Etter sprengningev av pumpehuset  (les den saken her) og hardvær på turen gjennom Rondane, kom Oddvar Dobloug og Rolf Øvergaard ned til Atnsjøen i skumringen dagen etter.Uværet hadde slettet alle spor, og de var godt fornøyde med smellen på Otta. De bestemte seg for å legge turen innom Hjalmar Holtet på Det Norske Videnskapsakademis eiendom Sør-Nesset. Kanskje skulle de avtale transport av sprengstoff el. Hjalmar var nemlig tidlig innvolvert i hjemmefrontsarbeid og hadde vært en av Grebe sine kontakter mens de holdt til i Sølendalen.  Han og Odd Nesset hadde allerede fraktet på ryggen flere tunge bører  med sprengstoff til forhåndslagring bla på Ringebufjellet. Dessuten var han og Rolf nære venner fra skulegang og oppvekst sammen i Sollia.

Men i fjellbygda er det mange øyne. «Ensauvne» (oppmerksomme) som solliværingene sjøl sier. På Midt-Nesset var Hans vant  til alltid å kaste blikk ned mot Atnsjøen og mot Gjetsida.

I skumringen får han øye på 2 skiløpere som renner raskt på ski. Han som går først har raske dobbelttak med fraspark.  Den andre karen i sporet bak  i samme raske tempo.De skrår over isen mot Svartodden fra Buvollen og renner isen bortover på østsida. Nedunder sjøegga mister han dem av syne og sjøl om han følger med før det blir mørkt ser han dem ikke mer bortover Atnsjøen. - Ved «Berja» burde han sett døm att, tenker han.

Han gjør seg et ærend «Søp’på» til Hjalmar og tjenestejenta Katrine Steihaug (senere gift Blæsterdalen) .
- Det må væra kømme fræmen der, tenker han. Dessuten mente han å ha dratt kjennsel på den fremste skiløperen, han med de kvasse dobbelttakene.

Hos Hjalmar blir fjellkarene  tatt vel imot. Katrine henger opp gjennomvåte  kvite forsvinningsdrakter ved ovnen.For en gangs skyld skal de kanskje ta av seg på føttene. Det ville være en sjelden glede. Alltid skuddklare og klar for action som de hadde ordre om å være.

Trast etterpå banker det på døra. Dobloug og Øvergaard forsvinner raskt inn på et soverom. Katrine ser annorakkene  og hekter dem ned.

 – Utrule tunge me(r)n så såg ei at det var både to å tri handgranater ti hørje anorakk, fortalte ho. Men den dama gjorde ikke vesen av det.

 Hans kom inn og spurte ho  og Hjalmar om de hadde fått fræmen?

-Nei skuille vi det ra, sværar Hjalmar.

Ja , Hans legg ut om de 2 skiløperne som måtte ha gått opp neri jordet, figurerte han ut. For sørover sjøen hadde de ikke tatt veien.

-Å ren ene tå røm mått væra hain Rolf Øverga’l, let han på. -Hain er så auvkjint ma de ‘n går på ski. En konkurranseløpers teknikk var noe bonden på Midt-Nesset hadde sett flere ganger.

Nei, verken Rolf eller andre hadde vært der, let de to på. Dessuten var det vel ingen som hadde sett Rolf på nesten et år nå. Han  hadde  så vidt kommet seg unna arresatsjonsforsøk og rassia borte ved Atnbrua.

Den andre mente nå lell at han hadde kjent han att, men etter en del småsnakk om vær og føre, sa han god kveld og gikk kanskje en tur «Nordpå» før å sjå om det var fræmen kømmen der.

De to Grebekarene kom nå fram og hadde moret seg godt over bortsnakket til Hjalmar.

Klea vart hengt oppatt  til tørk att,  men nå ville Katrine at granatene skulle legges ned i sekkene og ikke henge framme` ovnen…..

-Dessa karom var godt budd, fortalte ho mange år senere.

De fikk høre nytt fra jernbanefronten i Gudbransdalen, og Grebekara fikk « ete metta si» på rømme som Katrine satte fram. Den gesten husket de to så lenge de levde. Sikkert nok hadde de hunger etter slik kost den tida . Kostholdet kunne være både magert og ensidig for «de som låg i fjellet»

-Det var ei rar tid veit du, herma ektemannen Ola når Katrine fortalte denne hsitoria flere tiår senere.