"Stor-sleppet" - det var  den gongen 'n Piter og sa are kom omtalte far min det store fallskjermslippet i Gjetvola/Gråhøgda.
23. februar 1945  kom ble det droppet 77 kolli i alt i tillegg til seks mann fra fire fly. .Særmeldingene var ”Havemannen tenner lys” for personell, og ”Dykkeren går marsjkonkurranse” for forsyninger.
Det vellykkede slippet  hadde  kodeordet ”Groin 8”,

Det var fire fly som gjennomførte det vellykkede slippet under kodeordet ”Groin 8”, og slippstedet er oppgitt til å være det samme for alle. Et stort  antall containere og pakker – 77 kolli i alt i tillegg til seks mann –. Det er kvittert for 52 containere og 25 pakker. Det er akkurat 13 containere pr. fly som var en normallast samt pakker og fallskermjgerne fra Kp. Linge /SOE.. Det høres utrolig ut at sju mann ikke skulle kunne telle til fire, men jeg har ingen annen forklaring!!!!
Slipprapportene forteller dessuten at to fly slapp 23.42 og 23.47 (GMT), mens de to andre slapp 00.16 og 0025.
Rapportene fra flygerne var Groin 8 til Grebe Red D26 Gjetvola 25,5 km sv Alvdal kirke 13 km nø sydenden av Atna kodenavn Ulv særmld, Sluppet Guillemot og  Griffon I alt fire fly, mission completed

På bakken ventet Oddvar «Oskar» Dobloug, Hans «Kyllingen» Storhaug,(Rikard) Dick Zeiner-Henriksen med dekknavnet "Miki", Fredrik  "Fredrik" Brandt ,Rolf «Max» Øvergaard og Hans «Diplomaten» Lund.
«Dick» som var den yngste i gruppa har skrevet memoar-naotater og vi sakser her hans opplevelse av natta innover mot Blank-Grytkroken.
«-I god tid tar alle på seg det varmeste de har av klær og begir seg bort til droppstedet. Det mørkner – månen skal ikke komm opp før lenge etter midnatt. Timene går – ikke en lyd.
”Diplomaten hadde forlengst slått på Eurekaen (sendeustyr av peilesignaler til flyene), og plutselig ser vi at den grønne lampen tennes – kontakt! Vi roper lavt til hverandre og staver av gårde til plassene våre og står varme og andpustne og venter på beskjeden om å tenne lyktene våre. Minuttene snegler seg av sted; fremdeles hverken ser eller hører vi noe. Men plutselig, kanskje noen mil unna, ser vi noen skygger mot stjernehimmelen og det blinker av og til litt i lyset fra månen, som svær og gul stiger opp over Gråhøgda bak oss. Og nå hører vi det! Den fine, høye symaskinlyden til de britiske og amerikanske flyene. Oscar roper ”Tenn lyktene” og vi retter dem mot flyene som nå kommer susende mot oss. Det er som de har retning direkte mot oss og vi nesten kneler ned for ikke å bli truffet.
Det er to store, fire-motors Sterling bombefly som kommer susende, svære spøkelsesfugler, og så noen hundre meter borte ser vi et svakt lys fra åpningen i gulvet og ut velter mørke klumper med fallskjermene etter seg som stenglene på en blomst. Og plutselig åpner de seg; et rykk, farten stanser og de svever som løv mot bakken. To fly, og med ett er luften full av skjermer i alle farver; sorte, hvite, røde, blå, grønne. brune og så til slutt kommer, like over oss, seks kakhi skjermer. Så dundrer flyene inn over oss med lange eksosstriper etter de fire motorene i den kalde natteluften; ikke noe symaskinlyd nå, nei, med tordnende brøl fra åtte svære motorer svinger de i en lang bue over Gråhøgda, blir borte og noen minutter senere kommer de tilbake over oss, nå høyt oppe, blinker ”Good Luck” og forsvinner vestover i natten, mens symaskinlyden blir svakere og svakere. Til slutt er fjellet stille igjen.
Men nå hører vi stemmer! ”Kyllingen” hoier oppover i natten og ler høyt med sin karakteristiske latter og ovenfra kommer en stemme i mørket: 
– Jaggu er det ikke Kyllingen som tar imot oss.”

Skjermene og containerne får ligge mens de finner skiene til de seks nyankomne og får dem i hus. Nytt fra England og garantert en skål med "airborne" skotsk whisky for å feire vellykket slipp.De er så oppspilte at de knapt legger merke til at det kommer to fly til en halv time senere, men Oscar og Max står  igjen  med lyktene. (Note: I følge slipprapportene var slipptidene 23.42, 23.47, 00.16 og 00.25 GMT).
Arne «Peter»  Ratsje fotalt senere at han landet oppe i sida på Gråhøgda og vinden tok skjermen hans og dro ham oppover. Da han fikk «løpt opp» skjermen og klappet den sammen, satte han seg på den og nøt følesen av å være på norsk jord- - Eg husger eg måtte svelge flere ganger» fortalte han over det  føleelsen og synet av de månekvite fjellen ,Sølenkletten,Gravskardhøgda og Rondane midt i mot.

Tidlig neste morgen drar de  bort for å få et overblikk og planlegge vekk-transporteringen. Det er et nesten håpløst syn som møter dem i dagslyset. I hele dalsøkkets lengde, kanskje en kilometer, ligger pakker og containere om hverandre som svarte steiner i et hav av snø. Og ved hver av dem ligger en utstrakt fallskjerm på mange kvadratmeter i de mest lysende farger, 77 i alt. Kommer det et tysk fly nå, er de solgt!
Det var  seks mann som som  kom dalende – gruppene Guillemot og Griffon. Guillemot besto av Kjell Aubert (”Børsemaker’n”) , Bjarne Sevendal (”Blikkenslager’n”) og Kåre Bredesen (Strætkvern), Griffon av  Svein Hådem (”Svein”) Arne Lund Engebretsen (”Padlikano”), og Arne Ratchje (Piter). Kjell Aubert fortalte mange år senere til Lars Bredesen som prøvde å finne ut hva far hass hadde vært med på og som hadde sporet opp opp Kjell Aubert. Han var også ordknapp og ganske rørt over tilbakeblikket –Jeg stod bak han Kåre i flyet da vi skulle hoppe var alt han fikk til å si.Turen over hadde nok vært dramatisk nok. Over Vestlandet ble de oppdaget av tyske nattjagere. Flyverne har stupdykket med de store flyene ned ned mot liene opp fra en vestlandsfjord for å komme seg unna maskingeværild fra en eller to jagere. I skyggen av fjella og langs fjordlia mistet tyskerne kontakten med dem. Sikkert ingen bekvem opplevelse for de 6 karene som satt fastspent bak i flyet...

I følge slipprapportene kom det ytterligere to slipp i Gjetvola, ett to dager etter slippet med de seks karene, og ett natt til 4. mars
For lettvinthets skyld –det hadde vært en stri tørn å samle i hop og grave ned den store lasta fra 23.februar- ble de tatt ned like ved Ambassaden, på et platå i sydskråningen av Gråhøgda. Det var ganske sterk vind under det ene slippet. Dick Zeiner-Henriksen skriver:
”Vi så de åpne lukene der de to flyene kom inn, det ene etter det andre, og kanskje en kilometer unna kom containerne ut, et kort fall og så foldet skjermene seg ut og lasten kom svevende mot moss; faktisk som perler på en snor. Men så fikk vinden tak i skjermene så de nærmest lå bortover i luften. Heldigvis hadde flyene fløyet så lavt at de første containerne allerede hadde nådd bakken et stykke nedenfor oss. Men det stoppet dem ikke! Med skjermene vidt utspilt suste en del av containerne forbi oss, oppover skråningen. Da de neste kom møtte vi dem på ski, kastet oss overskrevs på containerne omtrent som de var hester og kjørte huiende oppover så føyken sto. Nå gjaldt det å få tak i fallskjermsnorene, og når det var gjort kunne vi få skjermen til å folde seg sammen så containeren ble liggende. Etter hvert fikk vi stoppet alle sammen og vi mistet heldigvis ingen.”

Selv om Guillemot og Griffon (i likhet med Grebe er dette fuglearter) i utgangspunktet var to selvstendige grupper som etter planen skulle hoppet ut over Lesja, ble de nå innlemmet i Grebe og underlagt Gunleiksrud og Dobloug. At noen av dem hadde høyere militær grad en sjefene, førte ikke til gnisninger. ”Vår oppgave er den samme, og jeg er villig til å underlegge meg Grebe for denne oppgaven,” rapporterte Svein Hådem. (Jon Vegard Lunde)
For de seks nye ble det en voldsom forandring  etter fem-seks uker i London, og det tok to-tre uker å komme noenlunde i form. Til slutt var de blitt 14 mann i fjellet. Men noen var til stadighet ute på aksjon

Da Gunleiksrud kort tid etterpå kom tilbake fra oppdrag overtok han ledelsen igjen. Dobloug og Øvergaard la ut på sabotasje-tur og de opererte som regel sammen resten av krigen på turer i flere retninger.  De var «in action» mot Dovrebanen i første omgang. Det skal vi skrive mer om her på sollia.net



J.Ø

Kilder:
Personlige  samtaler med Jon Gunleiksrud, Oddvar Dobloug, Rikard Zeiner-Henriksen, Arne Ratskje, Rolf Øvergaard og Lars Bredesen
Memoarnotater av Dick Zeiner-Henriksen
Boka «Blod og tårer, men mest svette» (bind 3 i serie på3) av Jon Vegard Lunde. Denne boka kan du bestille her

Les hvordan droppet av de som kom i fallskjerm her