Seterveien til Stor-Grytdalssetra
Publisert 28.04.2013 09:19
Seterveien til Stor-Grytdalssetra
( del av Dølvegen)
( del av Dølvegen)
Allerede på 1600-tallet var det bygd bru over Atna. Denne Atnabrua var en viktig del av et større veisystem, med én hovedtrasé fra Hedemarken og Gudbrandsdalen nordover til Røros og gruvedriften, og enda eldre som vei til Nidaros eller østover mot Rendalen og de den gang norske landskapene i Sverige.
Behov for overnattingskvarter
Den bosetningen vi kjenner som Atnelien i dag, det vil si de eldste gardene på nordsida av Atnaelva ved Atnbrua, ble i 1695 etablert på offentlig oppdrag for å bistå veifarende på denne lange, øde strekningen. Det var et åpenbart behov for å skape sikre overnattingskvarterer mellom Atndalen og Glåmdalen. Stor-Grytdalssetrene er et naturlig stedsvalg med farbart landskap og med både beite og ved. Som sollia.net skriver om Løvrøstsetrene øst i Stor-Grytdalen, er det en gammel tradisjon som sier at en gard ved Atnbrua hadde seter der – kan den også opprinnelig ha vært et kvarter på veien østover mot Rendalen og Sverige? Kanskje var veiene ryddet på kongens befaling og skulle holde visse krav for både militære og sivile formål? Denne veien bærer navn som Blesterveien (Rendalen) og Fiskerveien (Ringebu) alt etter hvilken bruksform som var viktigst.
Den bosetningen vi kjenner som Atnelien i dag, det vil si de eldste gardene på nordsida av Atnaelva ved Atnbrua, ble i 1695 etablert på offentlig oppdrag for å bistå veifarende på denne lange, øde strekningen. Det var et åpenbart behov for å skape sikre overnattingskvarterer mellom Atndalen og Glåmdalen. Stor-Grytdalssetrene er et naturlig stedsvalg med farbart landskap og med både beite og ved. Som sollia.net skriver om Løvrøstsetrene øst i Stor-Grytdalen, er det en gammel tradisjon som sier at en gard ved Atnbrua hadde seter der – kan den også opprinnelig ha vært et kvarter på veien østover mot Rendalen og Sverige? Kanskje var veiene ryddet på kongens befaling og skulle holde visse krav for både militære og sivile formål? Denne veien bærer navn som Blesterveien (Rendalen) og Fiskerveien (Ringebu) alt etter hvilken bruksform som var viktigst.
Dølvegen
Veien som ble kalt Dølveien gikk over Atnbrua og faller sammen med den gamle seterveien fra Uti og over fjellet gjennom blant annet Stor-Grytdalen og ned mot Kveberg i Alvdal. Kanskje nettopp av samme grunn finner vi navnet Dølbekken så snart ferden over snaufjellet møter bjørkeskogen på Glåmdalssia.
Veien som ble kalt Dølveien gikk over Atnbrua og faller sammen med den gamle seterveien fra Uti og over fjellet gjennom blant annet Stor-Grytdalen og ned mot Kveberg i Alvdal. Kanskje nettopp av samme grunn finner vi navnet Dølbekken så snart ferden over snaufjellet møter bjørkeskogen på Glåmdalssia.
Pålagt oppgave
I lys av at rydningsfamiliene ved Atnbrua kom fra Alvdal og flere fra Kveberg, kan det tenkes at det har vært hus og overnattingskvarter, og trolig hegn for hester og stall også i Stor-Grytdalen, som ved andre steder ellers langs Dølveien. Flere steder i Sollia, som ved Atnbrua, Hamna, Vuluvollene, Snødølvollen og Bretningen, har det vært en pålagt oppgave å gi husly til folk og foring til hestene nettopp for å sikre en tryggere overfart gjennom fjell og villmark på ferden nordover med gruveforsyninger eller returlast sørover.
I lys av at rydningsfamiliene ved Atnbrua kom fra Alvdal og flere fra Kveberg, kan det tenkes at det har vært hus og overnattingskvarter, og trolig hegn for hester og stall også i Stor-Grytdalen, som ved andre steder ellers langs Dølveien. Flere steder i Sollia, som ved Atnbrua, Hamna, Vuluvollene, Snødølvollen og Bretningen, har det vært en pålagt oppgave å gi husly til folk og foring til hestene nettopp for å sikre en tryggere overfart gjennom fjell og villmark på ferden nordover med gruveforsyninger eller returlast sørover.
Vinter som sommer
Stor-Grytdalen med bjørkeli og hamn, og fyllte fôrløer mot vinteren, var siste mulighet for pause og ly for styggvær, før ferden over én mil med snaufjell videre nordover skulle ta til. Det stod også ei ljørbu ved Vinterveigruba som kan stamme fra denne ferdselsen. Den står i dag for utstilling ved Atnasjø kafé og huser ”Lars i bua”. Det var vinters tid en lang etappe andre veien, fra setrene nordover Stor-Grytdalen til laveste fjellpassering i Skardet, over til Lessingsmyrene, sørover Veslegrytdalen, gjennom Hessestøet, forbi Vinterveigruba, over Næråtjønna og ned lia til gards.
Stor-Grytdalen med bjørkeli og hamn, og fyllte fôrløer mot vinteren, var siste mulighet for pause og ly for styggvær, før ferden over én mil med snaufjell videre nordover skulle ta til. Det stod også ei ljørbu ved Vinterveigruba som kan stamme fra denne ferdselsen. Den står i dag for utstilling ved Atnasjø kafé og huser ”Lars i bua”. Det var vinters tid en lang etappe andre veien, fra setrene nordover Stor-Grytdalen til laveste fjellpassering i Skardet, over til Lessingsmyrene, sørover Veslegrytdalen, gjennom Hessestøet, forbi Vinterveigruba, over Næråtjønna og ned lia til gards.
Oppstigningen fra Atnbrua
Fra garden og de første 1400 meterne, stiger vegen med 140 høydemeter. Der terrenget flater ut, hvor for øvrig tomta etter det gamle skytterhuset ligger, ligger det en høy sten, som kalles Baksælasten. Her ble bakselen lagt igjen på tur innover for å spare den for unødig slitasje. Bakselen er en mobil del av arbeidsselen som hindrer sleden i å renne innpå hesten bakfra. Selen er festet fremst på skjekene og går bak rompa på hesten. Selen holder sleden/lasset på plass bak hesten etterson avstanden blir regulert av skjekene. Uten sele bak hesten slik at den kan holde igjen lasset, ville tyngden ellers ha dratt selen framover og dermed latt skåkrossen komme fram til bakbene på hesten og skjøvet dem framover. Med kjøring av høy, måsa eller annet, ble bakselen lagt på hesten igjen før de bratte unnabakkene ned til gards.
Fra garden og de første 1400 meterne, stiger vegen med 140 høydemeter. Der terrenget flater ut, hvor for øvrig tomta etter det gamle skytterhuset ligger, ligger det en høy sten, som kalles Baksælasten. Her ble bakselen lagt igjen på tur innover for å spare den for unødig slitasje. Bakselen er en mobil del av arbeidsselen som hindrer sleden i å renne innpå hesten bakfra. Selen er festet fremst på skjekene og går bak rompa på hesten. Selen holder sleden/lasset på plass bak hesten etterson avstanden blir regulert av skjekene. Uten sele bak hesten slik at den kan holde igjen lasset, ville tyngden ellers ha dratt selen framover og dermed latt skåkrossen komme fram til bakbene på hesten og skjøvet dem framover. Med kjøring av høy, måsa eller annet, ble bakselen lagt på hesten igjen før de bratte unnabakkene ned til gards.
Gjele
Ved fradeling av bureisningsbruket Høye og dyrkningsparseller på Raumyra til Olstad og Bakken, ble det stilt krav fra setereierne til selger Arthur Mathiesen, at disse parsellene ikke skulle gjerdes sammen, men at det skulle gjerdes i mot setervegen fra begge sider. Ved tinglysning av Raumyra i 1946, ble dette tatt inn som heftelse med den ordlyd at gjerdet ikke skal kunne settes nærmere enn to meter fra seterveien. Dermed ble det en gjele på pluss/minus 10 meters bredde. Denne gjelen ble senere brukt av Atnelien hamnelag som skilleanlegg for sau på 1950-60 tallet. Levninger av stablene med grinder finnes der enda.
Ved fradeling av bureisningsbruket Høye og dyrkningsparseller på Raumyra til Olstad og Bakken, ble det stilt krav fra setereierne til selger Arthur Mathiesen, at disse parsellene ikke skulle gjerdes sammen, men at det skulle gjerdes i mot setervegen fra begge sider. Ved tinglysning av Raumyra i 1946, ble dette tatt inn som heftelse med den ordlyd at gjerdet ikke skal kunne settes nærmere enn to meter fra seterveien. Dermed ble det en gjele på pluss/minus 10 meters bredde. Denne gjelen ble senere brukt av Atnelien hamnelag som skilleanlegg for sau på 1950-60 tallet. Levninger av stablene med grinder finnes der enda.
Ansvar for vinterveg sørover
Det kan tenkes at det var som en fortsettelse av gammelt bruk at gardene ved Atnbrua brukte Vuludalen som beitemark og i sin første tid trolig også hadde et ansvar for å kjøre opp vinterveien sørover, forbi de nåværende Vollsetrene til frøningenes og Ringebus ansvarsroder. Det er tradisjon for at Nordre Moen brukte seter i Vuludalen i gardens første tid, deretter øst i Stor-Grytdalen og til slutt i Veslegrytdalen som sine naboer. Amperhaugen hadde/har fiskerett i Holmsjøen og hadde i begynnelsen trolig sine dyr der om sommeren.
Det kan tenkes at det var som en fortsettelse av gammelt bruk at gardene ved Atnbrua brukte Vuludalen som beitemark og i sin første tid trolig også hadde et ansvar for å kjøre opp vinterveien sørover, forbi de nåværende Vollsetrene til frøningenes og Ringebus ansvarsroder. Det er tradisjon for at Nordre Moen brukte seter i Vuludalen i gardens første tid, deretter øst i Stor-Grytdalen og til slutt i Veslegrytdalen som sine naboer. Amperhaugen hadde/har fiskerett i Holmsjøen og hadde i begynnelsen trolig sine dyr der om sommeren.
Rydde vegen
Både sommerveien og vinterveien måtte holdes fri for busker og kvist. Om sommeren ble veien brukt med kløvsal og ofte med mindre barn i kløva ved seterflyttingen Den ble også brukt ved riding og en kvistfri vei kunne tillate langt større fart enn en vei der trær og busker vokste for tett inntil. Vinterveien skulle være ryddet så bredt at lasset ikke subbet borti noe. Derfor gikk kløvkaren alltid med øks for rett som det var å hogge vekk en kvist eller en busk. Det ble alltid lagt vekt på å forbedre selve stien ved å sparke vekk eller plukke ut småsten og kvist. Det gjorde stien bedre for både folk og dyr.
Både sommerveien og vinterveien måtte holdes fri for busker og kvist. Om sommeren ble veien brukt med kløvsal og ofte med mindre barn i kløva ved seterflyttingen Den ble også brukt ved riding og en kvistfri vei kunne tillate langt større fart enn en vei der trær og busker vokste for tett inntil. Vinterveien skulle være ryddet så bredt at lasset ikke subbet borti noe. Derfor gikk kløvkaren alltid med øks for rett som det var å hogge vekk en kvist eller en busk. Det ble alltid lagt vekt på å forbedre selve stien ved å sparke vekk eller plukke ut småsten og kvist. Det gjorde stien bedre for både folk og dyr.
Klopp og ur
Den lange kloppa over Næråa, brua over Veslegryta og over Storgryta var setereierens ansvar og ble holdt godt vedlike. Stien over Øle, den vassfylte storura på vestsida av Storgryta, var en utfordring i alle år før det ble lagt gangbru, først av trevirke og senere av strekkmetall, i forbindelse med sauedriftene på 1950-tallet og senere. Det var vanlig å bære med seg sten for å fylle i hullene der.
Den lange kloppa over Næråa, brua over Veslegryta og over Storgryta var setereierens ansvar og ble holdt godt vedlike. Stien over Øle, den vassfylte storura på vestsida av Storgryta, var en utfordring i alle år før det ble lagt gangbru, først av trevirke og senere av strekkmetall, i forbindelse med sauedriftene på 1950-tallet og senere. Det var vanlig å bære med seg sten for å fylle i hullene der.
Merkesteder
Det var flere merkesteder langs veien. Oppover bakkene fra Uti lå det dyregraver like i veikanten – elgen trekker ofte like i nærheten den dag i dag. Kaldkjølla på Raumyra og blesterovnen like ved var alltid en spennende slagghaug i terrenget. Den første skytebanen ved Atnbrua ble bygd tidlig på 1900-tallet og var i bruk så lenge det var setring i Stor-Grytdalen, og ligger nå som et halvgjemt kulturminne i utmarka. Den Norske Turistforening etablerte en rute etter den gamle seterveien, det ble malt store røde T-er på trær og stener tidlig i 1930-åra. Like innafor standplassen på skytterbanen delte stien seg med en gren til Bresjøen og en til Stor-Grytdalen.
Det var flere merkesteder langs veien. Oppover bakkene fra Uti lå det dyregraver like i veikanten – elgen trekker ofte like i nærheten den dag i dag. Kaldkjølla på Raumyra og blesterovnen like ved var alltid en spennende slagghaug i terrenget. Den første skytebanen ved Atnbrua ble bygd tidlig på 1900-tallet og var i bruk så lenge det var setring i Stor-Grytdalen, og ligger nå som et halvgjemt kulturminne i utmarka. Den Norske Turistforening etablerte en rute etter den gamle seterveien, det ble malt store røde T-er på trær og stener tidlig i 1930-åra. Like innafor standplassen på skytterbanen delte stien seg med en gren til Bresjøen og en til Stor-Grytdalen.
Næråtønna
Etter 20 minutters gange fra Uti ligger Næråtjønna på høyre side der stien passerer midt mellom Nørdre og Søre Næråskarven. Der hadde Uti både myrslått og størslått og båt til bruk for både størslått og garnfiske – det var folk fra garden som regelmessig hadde sluppet fisk der. Tjønna er næringsrik og fisken vokser raskt, og den var lett å fange i garna når slåttearbeidet pågikk.
Etter 20 minutters gange fra Uti ligger Næråtjønna på høyre side der stien passerer midt mellom Nørdre og Søre Næråskarven. Der hadde Uti både myrslått og størslått og båt til bruk for både størslått og garnfiske – det var folk fra garden som regelmessig hadde sluppet fisk der. Tjønna er næringsrik og fisken vokser raskt, og den var lett å fange i garna når slåttearbeidet pågikk.
Merkesteder
Ikke langt innafor stod det inntil 1970-åra en gammel tørrhæla. Der ble det alltid stoppet opp for å studere de djupe klorispene i stammen etter at Anders Grytdalen berget seg unna en illsint bjørn der for omkring 150 år sida. Han klaret opp i treet og fikk dermed ro til å lade børsa på nytt… I et annet tilfelle var rollene snudd på hodet. På en gammel furukragg kunne vi lese PON skåret inn i treet, to kryss og et årstall. Det var der Peder Olsen Nesset skjøt to bjørnunger. For å komme unna bikkja til Peder klatret de opp i treet. Det var ingen lur handling.
Ikke langt innafor stod det inntil 1970-åra en gammel tørrhæla. Der ble det alltid stoppet opp for å studere de djupe klorispene i stammen etter at Anders Grytdalen berget seg unna en illsint bjørn der for omkring 150 år sida. Han klaret opp i treet og fikk dermed ro til å lade børsa på nytt… I et annet tilfelle var rollene snudd på hodet. På en gammel furukragg kunne vi lese PON skåret inn i treet, to kryss og et årstall. Det var der Peder Olsen Nesset skjøt to bjørnunger. For å komme unna bikkja til Peder klatret de opp i treet. Det var ingen lur handling.
Vintergruba
Neste merkepunkt er Vinterveigruba på høyre side. Her kommer vinterveien og sommerveien i samme trasé.
Derfra snor stien seg innover til Hessestøet og stien som tar av over Skarven til Sjølisetrene. Et kort stykke er stiene sammenfallende før stien til Veslegrytdalssetrene tar av til høyre.
Neste merkepunkt er Vinterveigruba på høyre side. Her kommer vinterveien og sommerveien i samme trasé.
Ljørbua som nå er “Lars-bua” ved Atnasjø kafé, ble av Rolf Øvergaard flyttet dit fra Vinterveigruba ved den gamle Dølveien og seterveien til Stor-Grytdalen og Veslegrytdalen.
Derfra snor stien seg innover til Hessestøet og stien som tar av over Skarven til Sjølisetrene. Et kort stykke er stiene sammenfallende før stien til Veslegrytdalssetrene tar av til høyre.
Opp mot fjellet
Etter en times tid passeres Veslegryta og snart er det nok et stikryss, ikke langt fra en gammel furukragg med hakkespetthol og grov kvist. Stien nordover Veslegrytdalen fører deg til slåttene. Langsomt blir det brattere, kolgroper og dyregraver ligger spredt i terrenget, mange nær stien. Oppover i Enerrøsta er det graslende, grov bjørkeskog, tysbastkjerr og ener. Her er det godt å slokke tørsten i bekken som krysses på ei lita slette. Oppover i snaua kan vi målrettet gå oppover til Bjønnsten og deretter varden på Grytvola. Derfra har vi et fantastisk utsyn i alle retninger og Stor-Grytdalen som brer seg ut nedunder deg. Ikke langt nedenfor varden kommer ei kaldkjølle opp fra bare berget der stien går – og hvor det er utrolig godt å sitte på svaberget og drikke friskt vann. Derfra slynger stien seg nedover til de første bjørkene, og snart sluker bjørkeskogen både stien og deg selv. Nede i dalbunnen svinger stien og det er lett sti fram til Ølet og grytbrua. Her plukket våre formødre og forfedre både rosenrot og pestrot. Fra grytbrua er det bare et kvarters vei oppover til Utisetra – Trøsetra passeres på veien.
Veien fortsetter over fjellet til Alvdal, nå som Nyeggens setersti.
Kilder:
Anton Brænd
Ole Anton Brænd
Bjørn Brænd
Manus:
Bjørn Brænd
Anton Brænd
Ole Anton Brænd
Bjørn Brænd
Manus:
Bjørn Brænd
