Serien om setrer i Sollia forflytter seg nå til nordsida av elva Atna. Vi starter i sør med Løvrøstsetrene. Deretter fortsetter vi nordover til Stor-Grytdalssetrene og Vesl-Grytdalssetrene før vi kommer til Sjølisetrene og aller sist Nessetra.

Deretter skal vi ta for oss setrer som ligger utafor nåværende Sollias grenser, men som var/er eid av garder i Sollia.

Men først ser vi på historien bak setrene på nordsida av elva Atna.  

Elva er Atna. Gjennom århundrer mer eller mindre klart grenseskille mellom bruksinteresser. Det gjelder mellom det gudbransdalske interessefelt mot det østerdalske. Når bosettingen i nyere tid –fra slutten av 1600 tallet - ble etablert med rydningsmenn først fire  garder i Setningslia og så fem rydningsplasser i Atnelien (ved Atnbrua), skilte disse seg mellom disse. Hele Sollia samfunnet  er egentlig etablert til tross av og på trass,  av de som slo seg ned her. Sjølstendighet og manøvreringskunst la grunnlag for et samfunn som fortsatt består – på tross av, trass mot og nå stolthet over egen historie og virke.

For den delen av Atndalsallenningen  (eller rett sagt allmenninger) som ligger innafor dagens Sollia sine grenser, ble brukt av bygdelagene i vest, sør og øst.

De første setrene vi skal ta for oss nå, låg innafor Rendals allmenning eller i alle fall bruksområde. I 1708 bygslet de hele Atndalen. Dog ble deres interesser raskt fortrengt av gardbrukerne i Stor-Elvdal (Negard,Westgård og Trønnes  som mente de hadde bruksrettigheter her. Senere stod de bak skogdelinga i hele Atndalen fra Atnosen og opp til Storgryta . Brukerne på Hanestad og Grøtting ble fortrengt. Sjøl om de hadde brukt disse områdene bl.a til blersterbruk også i tidligere tider før bygslingen. Dessuten hadde de seter og beitebruk på Hanestadnysetra.

Garden Grøtdalen ble bygslet og begynt ryddet i 1754.  

Som sine naboer oppe ved ”Storfossen i Atna” (Atnfossen), var slåtte og seterbruk helt nødvendig  fra starten.

Det er ellers verdt å merke seg at da Sollien Herred ble etablert i 1864 , søkte både Grøtdalen og Tangen seg til Sollia. De ville heller være solliværinger enn stor-elvdøler der det dessuten var langt til kirke. Grøtdalen brukte for øvrig den gamle Blesterveien som kirkevei og kommunikasjonsvei vestover.

Ved Atnbrua ble det på slutten av 1600 tallet og begynnelsen av 1700 tallet ryddet 5 gardparter som samlet ble kalt Atnelien med ei skatteskyld (skyldsatt i 1715 etter at den lovemssige skattefrie perioden var slutt,) skyldsatt til 2,5 kalveskinn. Dette var etter måten ei høg skyld. Men da fikk de med som sin private eiendom en stor utrast på ”en miil vesten og en miil østen" med alle rettigheter unntatt gull og sølv som skriveren av Kongeskjøtet forbeholdt Kongen i København.

Men for oss lokalkjente er ikke beitet verken stort arealmessig eller av  høg kvalitet ved Atnbrua. Så sjøl om det ble brukt arealer på sørsida av Atna især før det ble fast bosetting på Brændsida og ved Wollum, var utmarkslåtter i fjellet og på Atnsjømyren og seterbruket helt nødvendig. Sjøl med dagens øyne er denne utrasten, et høvelig bruksområde for allsidig bruksutnyttelse for eksempel til beite. Området som gikk fra grensa  mot den gangens Fron Atnedalsallmenning sør for bua ved strømmen i Atna ved Myldinga (Strømbu ble gardsnavnet her når bosetting ble etablert) og helt til Stor-Gryta. I øst mot alvdølenes interessefelt og i  Hattfløyet mot hanestadingene. Brukeren på Hanestad var for øvrig en av skyldelingsmennene i 1715 og protesterte ikke på etableringen. Han visste tydeligvis ikke utstrekningen på eiendom han og naboene hadde bygslet bare 7 år før.

Tradisjonen om gardkjerringa i Grøtdalen som rev seterhusa til alvdølene i Hattfløyet før hevdstida på 20 år var nådd, er en bekreftelse av at det ikke måtte bli  for stort beitetrykk. Utmarka var umåtelig viktig til beite, seterbruk og slått. Store arealer var nødvendig. Dagens beiteplan for Atnelien bekrefter det samme, også med dagens bruksmåter.

Det lever en tradisjon både ved Atnbrua og på Mogrenda om at en av Moa gardene ved Atnbrua , hadde seterbruk ved Løvrøstbekken før Grøtdalen etablerte sin. Det er for øvrig kortere vei hit enn for eksempel inn til setrene som ble anlagt i Stor-Grytdalen. Men beitegrunnlaget er av langt dårligere kvalitet i Løvrøsta og langs bekken nedover, enn i Grytdalene. Det heter seg at seterbruket ble byttet bort mot ei tønne korn.

Imidlertid passet brukerne i Atnelien godt på Løvrøstbekken som grense. Garden Grøtdalen og senere seterbrukere skulle holde seg på sør og østsida av bekken. At garden Grøtdalen etter hvert fikk en slått i Stor-Grytdalen er en parentes her og har kanskje sammenheng med felles blesterbruk i ”Slåtten”?

Da garden Tangen måtte flytte setra si fra Hanestad-Nysetra etter at bygselen på 99 år gikk ut, søkte de til sine skyldfolk på Grøtdalen og deres ensomme seter i Løvrøsta. Den ble bygget oppatt like nedenfor Grøtdalens seter på østsida av ”Seterbekken” (Løvrøstbekken). Tangen flytta seterhusene sine på nordsida av Lauvrøstbekken i 1869-70 og har halve setervollen sin også på Stor-Elvdal grunn. Eiendomsskifter og turbulens blant eierne av det store Stor-Grytdals-sameiet (opprinnelig eid av de 5 Atneligardene), ble forsøkt utnyttet med at seterhusa ble flyttet på den andre sida (nord eller vestafor) Seterbekken. Men Atneliebrukerne visste å passe på, og det ble et forlik om at seterhusa skulle få stå, men at alt beite skulle foregå på andre sida av bekken. Forliket mellom CC Bruun og Peder P Tangen er datert 27 august 1870.

Det samme ble gjort når de tre nye setrene ble etablert på 1920 og -30 tallet. På nordsida hadde de ikke noe å gjøre med sine beitedyr. At det relativt raskt etablerte seg en praksis  om at dyra ”ble lokket” både nedover langs bekken på begge sider, mot Slåtten og mot Åsen er en annen historie. Tålt bruk er et høvelig uttrykk om dette. Seterbrukerne  på Uti- og Nyegg-setra i Stor-Grytdalen hadde store beiteområder og deres beitebruk ble mindre. Etter krigen var det etter hvert slutt på setringa her. Sosiale var det dessuten å besøke hverandre sjøl om veien var i lengste laget. Budeiene kunne da overnatta hos hverandre,  mens ungjentene sikkert tok seg av seterstellet da det var dags for slik utflukt.

Mathiesen selskapet  kjøpte Stor-Grytdalssameiet av CC Brun og ”Grøtdalslien” + Grøtdalssameiet (det arealet som låg ovenfor den produktive skogen og som var blitt teigdelt). Men gardsbruket og setra  til Grøtdalen var eid av brødreneOlaf og Ivar  Koppang som hadde bosatt seg på Atna. Da Mathiesen ville tillate nye setrer her, ble det sak med Grøtdalen som jo hadde sitt gamle seterbruk  her. Høyesterettsdom avsagt 25/5 1926 hvor grunneier Arthur Mathiesen gis rett i å leie ut restbeite . Som dommen sier: "Ældre havneberettigede i sæterstrækningen kan ikke motsætte sig, at grundejeren tillater anden gaard at havne i strækningen, saa længe denne gir mere end tilstrækkelig beite."

Dette var til fordel for Dorthinus Tangen på Vatne. Brødrene Koppang hadde sjøl ikke dyr i området nå, men det refereres til i dommen at Grøtdalen  fra gammelt hadde 20 kreaturer, 2 hester og småfe.
Fra Tangen var det den gang 10-12 kreaturer pluss hester og småfe.

Dette kartet er interessant lesning. Det beviser at setrene er gamle og hvilke som var etablert på dette tidspunktet. De ligger i de beste hamneområdene. Men dessuten etter de gamle ferdselsveiene. Kanskje var de Vesl-Elvdølene, altså alvdølene som slo seg ned ved Atnbrua  som rydningsmenn , klar over dette etter at de eller deres sambygdinger hadde brukt ferdselsveiene mot Gudbransdalen og sett – de hadde gode øyne for slikt  de gamle - at her var det verdifulle beiteområder. Ved Atnbrua (og I Grøtdalen) var det trangere om godt beite. Etablering av setrene kom derfor meget tidlig. Datering på enkelte seterhus dokumenterer dessuten dette. Atnelibrukerne vitnet en generasjon etter etablering på tinget på Tynset ”om at de var hensatt på pladsen for å bistå reisende til Kongens værk på Røros” . Atnbrua var derfor en strategisk plassering.”Reiseliv” og allsidig utmarksbruk har således vært bruk av disse gardene gjennom alle tider for livberging og næringsutvikling om vi skal bruke dagens ord på det.

På kartet er faktisk ikke Grøtdalen eller Grøtdalssetra på Lauvrøstsetra med . Alt sør for Løvrøstbekken hører til rendalenområdet slik en kan lese det  av kartutsnittet .

Atneliens fem brukere etablerte seg med vår-  og sommersetrer på Sjølisetra og sommer- og høstseter i Vesl- og Stor-Grytdalen. Viktige beiteplanter som gav god avdrått finnes begge steder, men for mange setrer på et område måtte det ikke bli. Seterflyttinga var strengt regulert, og det var avtalt felles flyttedag. Utmarksslåttene i begge disse vidstrakte dalene måtte slås først. Omfanget var så stort at det gjerne ble bygd egne løer for å lagre foret til det vart sledeføre, og det kunne kjøres hjem vinters tid. Denne fjellkjøringa skulle helst være avsluttet før jul . Etterpå ble føret ofte ”oførd”. Lessingsmyrene i Vesl-Grytdalen har for øvrig navn etter denne fjellkjøringa. Det ble kjørt halve lass hit – det var tungt imot opp langs Vinterveien nordi Skardet. Men fra Lessingsmyrene var det rom for dobbelt så store lass etter den videre vintervei-lea til Atnbrua. Atneliegardene Uti, Oppi og Amperhaugen (, hadde i hovedsak slåttene på nord og østsida i Stor-Grytdalen ,mens de 2 Moen-gardene  hadde langs Slåttbekken NV i dalen. Dessuten ved Bærvollen. Denne slåtten fulgte for øvrig med da skogen i Stor-Grytdalen ble solgt i 1814 før slått av gras som ble tørket til hestefor. Store skogsdrifter var planlagt. De andre utmarksgodene ble holdt attende.

Nesssetra helt nord i Atneliens  interesseområde ble bygget langt senere. Beitet var imidlertid begrenset . For synnafor Gravskardsbekken fikk de ikke komme med beitedyr. Sjøl om det var til dels nært skyldskap mellom nessingene og folket ved Atnbrua.

I Hørsdalen ligger det rester etter et gammelt tømmerhus, så stort som ei stor løe. Det var brukt som sommerfjøs for gjetekillingene slik at de skulle utnytte det gode men også her begrensete hamneområde.

Nørdre Nesset løste sitt behov for høvelig seter da de fikk Eriksrud sin seter ved Breisjøen som medgift. 

Seterhusene i området som er beskrevet ovenfor,  er som ellers i Sollia bygget etter Østerdalsmodell med seterstue, gang i midten og  bu (”kjølerom”) som ble brukt av ferdige seterprodukter slik som ost, smør , tjukkmjølk og rømme. I Nord Atndalen er seterhusene annerledes, og det er muligens spor etter dette på de eldgamle setertuftene på Wollum-kjølen.

J.Ø.