Rondane nasjonalpark - fra idé til virkelighet
- Rondane nasjonalpark er 50 år i år. Fra Wikipedia sakser vi:
Rondane nasjonalpark "er en norsk nasjonalpark som ligger i et høyfjellsområde i Hedmark og Oppland; mellom Gudbrandsdalen og Atndalen. Parken ble opprettet i 1962 som Norges første nasjonalpark, for å "ta vare på et stort, sammenhengende og i det vesentlige urørt fjellområde, ta vare på et høyfjellsøkosystem med et egenartet og variert biologisk mangfold, ta vare på sentrale leveområder til villreinstammen i Rondane, sikre variasjonsbredden i naturtyper som rondaneområdet omfatter, herunder innslag av høyereliggende bjørke- og barskog, bevare landskapsformer og særpregede geologiske forekomster, og ta vare på verdifulle kulturminner."
Parken ble utvidet den 24. oktober 2003 og dekker nå et område på 963 km².
Nasjonalparken ligger i kommunene Dovre, Sel, Nord-Fron, Sør-Fron og Ringebu kommuner i Oppland, og Folldal og Stor-Elvdal kommuner i Hedmark; og den grenser opp til Grimsdalen landskapsvernområde, Dørålen landskapsvernområde, Atnsjømyrene naturreservat og Myldingi naturreservat. Den ligger også nær Flakkstjønna naturreservat, Frekmyr naturreservat og Mosætermyra naturreservat."
Grunnforskning og registrering av vitenskapelige og kulturelle verdier
- Sollia.net har i en serie artikler sett på forhistorien. Naturfredninger i Norge var lenge enkeltobjekter eller avgrensede små spesialområder. Mange drømte om å følge etter amerikanere og svensker som forlengst hadde opprettet nasjonalparker. Det ble ansett som viktig for langsiktig forskningsinnsats og som naturbaserte opplevelsesområder for friluftsfolk, og dermed et element i å legge grunnlaget for en god folkehelse.
-
- Registreriing av naturfaglige verdier var nærmest en selvfølge. De kom målbevisst i gang i 1939 og utover i 1940- og 50-åra. Hovedtyngden av forskningsinnsatsen ble drevet av unge naturvitenskapelige forskere med utgangspunkt i Vitenskapsakademiets gård Sørnesset ved Atnsjøen i Sollia.
Tverrfaglighet
- Etter krigen møttes forskere, politikere og sentrale representanter fra store interessegrupper på tvers av partigrenser og fag på Vitenskapsselskapets gård Sørnesset. Her kunne unge akademikere ta med famile på rimelig ferie, mens de sjøl drev ulike registreringer og studier. Her møttes juristen Frede Castberg, atomfysikeren Gunnar Randers, geologiprofessoren Werner Werenskiold, doktorgradsforskeren Just Gjessing, limnologen Kaare Strøm, magister, geograf Tore Sund, viltforskerne Yngvar Hagen, Edvard Holt, Edvard K. Barth og Arne Krafft, fiskebiologene Sven Sømme og Leiv Rosseland, botanikerne Eilif Dahl og Harald Sunne Høydahl og geografen Blanche Pay Dahl for å nevne de mest synlige. Andre som var knyttet til miljøet var forsøksleder Knut Dahl fra Ås, professor Elias Morg også Ås, klimaprofessor E.Høiland, astrofysikkprofessor Svein Rosseland og Fredrik Barth som startet sine undersøkelser av lokalbefolkning nettopp her.
Flere hadde vært aktive i motstandsarbeidet under krigen: Vilhelm Aubert, Edvard K. Barth, Eilif Dahl og Tore Sund i den hemmelige etterretningsorganiasjonen XU, Sven Sømme (milorg og XU) med en spektakulær flukt fra tysk fangenskap ved Åndalsnes, Olav Gjærevoll flyktning i Sverige, Edvard Løchen med et opphold på Grini bak seg. De hadde lært å holde lav profil.
Friluftsfjellene
- Fra Den Norske Turistforening - mangeårig styremedlem, rådsmedlem og formann Edvard Løchen (hytte på Øverdalssetra) og dessuten innbudt medlem i Hamar og Hedmark turistforening der for øvrig Jens L. Høye var formann og Reidar Nordby nestformann – hver sommer var Reidar Nordby ivrig fisker i Sollia med kvarter ved Atnbrua. Edvard Barth var styremedlem og rådsmedlem i Turistforeningen i en årrekke mens han bodde i Sollia. Generalsekretær Knut Rom i Norges Jeger- og Fiskerforening regnet seg nesten som solliværing med lange somre i Sollia, først med leid husrom, senere med egen hytte ved Atnsjøen. Fra hvert sitt ståsted leverte de koordinerte innspill til departementene og politiske myndigheter i den prosessen som kom i gang kort tid etter freden.
Vernedugnaden
Tidlig i 1950-åra ble fredningstanken stilt i bero i påvente av den nye naturvernloven som ble forberedt. Vilhelm Aubert, Olav Gjærevoll, Eilif Dahl og andre arbeidet politisk innenfra Arbeiderpartiet. Også Gunnar Randers hadde tette bånd til sentrale tillitsmenn i Arbeiderpartiet uten selv å være partipolitisk aktiv. Axel Sømme, derimot, var meget aktivt med i utformingen av Arbeiderpartiets etterkrigspolitikk. Da så naturvernloven endelig kom i 1954, og Statens naturvernråd ble opprettet med Olav Gjærevoll som leder, var tida overmoden for et forslag 1956 fra fjelloppsynsmann Normann Heitkøtter om å opprette Rondane nasjonalpark. Her spilte brødrene Olaf, Fredrik og Normann Heitkøtter en viktig rolle ved at de presterte å få gudbrandsdalskommunene med på å tilrå opprettelsen av nasjonalparken.
Det hadde seg nemlig slik at på Oppland-sida var de lunkne og dels helt i mot opprettelsen. Der ble det f.eks. bråbygd flere veier inn i det som var foreslått vernet. Holdningene kom igjen for dagen da trusselen om en stor vasskraftutbygging av Atna-vassdraget kom fram. Den samme alliansen mellom lokalbefolkning, det naturvitenskapelige miljøet med utspring fra Sørnesset, natur- og friluftslivsorganisasjoner og nettverket inn til de beslutende politiske myndigheter var viktig for først å stoppe de mest vidløftige kraftutbyggingsplanene og senere at Atna og Grimsa ble varig vernete vassdrag. At lokalbefolkningen i Sollia og Nord-Atndalen støttet helhjertet opp med underskriftsaksjon for var nok en viktig beveggrunn.
Rondane nasjonalpark ble opprettet i 1962 foran Børgefjell som ble utredet på samme tid.
De politiske strategene
- Det er ingen hemmelighet at tanken om å opprette Rondane nasjonalpark møtte motbør hos grupper av næringer som kunne ha økonomisk utbytte av sin bruk av fjellene. Særlig var skepsisen stor i Gudbrandsdalen.
Dette så og skjønte de politiske strategene blant friluftsorganisasjonene og forskerne. Prosessen med alliansebygging og langsiktig politisk arbeid med utvikling av ideologi for ny lovgivning kan sies å være nærmest et forbilde for hvordan det kan gjøres med eleganse og forutsigbart resultat.
BB