Innlegget mitt om vokterhundenes innvirkning på lammetap har fått en del oppmerksomhet. En av kommentarene til artikkelen etterlyser forslag til konfliktdempende tiltak. Artikkelen var et resultat av at redaktøren for www.sollia.net spurte om jeg kunne lage et sammendrag av sommerens beitesesong, og var i første rekke ikke ment som et innlegg i debatten, men som en ren oppsummering av beitesesongen. Det betyr selvsagt ikke at jeg ikke har synspunkter på rovdyrsituasjonen, utover det som kom fram i innlegget.

For at debatten skal være interessant, og for at vi skal komme litt videre mot en slags løsning, er det viktig med faktaopplysninger og saklighet. Det hjelper heller ikke så mye at noen få skriver artikler og innlegg som kommenteres av noen andre, dersom ikke politikerne kommer skikkelig på banen.

Norge har enorme utmarksarealer og god plass, men knapt noe av norsk natur er helt upåvirket av menneskelig aktivitet. Vi har jaktet, fisket og fangstet i utmarka i 10-12.000 år, og beitet med hest, ku, sau og geit i generasjoner. Den spredte bosettingen har ført til at hele landet har blitt tatt i bruk, og det som av mange oppfattes som uberørt natur, er i realiteten en kulturmark. Rovdyrene har blitt jaktet på til alle tider, nettopp for at utmarka skal kunne utnyttes til matproduksjon.

Utmarksbeitinga i Norge tilsvarer 1/3 av det dyrkede arealet vårt. Det vil si at dersom dyrene skal holdes inne eller på jorder hele året, trenger vi en økning i dyrket areal på over 30% dersom vi skal opprettholde det samme husdyrtallet som i dag. Arealkravet til sau på utmarksbeite er ca 65 sau pr kvadratkilometer i gjennomsnitt for et normalt beiteområde. 50% av arealet regnes som nyttbart beite, noe som betyr at det totale arealkravet er 2 km2 for 65 sauer, eller 30 dekar utmark pr sau. Sauenæringa er basert på denne ressursen i Norge, og den lar seg ikke erstatte av å ha dyrene på innmark. I utmarka leter dyrene hele tiden opp det beste beitet og flytter seg opp og ned i terrenget, og de store arealene gjør at de unngår innvollssnyltere. På innmark må de snyltebehandles hver tredje uke, i tillegg til at de spiser den maten de egentlig skal ha til vinteren.

I vår klimaopptatte verden hevdes det at det er sunnere og bedre for klimaet å spise hvitt kjøtt enn rødt kjøtt. Hvitt kjøtt kommer fra gris og kylling som i stor grad er fôret opp på genmodifisert mais fra USA og Brasil. Dette fôret er fraktet halve kloden rundt, og dyrket i enorme monokulturer som utarmer jorda. Dette blir fremstilt som bedre for klimaet, enn å spise lam som er født i april/mai og slaktet i oktober, etter å ha beitet i norsk utmark nesten hele livet.

Rasjonaliseringa i jordbruket etter krigen har ført til at mange bønder har falt fra. Men jorda har ofte blitt tatt over av naboer som har ønsket å fortsette som bønder. Nå er det i ferd med å skje en ny endring, som er alarmerende nok. Grensetraktene øst i Hedmark har i høyeste grad fått ta sin del av økningen i rovdyrstammene, og nå er det ingen sau som beiter fritt i Trysils utmark! Kommunen har mange små jorder og gamle beiter som nå blir liggende brakk, og dermed gror igjen. Og det er nettopp det som gjør det biologiske mangfoldet mindre - ikke større!

Blant sterke verneinteresser og rovdyrtilhengere råder en oppfatning av at tilbakeføring av rovdyr til norsk natur vil føre til en økning av det naturlige, biologiske mangfoldet. Utgangspunktet for den tanken er vel at da kommer det en (eller fire) arter tilbake til norsk natur, og dermed har mangfoldet økt. 31% av karplantene på rødlista i Norge er knyttet opp til kulturmark og beiting. (NINA oppdragsmelding 808). Når beitedyrene forsvinner, forsvinner de sårbare artene, noe som igjen fører til

bortfall av småkryp som er avhengige av disse igjen, og slik fortsetter det oppover i næringskjeden, og det biologiske mangfoldet forringes. Som et botemiddel innføres det ekstraordinære tiltak for å skjøtte og pleie kulturmarka, noe som bare blir som å sette en plasterlapp på en kreftpasient og håpe at vedkommende blir reddet.

I Trysil og Grue er det satt opp noen kilometer med gjerde, for å holde rovdyrene unna sauen. Så lenge det er bestemt at vi skal ha så og så mange rovdyr, er et skille mellom rovdyr og sau det eneste som nytter. Men ønsker vi et lappeteppe av inngjerdede områder? Kostnadene er også temmelig høye. Gjerdet i Trysil kostet i 2015 kr 640.000,- bare i vedlikehold. Det beiter ca 600 sauer innenfor gjerdet, og da hevdes det at hver sau koster 1000 kroner. Det er jo å sette saken på hodet. Det er rovdyrene som koster kr 640.000,- pr år i det aktuelle området!

Inne i fjøset er dyra trygge og får godt stell.. Men hva nå spør Ola O. Brænd seg

Sau og rovdyr kan ikke være i det samme området, og må skilles på en eller annen måte. Dersom vi ikke får til en kraftig reduksjon i antall rovdyr, og vi fortsatt ønsker en utmarksbasert matproduksjon, må det lages en form for skille. Jeg tror at gjerder er en mulig veg å gå til tross for de store kostnadene, men kanskje ikke små lokale områder slik som i dag. Dagens kostnader til gjeting, ekstraordinært tilsyn, erstatninger, SNO’s kjøring med helikopter i dagesvis er heller ikke en billig ordning. Jeg har mere tro på inngjerding av regioner, slik at områdene blir så store at viltlevende dyr ikke påvirkes i nevneverdig grad, og at annen utmarksaktivitet kan fortsette som før. Ved å spille på lag med naturen og bruke elver, vann, fjell osv som naturlige skiller, trenger ikke det totale inngrepet å bli så stort som det høres ut som i utgangspunktet.

Australia har modige politikere som har tatt konsekvensen av at de har et rovdyrproblem. Dingoen (villhund) er en stor plage for sauebøndene der. For å skille dingoen fra sauenæringa har de rett og slett delt det enorme kontinentet i to. Det er satt opp et gjerde som er 5614 km langt! Til sammenligning kan nevnes at Norges riksgrense mot Sverige, Finland og Russland «bare» er 2562 km. Det lar seg med andre ord gjøre, det er bare snakk om politisk vilje - og økonomisk og menneskelig innsats.

En annen form for inngjerding som jeg personlig har mer sans for, er å gjerde inne rovdyra. Ulv og bjørn i Norge er i dag svært godt overvåket. Mange av individene har radiosendere og til og med fått navn, slik at forskerne skal kunne følge dem overalt. Gaupe og jerv har også forvaltninga rimelig god oversikt over i dag. Dersom vi samarbeider med Sverige og Finland, og kanskje vestre deler av Russland, kan vi opprette flere titalls dyreparker etter mønster fra Orsa i Sverige. Parkene må være så store at dyrene har arealer som stimulerer til tilnærmet normal adferd. Der kan det forskes i fred og ro, forskerne kan ha full kontroll på genmaterialet og kan utveksle individer med de andre parkene uten fare for innavl, og publikum kan komme og beundre dyrene i tilnærmet naturlige omgivelser. I tillegg vil denne typen parker føre til mange arbeidsplasser i distriktene.

Uansett synspunkter, så må politikerne sterkere på banen. Hedmarks Knut Storberget (AP) og Gunnar Gundersen (H) er stadig i avisene med synspunkter, men det kommer lite ut av det. Min oppfordring til dem er at de kommer på banen og tar noen modige initiativ, og slutter å klandre politiske motstandere for at frontene er steile og fastlåst.

(Kilder: NINA rapport, Inst. for skog og landskap, Trysil landbrukskontor, NRK, Wikipedia og egen allmennkunnskap).

Ole Nordahl.