Damplokomoivene trengte vatn og kull for å  kjøre
Sabotørene prøvde å finne aksjonsformer
som sparte norsk togpersonell

Med 6 nyankomne karer vart det trangt om plassen i Ruudshytta. Dessuten var de mange nok til å ta hand om alle containerne og pakkene som kom luftveien. Gunleiksrud kom tilbake denne dagen og overtok igjen kommandoen.

Oddvar «Oskar» Dobloug og Rolf «Max» Øvergaard la allere de dagen etter slippet  ut på sabotasjetur. Riktignok etter et langt skift i lag med de andre med  først å ta ned alle fallskermene som prydet langskapet innover mot Blankgrytkorken og Gjetvola..

Deretter var det full oppakning med nok sprengstoff. Både sprengningene av Åsta-brua og i jernbanen ved Ringebus, hadde det vært snaut med «plactic».. I kvelding gikk de til «Hauva-stra i vesl-Grytdalen. Der kvilte de og satte til livs nyankommet corned beef og te fra England i slippet natta før.  Så gikk turen over Skærven og de  kunne krysse Atnsjøen i kveldsmørket. Så gikk turen strakt  gjennom Illmanndalen , Rondvatnet og Peer Gynt hytta.  Morgen etter var de framme p det vesle bruket Øvre Havn øvst i lia ovenfor Sel. Her hadde begge 2 vært bare noen dager før. De hadde møtt distriktssjefen for milorg i Gudbransdalen  –endelig- Molberg Nilsen ved Nordstulen ovafor Ringebu. Her ankom samme dag Einar Boyesen fra Kp-Linge som utgjorde operasjonen Farborough. 8  De 4 hadde gått fjella nordover i dårlig vær til Sel.  Ettersom «Stor-sleppet» var ventende i Gråhøgda gikk de dit igjen for å være på plass .Oskar var NK og i sjefens fravær skulle Oskar være sjef for maottakelseskomiteen.  Men store avstander og tunge sekker til tross , karene var godt trente og «–vi gikk fort itt’ stykje»

 Oppdraget deres var å sprenge jernbanebrua i Rosten, det trange gjelet i Gudbrandsdalen mellom Sel og Dovre. En sentral milorgmann på Otta, Wilhelm Eckhoff, ble kontaktet og svarte at det ville være ugjørlig med det sterke vaktholdet å komme usett fram og tilbake. Og det ville være for mye snø til at de kunne komme unna. Tanken var i utgangspunktet at milorgfolk fra Vågå skulle være med, og at de skulle rømme vestover over Horgen seter i lia under den nåværende TV-senderen Jetta på Blåhø.

Eckhoff møtte dem i distriktsledelsens tidligere celle ”Reiret” i Uldalen, og ba dem skaffe seg et overblikk fra den ensomtliggende garden Fagerli oppe i lia. Oskar og Max kom tilbake og var enige i at det var vanskelig , kanskje  umulig uten å at det kunne komme til skyting med det sterke tyske vaktlaget med dobbeltposter på begge sider og sovende vakt like ved..

Dessuten var innsatsviljen til milorg i området svak rapporterte Grebekarene etterpå..

Men noe måtte de få utrettet. Ottar Havn var innsatsvillig. Som jernbanemann hadde han også gode forslag til Grebe-karene.Han  mente det ville være effektivt å sprenge pumpehuset der lokomotivene fylte

Nå fikk han laget seg en nøkkel til pumpehuset. Han gikk inn der og tegnet pumpemotorene – så var det klar bane for ekspertene som Jon vegard Lunde skriver..

Dagen etter den 26. februar skulle det skje. Oskar og Max hadde forberedt seg med å gjøre istand sprengladninger og fått kvilt seg oppe i «Reiret». Sammen med Ottar rente de nå ned til ovafor stasjonsområdet på Otta.Ottar Havn stod vakt mens  Grebekarene gikk opp skiløyper på kryss og tvers i lia ovafor. Både for å forvirre evt etterfølgere men og for å kunne komme seg raskt una.

Vi lsiterer fra  Lunde sin beretning .:

 Rolf og Oddvar gikk inn i pumpeverket. Ottar holdt vakt utenfor og skulle gi signal hvis vaktene nærmet seg, Det var mange bensinkanner i pumpehuset.. Og dem satte de inntil ladningen. De brukte en halvtimes tidsblyant. De skilte lag med Ottar og gikk på ski langs Ula og opp bakken.

Da Ottar var på vei hjem oppe i ”Verkensbakkene” noen kilometer nord for Otta, traff han presten i pratehumør. Sogneprest Nils Berg var ellers aktivt med i milorg.

- Har du hørt noen nyheter, prøvde han seg.

- Jeg skal gi deg nyheter, jeg. Kom deg hematt, for nå smeller det!

I det samme smalt det. Eksplosjonen lyste opp hele dalen, og presten lå langflat nedover bakkene. Han så ut som en fallskjerm i den grå frakken. (Lunde 1982 s 246.  i «Det var ei rar tid»)

Smellet hørtes helt opp til Vågåmo store deler av Gudbransdalen.

NSB rapporte slik:

Tyskerne var raskt på pletten. Dobloug og Øvergaard sto oppe i bakken og hørte kommando-ordene.

-Jeg var impornert over hvor raskt de inntok sine øyensinelige faste stillinger fortalte Dobloug senere.

På Øvre Havntraff de Ottars bror Oluf (som ble skutt og drept der i påsken). -Det smalt frakt, karer, sa han. Da gikk de opp til sekkene og fortsatte innover i fjellet. Det blåste opp til storm. De holdt på å gå ned i juvet langs Ula. Da månen plutselig lyste opp landskapet, oppdaget de at de sto på kanten. Før Rondvatnet blåste det så hardt at de holdt hverandre i hendene for ikke å blåse vekk fra hverandre. De fant ei hytte, og følte seg trygge der på grunn av uværet. «

-Vinden ulte og far din skratte fortalt Oddvar Dobloug mange år etter. Neste morgen var det pent vær og de gikk videre til Atnsjøen, til Hjalmar Holtet  på Sør-Nesset.
Stor-sleppet kan du lese om her

Under NSB sin egen rapport:

 

 KIlder NSB rapport, Hamar Distrikt
Jon Vegard Lunde Bod og tårer, men mest svette og "Det var ei rar tid"
Personlige samtaler Oddvar Dobloug, Rolf Øvergaard og Ottar Havn