Bildet tatt sist på vinteren 1945 på Dovre

Aksjonsgruppa Grebe Red fra Kompani Linge opererte som kjent over store deler av Østerdalen og Gudbransdalen. Da forhåndsordren fra London kom om iverksette samorndnet jernbanesabotasje over hele Sør-Norge, var Grebegruppa delvis i Sverige. De gikk inn i Norge igjen og satte i verk sine foruttatte planer for jernbanesabotasje.Nyttårshelga er de klare for aksjon. 29. desember kom særmeldingen over BBC: ”Sommerfuglen til ekornet: Forestillingen gikk ganske godt”. Den var til Grebe og betydde: ”Begynn angrep mot jernbanen i begge dalfører.” Samtidig kom dette telegrammet til Grebes sender: ”Uten ytterligere ordre skal aksjon igangsettes mot både Dovrebanen  og Rørosbanen, fra tidligst, og helst natt til 6. januar. Gunleiksrud tar med tre av guttene og går snarest til D 23 og setter i gang i samråd med distriktssjefen. Dobloug begynner i Østerdalen. Hensikten med operasjonene er å sinke jernbanetrafikken lengst mulig uten å sette milorg i fare. Folk som allerede er i dekning bør fortrinnsvis brukes

I denne artikkelen skal vi skildre Grebe (egentlig Grebe red) stt første sabotasjeanslag mot Dovrebanen.
Til Gudbrandsdalen dro Jon Gunleiksrud (sjef Grebe red) , Fredrik Brandt,  Rolf Øvergaard og Dick Zeiner-Henriksen. Meningen var at sabotasjen der skulle utføres i samarbeid med gruppa ”Woodpecker” og med milorg. De hadde forsøkt å komme i kontakt med Woodpecker 20. desember, mens kontaktmannen visste ikke hvor han kunne finne dem. Som følge av dårlig samband mellom sjefene i D 23  (Milorg i Gudbransdalen) kunne de ikke angripe sammen med dem. Arbeidet nord i distriktet lå ennå nede etter drapet på avsnittssjef Ola Bismo i oktober, og Grebe rapporterte kritisk til London om manglende innsatsvilje i Nord-Gudbrandsdal generelt.
«De starter i klarvær; stjernene lyser så sterkt at de nesten kunne gå i lyset fra dem, men så kommer månen opp bak Sølnkletten. Fra Holmsjøen legger de veien rett vestover, opp Skjellådalen og mellom Gravskardhøgda og Skjellåkinna, over Gravskardet på nesten 1500 meter, hengende bratt på begge sider og en trolsk stemning i måneskinnet med fire små kryp i bunnen av det veldige skaret. Derfra glir det jevnt utfor, og på morgensiden kommer de fram til Straumbu der Jon ”Sigurd” Gunleiksrud går inn og forhører seg om alt er rolig i fjellet.»
  Dette var et taktisk og bevisst ærend. Straumbu-karene har nemlig snakket i bygda om ulike sportegn i fjellet. 
-Oss ha aller sjitt sjoggen pakka se slekt kring husa i Burtistuvangen førr fotalt dedas kom innom innom på Nesset innunder jul etter en tur med hesten på fjellkjøring til  Sølendalen. Kjørveien gikk på vestsda av Holmsjøen men slik at de såg bort på seterhusene.
Grebe-karene holdt til i. Gissent og kaldt vinterhus gjorde at karene har spaddned husa med snø for å holde kuldegradene litt på avstand.
 Hestekarene  var ikke klar over Grebe. Det var derimot deres seternabo, bonden på Nørdre Nesset i Sollia Håkon Nesset. Han for øvrig lagfører i milorg i Sollia. Han han hadde fått gitt beskjed til Grebe via en av  deres kontaktperson Hjalmar Holtet. Grebe var på dette tidspunkt på flyttefot med  hovedkvarteret sitt fra Bortistu-setra i NV enden av Holmsjøen til Ruudshytta i Gråhøgda. Sprengstoff etc var lagret i ei «dump» i bjørkelia ved Holmsjøen og karene la turen herom for «å laste opp» så de fikk hver ei bør på minst 40 kilo + våpen og lignende.
«Foran seg har de et praktfullt panorama; Rondeslottet , Storronden og Høgronden midt i mot når  de skal inn gjennom. Fjellene ligger badet i måneskinnet mot en dypblå himmel og lysende stjerner. Alt er skarpt, stille og hvitt. Akkurat slik må det ha vært da Harald Sohlberg  sto på Straumbu og fikk fasnasjonen som gjorde at han malte det berømte bildet ”Vinternatt i Rondane”.
De fortsetter over nerdelen av  Langglupdalen, forbi Bjørnhollia turisthytte og inn i Illmanndalen, så ned mot Eldåkampen, og over Furusjøen og ned i Bredebygden sør for Otta
Hvem som husker feil vet vi ikke men Øvergaard fortalte at de la turen fra Straumbu opp lia til Musvoldsetra,nørst på Gjetsida, om Hornflågan, Eldåkampen og så mot Furusjøen. Turen hematt la de etter hestveien som kom nedatt ved Fagervollen. Låg om dagen i lia ovafor Atnsjøen. Når det vart mørkt tok de seg over sjøen, opp vinterveien og rundt Setervola og til Holmsjøen. Derfra rett til deres nye hovedkvarter i Ruudshytta.
I Otta-traktene  oppsøker ”Sigurd” en kontaktperson for å treffe distriktssjefen i D 23, ”Lilleby”, mens de andre venter i skogen. Når han kommer tilkbake er han både forbannet og skuffet. Ingen visste hvor distriktssjefen var eller når han ville dukke opp. Dette er ergerlig, men også farlig, for hvis milorg går til angrep uten at det er koordinert, kan de komme i veien for hverandre.
Det er ennå seks dager til 6. januar, så de bestemmer seg for å vente og håpe at ”Lilleby”, Wilhem Molberg Nilssen, skal dukke opp. Hvis ikke vil de gå til aksjon alene. De finner seg ei hytte("Reiret"?) oppe i lia hvor de venter. Men ingen ”Lilleby”.
De betemmer seg for å angripe jernbanen i Bredebygden. Den heter så fordi dalen vider seg ut, og jernbanen går på en fylling på vestsiden av Lågen.  Dagen 6. januar bruker de til å gjøre ferdig ladningene. De laget 40 ladninger av mykt plastic-sprengstoff og forbinder 10 og 10 av dem med detonerende lunte. Ved 22-tiden om kvelden tar de seg ned lia. De sklir ned av brøytekanten på Riksvei 50 og opp igjen på den andre siden nærmest i én bevegelse, glir utpå isen på den stilleflyten Lågen og staker seg over et sted hvor vinden har blåst isen ren for snø.
Fyllingen er høyere og brattere enn den så ut fra oppe i lia, men de tar avseg skiene og kravler seg opp. Dick tenker at skinnene ligger liksom helt ubeskyttet, to blanke bånd som fortsetter og fortsetter til de blir borte bak en sving.
De fordeler seg bortover to og to og trykker ladningene tett inntil den ene skinnen og dekker dem til med snø. Det går fort å legge de ferdigkoblete ladningene, og nå kobler de det hele sammen så det skal eksplodere samtidig. Så kobler de detonatorene til tidsblyanten og klemmer på dem så syren begynner å renne.
Syren tærer langsomt på en liten metalltråd som holder et tennstempel, og når tråden ryker slår stempelet fram, tenner en knallperle som igjen tenner detonatoren, som i sin tur tenner cordtex-lunta som til slutt skal fyre at alle ladningene i en smell.
De løper tilbake og sklir ned skråningen, finner skiene kommer seg i full fart tilbake dit de kom fra, og oppover jordene mot skogkanten.2Max" (RØ()som er den beste skiløperen ligger igjen som sikring. a de andre er oppe i skogkanten renner han ned skråninge. Sjøl om han er mjuk i  knea er ikke skia det...-Den ene skia knekker tvert av under bindingen. Han tar skidelene under sekklokken og skynder seg etter.
Det har kanskje tatt dem et kvarter så langt, og nå venter de. Tidsblyantene er innstilt på en halv time. Men snart er det gått tre  kvarter og ikke noe er skjedd. Hva har de gjort feil? Det er jo ikke mulig å teste om alt er koblet og montert riktig. Det går en time, og noen vil gå tilbake, finne feilen og rette den. Men ”Sigurd” nedlegger forbud mot det – det kan bety den sikre død.
Han har ikke før sagt det, så kommer det et skarpt lysglimt som lyser opp hele dalen, og så et voldsomt smell som ruller mellom dalsidene i mange sekunder.
"Max" sikrer bindingen bakerst på framskia. -Som gamalt attende med langski og andor lo han da han fortalte dette sea. På neste sabotasjeoppdrag som også gikk til Gudbransdalen, tok han med seg ei ekstra ski. De andre karene synes det var både snodig og morosamt  at han orket ennå litt ekstra i oppakninge. Han let på at det var kanskje de som måtte låne ski av ham "så var itte for krye. -Minn je huser det vart trælete å renne med skjia ned na tette skogen bortve Frya. Sjøl om skia vart bundet fast opp ned da de kom ned fra snaufjellet., skia litt lengre enn skiløperen va høy til,
De snur skiene og forsvinner i mørket opp i fjellet, der ingen vil kunne ta dem igjen.
-Fjellet var vår venn og vårt hjem fortalte Gunleiksrud under jubleumset i Ruudshytta 1980.
Karene rapporterte ti linjebrudd, men NSB som hadde bedre tid til å telle, kom til fem.(kanskje 5 på hver side?) Dessuten hadde de lagt noen runder rundt telegrafstolpene langs linja så 4 av  de ble sprengt ned som en ekstra hilsen.Trafikken stanset i ett døgn. (Kompani Linge bind 2 256. (NSB's krigshistorie Hamar distr.) 220 ff.JV Lunde 1982 s. 236
De var i grunnen ganske forbannet for at de ikke fikk kontakt med milorg i Gudbrandsdalen, for da hadde de kunnet angripe et større mål, f. eks. en av bruene over Lågen, som krevde lokalkunnskap og rekognosering. Men milorg i Nord-Gudbrandsdal lå i realiteten nede, den var ikke kommet skikkelig i sving igjen etter drapet på Ola Bismo i oktober. Om milorgsjefen hadde møtt fram, er det ikke sikkert hanhadde hatt mannskaper å tilby. (Zeiner-Henriksen 111-117)

JØ

Kilder:
Meoarnotater av Dick Zeiner-Henriksen
Personlige samtaler med Jon Gunleiksrud,Dick Zeiner-Henriksen og Rolf Øvergaard
Boka «Blod og tårer, men mest svette» (bind 3 i serie på3) av Jon Vegard Lunde. Denne boka kan du bestille her.