oddvar Dobloug og broren Rolf som la turen om Atnbrua før beordrede "fredsoppdrag". De regnet med å kunne overbringe nyheten om full tysk kapitulasjon også i Norge. Men Marit som hadde vært hos mora sin etter mjølk, visste beskjed.  Ved Atnbrua ble det allerede flagget og folk hadde samlet seg.

Vesle Ola ble presentert for onkelen og «Oskar».
– Je har sitt dei før je, sa gutten. Han hadde nemlig kommet  brått oppom etter  glemte skolesaker en dag da  «hybelgjesten» trodde det var klar bane. Han tok sjansen på å greie å  skremme ham skikkelig ved å hoppe fram i full uniform og skike stygt. Ola pilte ut og  forsvant nedover bakken.
Gutten heldt tett ovenfor både bestemora og skolekamerater. Men «Oskar» husket han godt.
Sjokolade fra fjellet og muligheten til å sjå på colten til Dobloug, gjorde at ikke bare de voksne ble opprømte. Onkelen la turen ned til mora sin mens det var forsoningsmøte mellom Ola og "Oskar". Der var gjensynsgleden stor. Bare kryptiske meldinger ved to anledninger, gjorde at hun levde i håpet om at sønnen var i live. Marit fikk heller ikke møte eller ha kontakt med broren så sant det  kunne unngås.

Bildet under viser en akvarell med hilsen fra samtlige av "Grebe " (Grebe Red)-karene. Denskildrer kanskje natta 23.februar da «storsleppet» kom. Skanninga har dessverre klipt vekk øvre del av bildet som viser karer i fallskjerm.
Lingekarene holdt livet ut god kontakt med «tante». Ingrediensene med vågemot, krig, hemmelige tjenester og en  vakker kvinne var  da som nå en uslåelig kombinasjon.