Skolan er en strategisk fråga, inte en økonomisk fråga!

Publisert 01.02.2010 13:26
 Bilde av Lasse Nygård. Foto hans Sollid
Skolan er en strategisk fråga, inte en økonomisk fråga!”, sier Lasse Nygård – kommunfullmektiges ordfører i Leksand kommun. Dette postulatet kom han med på den faglige utvekslingen i forbindelse med prosjektet ”Service i småsamfunn” på Tynset i forrige uke:

Han  hadde flere sitater fra sin private ”bibel”:
Skal vi lykkes, må vi alltid si :
”From buttom up!”. Alle tiltak må være solid forankret i lokalt behov og engasjement. I tillegg må alle prosjekter være politisk forankret.
Lasse vet hva han snakker om.   I Øje har de klart det som nesten ikke skulle være mulig: å opprettholde et levende lokalsamfunn blant 270 innbyggere som inkluderer skole, barnehage, bibliotek, butikk, kafé, bensinstasjon, eldreomsorg  inkl. hjemmesyklepleie i egen regi. 
Men som Lasse formulerer det: 
Vi må være enig i en felles ambisjon: Bo, leve og virke i vårt lokalmiljø.
Vi må knytte neven og si: ”Vi vil bo og leva kvar!”
Og skal du lykkes med det, må alle krefter forenes innen:
1.       den offentlige sektoren
2.       den private sektoren
3.       den tredje sektoren
Den tredje sektoren
Og med den tredje sektoren menes han det private og sosiale engasjementet i forhold til det felles mål som bygda setter seg. Det som kan ha avgjørende betydning for at lokale prosjekter og  modeller kan lykkes sjøl om det ser svart ut når en ser de enkelte komponentene hver for seg. Et eksempel: Dersom fem prosjekter hver for seg ikke lønner seg, mens det sjette lønner seg tilstrekkelig til at summen av alle seks går ut uten tap, er alle prossjektene mulige å gjennomføre. Eller at lønnsomheten oppnås ved at det offentlige går inn med en rel. lite økonomisk engasjement for å ballansere det totale regnskapet.
Økonomien er midlet, ikke målet
I en slik sfære oppstår den sosiale økonomien, dvs et opplegg der økonomien ikke er målet, men middelet. Målet er å utvikle virksomhet til beste for et fellesskap, og der alle må gi og ta, og der ikke alle nødvendigvis alle kan ta ut like mye som før.