Sonja Barth – forskningsassistent i 50 år, deretter selvstendig forsker i 15 år
Publisert 29.08.2012 00:28
Sonja Louise Barth, f Skoklefald på Nesodden 1923, var som ung student aktivt med i motstandsarbeidet i Oslo før hun ble tiltenkt en risikofylt operativ rolle mot Gestapos hovedkvarter. I Sverige trente hun på operasjonen ved å endre seg for ikke å bli gjenkjent: hårfarge og frisyre, ganglag og stemme. Da operasjonen endelig skulle godkjennes i Stockholm, av sjefen Edvard K. Barth, ble den ansett som for risikofyllt og avblåst – til Sonjas store forbitrelse.Etter krigen ble det giftermål mellom de to, og Edvard og Sonja Barth flyttet til Sollia ved foten av Rondane, slik de hadde drømt om under det siste av krigsåra i Stockholm. Der var Det norske videnskapsakademis forskningsgård Sørnesset blitt et stadig viktigere sentrum i naturvitenskaplig sammenheng.
Edvard hadde kommet til Rondane alt i 1934 som student, først på posetur i påsken med turkameraten Thor Heyerdahl og året etter på ekskursjon med Norges første kvinnelige professor Kristine Bonnevie, og hennes studenter.
Sonja og Edvard var først bestyrerpar noen måneder på Sørnesset i 1946, men realiserte samme sommer planen om å bygge eget hjem ved Nesset-setra, med storslagen utsikt til Rondemassivet. ”Rondabu”, uten strøm og vann, lå tre kilometers gange fra bilvei, øverst i fjellbjørkeskogen under Nesskampen, 973 m o h, på ett av stedene hvor maleren Harald Sohlberg hadde stått og arbeidet på sitt mesterverk ”Vinternatt i Fjellene” nesten et halvt århundre før.
Forskerfamilien Edvard, Sonja og datteren Anne, bodde der til 1954 da hovedforsørger Edvard først fikk en forskerjobb i Kristiansand, før han i 1955 ble ansatt som konservator og snart fikk hovedansvar for fuglesamlingen ved Zoologisk Museum i Oslo. Under de åtte åra i Sollia kartla Edvard Barth med Sonja som assistent og inspirasjonskilde, med stor nøyaktighet og detaljrikdom plante- og dyrelivet i Rondane. Allerede da forsto de at dette var ett av de få gjenværende intakte økosystemer i Norge.
Til lokalbefolkningen i Sollia bidro Edvard og Sonja med nyeste forskerkunnskap om dyre- og fugleliv, økologi og naturvern. Det ble etablert livsvarige vennskap med folk i Sollia og Nord-Atndalen, basert på gjensidig respekt.
I denne perioden livnærte de seg gjennom å skrive artikler, utarbeide og arrangere lysbildekåserier. De ble først utprøvd i Sollias forsamlingslokaler og senere brukt i turneer over hele Østlandet, mange ganger i Universitetets Aula. Edvard Barth var pioner som naturfotograf og de to fremkalte bildene i mørkerommet på ”Rondabu”, inkludert farvefilm, også her var de pionerer. Avansert fotografering og fremkallings-teknikker i eliteklassen hadde Edvard lært og utviklet under tiden som XU-agent i Norge før han måtte rømme til Sverige. Gjennom disse bildekåseriene drev ekteparet Barth folkeopplysning om natur. Hos mange tilhørere avfødte disse bildelagte kåserier de første naturverntanker.
Grunnforskningen og det grundige kartleggingsarbeidet de og deres forskerkollegaer hadde utført i Rondane, ble, sammen med foredragsvirksomheten, avgjørende for at nettopp Rondane ble valgt ut som Norges første nasjonalpark, fredet ved kongelig resolusjon i 1962. Rondane var det første økosystem i Norge som var blitt svært godt utforsket og kartlagt.
Som kvinne av sin generasjon valgte Sonja å bli stående i skyggen av sin forskermann. Men innsatsen hennes ble aldri dekket over av Edvard. Han framhevet den alltid. For de som har kjent dem begge, ruver Sonjas utrolige vilje, systematiske arbeidsform, arbeidsomhet og handlekraftige innsats høyt, høyt over det alminnelige.
I 1948 skrev og utga Sonja Barth boken ”Andereiret” en illustrerte faktabok om natur og naturvern for barn. Hun har ellers i alle år helt fra tida i Sollia skrevet årlige og tallrike artikler i ulike årbøker, fagtidskrifter, leksikalske verk og andre publikasjoner, ikke bare om natur og forskning. Med stor formidlingsevne har hun like ofte tatt utgangspunkt i hva hun og mannen i alle år noterte og merket seg om folkene de traff i Rondaneområdet; om fjellbygdenes sosiale forhold, lokalbefolkningens aktiviteter og liv i hverdag og fest, allmenninger og lokale rettigheter i den forbindelse, om gamle grenser, ferdselsveier, stier, utslåtter og andre tallrike kulturminner. Sonja Barth har hatt allsidige interesser, også for lyrikk, kunst og kultur, og har gjennom alle år notert ned med stor nøyaktighet spesielle ting, historiske hendelser og observasjoner som hun ble fortalt eller lærte av lokalbefolkningen i Sollia og av fjellfolk i alle kommunene som grenser inn i Rondane. Hennes arkiv er av overmåte stor lokalhistorisk verdi for fjellbygdene rundt Rondane og hun deler i kjent stil raust av sin innsikt.
Fra Edvard ble pensjonist i 1980 og fram til i dag (Edvard døde 1996) har Sonja og Edvard Barth gjennom et stort pionerarbeid skaffet vitenskapen og almenheten ny kunnskap om mange ukjente forhold fra norske høyfjell, og høstet stor anerkjennelse i fagmiljøene.
Virksomheten som skribent og medarbeider i mange fagbøker og leksika, økte i omfang etter at Sonja Barth ble alene. Hun sier hun ble drevet av et sterkt ønske om å fullføre de mange ulike oppgaver hun og ektefellen hadde lagt grunnlaget for og påbegynt sammen.
Til å begynne med var det særlig fangstgraver for villrein de var opptatt av; etter hvert også de spesielle massefangstanleggene for villrein, fangstgroper for elg, falkefangstanlegg, gravrøyser, fangstbuer, gamle veier, stier og råk i høyfjellet og andre ferdsels- og bosetningsspor. Slike kulturminner var da de startet lite utforsket i Sør-Norges fjellområder, vitenskapen visste for eksempel nesten ikke noe om når de forskjellige fangstanleggene hadde vært brukt og skrev seg fra. Dette bidro de to til å belyse.
Sonja interesserte seg særlig for falkefangeranleggene. De lette over alle fjell, fant, målte opp og tegnet, beskrev, merket av på kart, fotograferte, tidfestet ved hjelp av arkeologiske og radiologiske dateringer, samt beskrev og dokumenterte nøye.
Det var som en følge av deres mangeårige registrering av fangstgraver og jegerfolkenes anlegg i Vuludalen, hvor de i titals somre dels bodde i telt, dels i gjeterbua, at de sammen med statsskogs skogvokter i Sollia, Åsmund Wollum, lokaliserte det største antall menneskegraver som til nå er funnet i norske høyfjell. De fikk organisert utgravninger av gravfeltet, ledet av arkeologen, professor Arne Skjølsvold ved Universitetet i Oslo. Funnene ga helt ny kunnskaper om menneskers forhistoriske bruk av høyfjellet.
I dag arbeides det for at fangstminnene som Sonja og Edvard avdekket og beskrev, skal komme inn på UNESCOs verdensarvliste. Uten deres møysommelige avdekningsarbeid, er det tvilsomt om disse kulturminner i det hele tatt hadde vært kjent i vår tid.
Da Edvard Kaurin Barth døde i 1996, fullførte Sonja alene hovedverket fra et helt livs forskning ”Fangstanlegg for rein, gammel virksomhet og tradisjon i Rondane”. (Utgitt av NINA/NIKU, NTNU, Trondheim 1996)
Sonja Louise Barth ble 2008 utnevnt til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for "hennes uegennyttige samfunnsinnsats".
<Bilde fra avdukingen av Barthminnesmerket ved Vollum 208>
