Tale ved åpning av SOE utstilling i Sollia, 2. september 2015

Ekspedisjonssjef Kjersti C. Klæboe

 Ordførere, veteraner

Kjære alle sammen!

La meg først få overbringe en hilsen til dere fra forsvarsminister Ine Eriksen Søreide. Hun skulle gjerne ha vært her selv, men på grunn av et omfattende reiseprogram hadde hun dessverre ikke mulighet til å komme.

Det er derfor en stor glede for meg å være her i Sollia i dag og åpne denne utstillingen om SOE-operasjonen i Østerdalen og Gudbrandsdalen.

Denne utstillingen symboliserer en del av vår nasjonale krigshistorie.

Her ble viktige sabotasjeaksjoner utført av spesialtrente soldater fra kompani Linge. Jernbanelinjer ble sprengt for å gjøre det vanskelig for tyskerne å forflytte seg. Store mengder våpen og utstyr ble sluppet fra fly, tatt imot, gjemt og fordelt videre.

Milorg bygget opp en slagkraftig styrke under påvente av tysk kapitulasjon. Operasjon Grebe og Grebe Red ble en viktig del av denne. Og jeg er veldig glad for at en av dem som var med den gangen er her sammen med oss i dag, Richard Zeiner-Henriksen.

Oppdragene denne gruppen utførte var farlige, og et blodslit. Det fortelles at minste avstand til et oppdrag var på tre dagsmarsjer.

Men det fantes også lyspunkter. Man skal ikke lese mange historier om Grebe før man kommer over navnet Marit Øvergaard Erichsen. Hun var hovedkontakt i Sollia etter at broren Rolf Øvergaard sluttet seg til Grebe. Det fortelles at Marit var sporty og uredd, klok og effektiv. Vakker var hun også. Julekvelden 1944 inviterte hun alle Grebekarene på julefeiring. Gutta pyntet og stelte seg så godt de kunne, og når de kom fram, sto Marit i døra i bunad og med lyst utslått hår. Det var varme på peisen, ribbe og pølse, hjemmebrygget øl og dram og festing til 1. juledag randt. Det var nok en julekveld som ingen noen gang glemte.

Viktige handlinger ble utført her, av mennesker som var villige til å risikere livet. Bragder ble utført. Helter ble skapt. Mange ble såret. Flere ga sitt eget liv.

De kunne ha valgt annerledes. De kunne ha valgt å sitte stille, hegne om seg og sine, og vente til det hele var over.

De valgte noe annet.

Jeg er glad for at dere har fått på plass denne utstillingen om den innsatsen Grebe gjorde. Gjennom fotografier, gjenstander og fortellingene til de var med eller sto dem nær, gjør historien enda mer levende for oss.

Jeg gleder meg til å se denne utstillingen etterpå.

***

2015 står i krigens tegn.

Det er i år 75 år siden Norge ble okkupert og 70 år siden frigjøringen. Det er et historisk år som det er verdt å markere.

Og markeringer har det vært mange av. I det første halvåret av 2015 har Forsvarsdepartementet arrangert, eller deltatt i, 20 slike minnemarkeringer. Statsministeren, forsvarsministeren og andre regjeringsmedlemmer har vært til stede på mange av dem. Våre allierte har deltatt flere steder. Og nordmenn har vært på markeringer i USA, Storbritannia, Frankrike, Tyskland og i andre land.

Fram til jul kommer Forsvarsdepartementet til å delta i ytterligere 10 arrangementer i inn- og utland. Og flere vil det nok bli – også til neste år.

Markeringene har fått bred dekning i media, både nasjonalt og lokalt. Dette, samt de mange filmene og seriene som har gått på TV gjennom hele året, gjør at krigen har fått stor oppmerksomhet. Mange av våre helter har blitt løftet frem. Det bidrar til økt kunnskap, ikke minst hos de unge. Dette er viktig. For å vite hvor vi skal, må vi vite hvor vi er, og hvor vi kommer fra.

***

Krigen berørte alle. Det var ingen som gikk fri.

Motstandskampen var sammensatt.

Norge deltok militært med alle tre forsvarsgrener. Over 1 000 nordmenn falt under alliert kommando. I tillegg mistet over 4 000 sjøfolk livet i den norske handelsflåten. Det kanskje viktigste norske bidraget til den allierte seieren var det de som ga.

For det store flertallet av nordmenn handlet hverdagen om å skaffe det nødvendige til seg og sine. Vanlige mennesker bar store byrder.

Samtidig økte motstanden fra år til år. Holdningskampen var viktig for utfallet av krigen, og moralen i befolkningen var høy.

Mange modige mennesker deltok i den sivile innsatsen. De som hjalp flyktninger over grensen. De som laget og distribuerte illegale aviser. De som nektet å rette seg etter påbudet om å undervise barna i nazismens raseteorier. De som her hjemme eller fra annet land planla og gjennomførte sabotasjeaksjoner.

Hver enkelt handling var et bidrag til freden.

Men prisen kunne være høy. 44 000 nordmenn ble arrestert. Over 10 000 måtte bøte med livet.

Det begynner å bli få igjen som kan fortelle. Vi må ta vare på beretningene og vi må gi dem den anerkjennelsen de fortjener mens de fortsatt lever.

Derfor har regjeringen innført en minnemedalje, som kan tildeles for sivil eller militær innsats under krigen. Hittil har nærmere 900 personer fått minnemedaljen, og det er fortsatt mulig å komme med forslag.

Og jeg er veldig glad for at to av våre helter er tilstede og vil motta minnemedaljen her i dag, Per Brænd og Helge Lien.

Regjeringen har også etablert et historieprosjekt, som skal undersøke om det finnes grupper eller personer som ikke har fått den anerkjennelsen de fortjener for sin innsats. Muligheten til å komme forslag til kandidater har blitt annonsert i pressen, og det har kommet inn nærmere 1 000 forslag. Vi kan ikke regne med at flertallet av disse vil føre til dekorering. Men vi har fått kjennskap til en lang rekke tapre mennesker som gjorde en innsats under krigen, og som vi kanskje ikke hadde hørt om ellers. Deres beretninger vil bli tatt vare på for ettertiden.

***

Samlet sett kan vi være stolte over motstanden Norge gjorde under krigen. Samtidig må vi alltid huske at krigen ikke ble vunnet her. Den ble vunnet på kontinentet og på verdenshavene.

Vi må heller aldri glemme at krigen handlet om noe mer enn oss selv og vår frihet. Den handlet om Europas frihet.

Og vi var helt avhengige av våre allierte.

Det var stormaktene, med USA og Storbritannia i spissen, i allianse med Sovjetunionen, som sørget for den endelige seieren. Sovjetunionen utkjempet de største slagene og led de største tapene. USA produserte den største andelen av krigsmateriell. Landet sto for 40 % av den totale krigsproduksjonen.

I løpet av krigen produserte USA totalt nesten 300 000 fly, herunder 100 000 jagerfly, 100 000 bombefly og 95 000 transportfly.

2,5 millioner kjøretøyer, herunder 88 000 stridsvogner.

10 slagskip, 137 hangarskip, over 1 000 mindre orlogsskip og 65 000 landgangsfartøyer.

De overveldende forsyningene av amerikansk krigsmateriell, sammen med britenes standhaftighet i en kritisk fase av krigen, var de avgjørende faktorene for utfallet av krigen.

Freden ga oss en viktig lærdom: Vi kan ikke sørge for vår sikkerhet alene. Den sikres best i nært samarbeid med allierte, som deler våre verdier og ideer.

Solidariteten og samholdet som ble bygget opp mellom våre allierte under krigen, ble etterpå grunnlaget for dannelsen av NATO. 

En allianse som vår forsvarsevne i dag hviler på.

***

En annen viktig lærdom fra andre verdenskrig er at kampen for sikkerhet og norske interesser ikke bare kan føres i Norge. Verden er i dag knyttet tettere sammen enn før. Hendelser langt borte kan raskt treffe oss her hjemme.

Derfor må vi sikre at vi har evne til å møte morgendagens utfordringer. Det betyr at vi må være godt forberedt her hjemme. Og vi må bidra til å skape sikkerhet i land langt borte.

Det gjør våre soldater hjemme og ute, hver eneste dag. De norske soldatene som trener irakiske sikkerhetsstyrker i kampen mot IS. Vårt personell som har bidratt i NATO og FN-styrker blant annet i Libanon, på Balkan og i Afghanistan. De mange som kjemper hver eneste dag for de samme verdiene som våre veteraner gjorde for 75 år siden – for norske interesser, fred, frihet, demokrati og stabilitet. De er alle en del av det forsvaret som skal sikre at vi aldri opplever 9. april igjen.

***

Krigen er en sammensatt historie. Den handler om enkelthendelser og enkeltindivider. Om de som led og om de som våget.

Om de som ble såret, fengslet, mistet livet, mistet sine kjære.

De gjorde det for vår frihet.

Det skal vi aldri glemme. Vi skal vise vår takknemlighet blant annet gjennom markeringer som dette.

Hjemmefronten ga et selvstendig bidrag til landets frigjøring, ikke minst som garantist for at overgangen fra krig til fred gikk godt. Innsatsen fikk også stor betydning for den norske forsvarsviljen etter krigen. Det går en direkte linje fra etableringen av hjemmestyrkene som offisiell forsvarsgren i 1944, til etableringen av Heimevernet i 1946.

Her i dette området er denne lenken tydeligere enn de fleste andre steder. Innsatsstyrken i HV 05 bærer Grebes navn og bygger dermed videre på de stolte tradisjonene fra den gang. Og jeg forstår at en av dere to som får minnemedaljen i dag, Per Brænd,

Noen av Operasjon Grebes menn fikk sentrale posisjoner i Forsvaret etter krigen. Operasjonens leder fra 1944, Jon Gunleiksrud, tjenestegjorde i Heimevernet, der han i 1956 ble leder for Heimvernsdistrikt nr. 14 i Sør-Hålogaland. Han gikk av med pensjon i 1974 med oberstløytants grad. Gunleiksrud ble tildelt Krigskorset for sin innsats i Grebe og aksjonene som gruppen gjennomførte.

Også Per Brænd, som skal få minnemedaljen i dag, fortsatte i Forsvaret, og var områdesjef i HV i en rekke år etter krigen.»

 var områdesjef i HV i en rekke år etter krigen.

 

Ved demobiliseringen sommeren 1945 rettet Regjeringen følgende takk til soldatene fra hjemmefronten:

«Våre hjemmestyrker ble til da fienden sto på høyden av sin makt og da han hersket uinnskrenket i landet. De vokste jevnt og sikkert frem til tross for alle hemningsløse forsøk på å knuse dem. De er selv uttrykk for viljen hos den norske ungdom til aldri å gi opp, selv ikke for overmakten, og for sunn ungdoms trang til å kjempe for frihet og rett.»

Denne takken var i høyeste grad fortjent.

Med disse ordene er det en stor glede for meg å åpne utstillingen over SOE-operasjonen Grebe og Grebe Red.

Og det vil jeg gjøre ved å åpne døren og ønske dere alle velkommen inn.

Vær så god!