Om fangst i gammel tid
Publisert 06.12.2009 18:01
Sonja og Edvard K. Barth er for alltid knyttet til Sollia og Rondane. Både fordi de faktisk bodde her i mange år, de fikk nære og gode venner her og gjennom sitt lange virke som vitenskapsfolk la de ned et stortog betydningdfult arbeid. De er ta også hedret av solliværingene ved at de fikkminneplate skåret i sten som er satt opp ved Wollum. Sollia.net vil komme tilbake til flere artikler om dem. Vi bringer her Sonja sin tale ved åpning av Bart-bue i 
Grimsdalen i 2006. Sonja er fortsatt meget klar i hodet og med våkne øyne! Hun ble i desember 2008 slått til til ridder av St .Olavsorden for sitt arbeid.
Barthbue i Grimsdalen - hva skal den fortelle om?
Av Sonja Barth
Moskusdyrene på Dovrefjell er et kjent begrep og at enkelte bryter ut fra flokken og legger i vei på egenhånd, er man også kjent med. For noen år tilbake kom begeistrede fotfolk fram til Dørålseter og fortalte at de hadde klødd en moskusokse mellom hornene, da de og den passerte gjennom Døråglupen.
I samme sesong var Edvard og jeg en dag på tur inn til fangstanlegget i Verkilsdalen. Vi skulle overnatte der inne på gressletten ved Atnelvas fredelige flyt. – Så ble vi vár et stort dyr skjult av frodig høy vier. Det sto og beitet og rørte seg ikke. Det var utvilsomt en moskus. Vi gikk videre, men jeg syntes det var en utrygg teltplass med bare en tynn nylonduk til beskyttelse. Edvard argumenterte og det ble til at vi hadde nattkvarter med moskusen som nærmeste nabo.
Ved sekstiden om morgenen tittet vi ut. Da var moskusen på farten. Den enset ikke oss og labbet greit over Atnelva og et sideløp til den motsatte siden. Der så vi den gå og beite og hadde ikke mer føling med den, og moskuseventyret var over for oss.
I ettertid fikk vi vite at det samme dyret hadde tatt seg over til Gudbrandsdalen. På Brennhaug hadde oksen gått løs på en traktor og ramponert den. Det ble innhentet skytetillatelse fra Jaktdirektoratet og Landbruksdepartementet, og slik endte dens dager. Dette var i 1969.
Vi har lang tradisjon i Grimsdalen. Thor Heyerdahl og Edvard gikk på posetur sammen her påsken 1934. Det finnes et foto av Thor Heyerdahl ved Grimsdalshytta hvor man ser kyrne i terrenget og Edvard som sitter ved siden av beitende geiter. Det var det siste året det var vintersetring i Grimsdalen.
Her i denne vakre høyfjellsnaturen er det elementer som har klangbunn i en hel nasjon. Og opplevelsene og motivene er tolket i ord, toner og med pensel. Vi er til en viss grad kjent med de verdier som knytter seg til en stort sett uberørt natur. Landskapsformer, klima og vegetasjon har gitt dyrelivet muligheter.
På et tidlig tidspunkt erfarte menneskene hvilke ressurser det var å hente. Spor har de satt, og disse sporene har vi forsøkt å kartlegge. Råk og stier sier noe om dyrs trekkvaner. Fangstgraver og groper er knyttet til disse veiene, og terrengformasjonen er utnyttet ved plasseringen.
I denne høyfjellsnaturen med skarpe, dystre stenformasjoner, botner og juv, mosekledde terrasser og grønne flyer, viltre bekker og elvens rolige flyt, her har vi følt oss hjemme. Gjennom spenning og iver på solvarme dager og i bitende hardvær – slik som klimaet skifter her inne i fjellheimen – har vi søkt og lett. Vi forsøkte å gå i veidemannens spor. Og vi har hatt mange innfallsvinkler inn til dette fjellområdet og erfart at det er få steder hvor det ikke er spor etter folk.
Så gjør forvaltningstanken seg gjeldene.
Rondane var den første av Norges nasjonalparker som ble fredet. Det endelig fredningsvedtaket kom i 1962. I 1971 lå den første boken i nasjonalparkserien klar, ført i pennen av Edvard. Her finner man hva fredningsbestemmelsene går ut på, registrerte funn av planter pattedyr og fugler, samt landskapsformer, fjellgrunn og klima.
Med stor hjelp og velvillighet fra Kjetil Bevanger, kunne NINA i 1996 trykke Edvards publikasjon: ”Fangstanlegg for rein, gammel virksomhet og tradisjon i Rondane.” En konkret avslutning på et livsverk som hadde den største betydning for oss.
Det som vi har registrert har fått sin plass på kartet i oppslagsverket 1996.—Kanskje lokkes noen inn i fjellheimen for å se disse anleggene? Nye øyne gjør nye funn ved spesielle lysforhold – spenningen er der. I hvert fall er det sikkert at mye er fremdeles ikke funnet.
Kontakten med det lokale miljø har vært en svært viktig faktor. Og takket være informantene har vi lykkes å spore opp virksomhet, som for lengst har vært glemt. Vi fikk et nært forhold til dem vi fulgte med, ofte på strabasiøse turer år etter år. Verdifulle opplysninger fikk vi, omsorg og husly.
Massefangstanlegget på Einsethø i Grimsdalen, viser at det var en stor organisert aktivitet for fangst av rein allerede før Svartedauen. Men tradisjonen var blitt borte.
Jegeren og friluftsmannen, Gunnar Rudi, var kjent med at det i 1880 årene var gravd opp flere hestelass med dyreknokler i den frodige dalsenkningen på Tøftom. Disse knoklene ble sendt til en benmelfabrikk i Bergen. Men det var Hans Lindsøhaugs observasjon, som førte til at massefangstanlegget på Einsethø ble gjenoppdaget.
Tidlig i tredveårene tok han renlav på høa og registrerte at riven gang på gang kom bort i noen små overgrodde stenhauger. Dette hadde han spekulert på og ville gjerne finne dem igjen. Det ble avtale, og en fin sommerdag i 1968 dro Hans, Gunnar Rudis sønn, Sigurd, Semon Talleraas og vi i vei for å lete. Det ble lett i mange timer og plutselig ble stenhaugene funnet. Det førte til flere års kartlegging. Under to år etter at Hans Lindsøhaug viste oss til dette unike anlegget, døde han.
Sigurd Rudi hjalp oss utrettelig med å få kartlagt de lange ledegjerdene. Han satt inne med verdifulle kunnskaper og var en våken iakttaker. Mye tid ofret han på oss og ble en trofast venn. Faren, Gunnar, hadde brukt mye av sitt liv til å utforske fjellet, og det var med en jegers innsikt han gav det videre. Den nitten meter store avlivningskvea i Gravhø var det han som viste oss. Og vi kunne ut fra funn i terrenget rekonstruere hvordan jakten hadde foregått.
Undring og vitebegjærlighet har vært engasjementet hos disse fjellets folk og de registrerte viltets vandringer. Inn til stenbåsen i Verkildalsbotn var det Jørn Blæsterdalen som fulgte oss. Mange hadde sett den digre stenblokken med den 15 meter lange stenveggen, men ingen hadde tenkt seg funksjonen.
I Turistforeningens årbok 1943 skriver Kaare M. Strøm om geologien i Rondane. I artikkelen står det: ”Det rareste av disse eldre og nyere byggverkene er et langt, smalt hus i Verkilsdalen.” Videre skriver han: ”Det er tenkelig at huset har vært et fjøs. Gras er det nok av, og riktig fint beite.” –Funn av 21 buestillinger, sperregjerder og 27 solide stolperøyser kunne på det nærmeste si oss hvordan fangstbåsen hadde fungert.
Jørn Blæsterdalen og sønnen, Ola, har vært kunnige folk og sittet inne med viten om hva fjellet gjemmer. Vi har fulgt dem i terrenget og blitt vist gammel virksomhet. Gjestfrihet og hyggelig samvær har vi møtt i hjemmet deres sammen med Katherine, og gjennom årene har det vært en verdifull korrespondanse.
”Da Barth flaug i fjellet her og åt hondkjeks”, var en replikk jeg ble møtt med av Ottar Havn, turistvert, fjellkar og svært engasjert motstandsmann. Det ble tilbakelagt lange distanser, så det var praktisk med konsentrert proviant og vi hadde noen pakninger fra krigens dager. Med Peer Gynt hytta som standplass, kunne vi nå over store områder. Dette var Ottars rike hvor han hadde tilbrakt hele livet sitt og var den sikre veiviser. Etter strevsomme dager var det godt å få ta imot Anna og Ottars omsorg og vennskap.
Jeg har oppfattet Rondvassbu som selve hjertet i Rondane. Her var det sentrale utgangspunkt hvorfra vi kunne nå utallige kulturminner. Den interesse og omsorg vi ble møtt med av Sigrid og John Angard og sønnen, Jens, både i fjellet og i deres hjem på Dombås, vil jeg alltid minnes med dyp takknemlighet. De var våre venner livet ut.
Kartlegging av fangstanleggene på Gravhø førte oss til nærkontakt med Haverdalseter og vertskapet der, Marit og Bjørner Sætrom. Her ble vi møtt med gjestfrihet og nøt godt av Marits varme og omsorg, og Bjørner satt inne med verdifull innformasjon.
Ved ferdselsveien ikke langt fra seteren, var vi med på utgravningen av det spennende stenhuset. I det ene rommet var det åre og jordpaller, og i det andre rommet brede sengepaller langs veggene. Hvordan huset i sin tid ble benyttet, vet vi ikke, men her var det i hvert fall husly for mange.
Vi har angrepet nasjonalparken fra mange hold. Ikke minst ble det interessante resultater da vi gikk inn fra øst. På Vollum i Sollia ble vi alltid møtt med den største interesse og hjelpsomhet. Mildrid og Åsmund Wollum ble våre gode venner. Deres hjem stod alltid åpent for oss. Og med Mildrids varme hjerte, fikk vi alltid det beste stell. Dessuten hadde Mildrid en mengde kulturelle kunnskaper. Det var en fornøyelse å følge Åsmund Wollum i fjellet. Han har et våkent øye og har registrert en masse.
Registrering av fangstgraver og groper i Vuludalen pågikk i flere år. De første årene lå vi i telt, og det var litt skummelt med alle oksene fra Gudbrandsdalen som var på fjellbeite. Senere fikk vi husvær i gjeterbua, og det var storartet. Ledet av professor Arne Skjølvold ble det utgraving av noen av de gravhaugene vi hadde funnet. Åsmund fulgte utgravingen. Jubelen stod høyt i taket på Vollum da gruppen etter utgraving av mannsgraven i Vuludalen returnerte med et 95 cm langt sverd. Dette var jo et tydelig funn fra bygdas fortid.
Nærkontakten til alle disse interessante, flotte menneskene har gjort det mulig for oss å drive kartleggig av vidstrakte områder. Til alle dem føler jeg en stor takknemlighet. Edvard ville sikkert ha nevnt flere, og hos dem jeg ikke har løftet frem, håper jeg på tilgivelse. De har all æren av at materialet kunne bli så omfattende.
Massefangstanlegget på Bløyvangen fant Edvard uten noen tips på forhånd. Under kartleggingen av det anlegget var vi på det meste ti personer, venner og deltakere fra Skogbruksmuseet. Av funn var det lange stenrekker for stolpefester og 56 buestillinger.
Vi har vært opptatt av når de forskjellige fangstfellene var i bruk. Der vi har funnet daterbart materiale har det blitt radiologisk datert i Trondheim.
Mangfoldet i dette kulturlandskapet gir rom for mange interesser.
Vårt utgangspunkt var fugl i Atnsjømyrene, ørn i Myllingsgjelet, vandrefalk i Vålåsjøberget, trane, myrhauk og raske villrein på Fokstumyrene. Det ble et nært samvær og vennskap med Marit og Rolf Sønsterbø, vertskap på fjellstuen. Lenger nord var det fjellvåken i berget over Kongsvoll, som ble fulgt i ungenes reirtid. Den gode kontakten vi hadde til verten, Per Holager, varte i mange år. Per Holager stilte seg alltid til vår disposisjon, og gav rammen rundt besøkene en kultuhistorisk verdi.
Hva topografien gjemmer av lokalhistorie har ofte vært ledertråden for våre ferder. Slike navn som Falkhyttkollen og Falkhøa måtte vi undersøke. Jakt med dresserte rovfugl har spilt en viktig rolle i menneskets historie. Men landskapsforholdene i Norge har i liten målestokk egnet seg for slik rytterjakt. Derimot har vi hatt en viktig rolle på verdensbasis som leverandører av disse ettertraktede rovfuglene.
Da Carl von Linne i 1734 kom gjennom Femundsmarka, passerte han og hans følge to falkonerleirer. Linne har tegnet og beskrevet det han så. Ut fra Linnes observasjoner og de funn vi har gjort i marken, synes vi å forstå prinsippet, når fugl skulle fanges.
At det er gjort funn av seks fangstplasser for falk i området Dovre/Rondane forteller en del om vår kulturhistorie.
En liten laftet fangstbu er plassert ved Grimsdalsveien. Et slikt husvær hadde jegerne som fangstet på Einsethø. Jeg er Dovre kommune ved Hans Bjørner Talleraas stor takk skyldig som har grepet ideen om et informasjonspunkt hvor fjellfarere kan hente opplysninger av interesse. At dere har valgt å kalle den Barthbue, føler jeg stor takknemlighet for, og da rekker jeg takken til professor Egil Mikkelsen og Arnfinn Engen som valgte ut illustrasjonene og tekstene og Tore Fossum som deltok i planleggingen.
Jeg har vandret uten Edvard i over åtte år. Men gjennom tekst og foto i Barthbue blir en uendelighet av skritt og minner løftet frem, og jeg føler Edvards nærvær.
