Tekstil og strømpekort for voksne kvinner over 14 år fra 1953

Okkupasjonshistorie: Rasjonering av klær, mat og drikke

 Vi lever i overflod og hver og en kaster i gjennomsnitt noen hundre kilogram med ”avfall” hvert år. Slik livsstil er ikke bærekraftig.

De som nærmer seg pensjonsalder og allerede er i denne aldersgruppa, har vokst opp med en annen hverdag med vareknapphet og rasjonering. Jeg har fortsatt ubrukte rasjoneringskort for tekstiler fra 1953 – i år et lite 60-årsjubileum. Ubrukt fordi det ikke var tekstiler å få kjøpt. Det var heller ikke lett for kontante penger heller i mange husholdninger. Til gjengjeld lærte vi å flikke, stoppe og lappe. 

 I tider med knapphet på varer, gjerne i forbindelse med økonomisk krise og krig, har myndighetene prøvd å fordele godene ved prisregulering og rasjonering. Varer som mel, brød, smør, kaffe og sukker har alle omtrent samme behov for. Det ble innført en ordning med et merkesystem som ble delt ut som kuponger eller rasjoneringskort. Merkene ga rett til å kjøpe en viss mengde av ulike varesorter etter gitte tidspunkter.

 I Norge var det rasjonering under begge verdenskrigene på 1900-tallet. Det ble bygd opp et stort administrasjonsapparatet som skulle sikre landets forsyninger av levnetsmidler og forbruksartikler som kull og koks.  I 1916-17 ble det opprettet et eget Provianteringsdepartement og et Industriforsyningsdepartement. I 1939 ble det opprettet et Forsyningsdepartement. Under departementene var det en rekke direktorater, kommisjoner, komiteer og råd, samt kommunale forsyningsnemnder – i Sollia med John Larsen Modahl som leder.

 Varemangel og rasjonering

I 1918-19 var det rasjonering på en rekke matvarer samt brensel og industriprodukter. I Sollia ble utbyggingen av Atnbrufossen for elektrisk lys  uaktuell fordi man ikke fikk kjøpe kobberholdige komponenter som trengtes. Under krigen 1939-45 var det mangel på de fleste forbruksvarer. Fra 1940 ble det stopp på import av varer fra de landene Tyskland var i krig med, i tillegg rekvirerte den tyske okkupasjonsmakten mat og utstyr til egne styrker.

 Fra 1. september 1939 ble det gjennomført rasjonering på bl.a. kaffe, sukker, korn- og melvarer, brød, fett, kjøtt, egg, melk og melkeprodukter, kull, koks, bensin og smøreolje. Sommeren 1942 ble også grønnsaker og poteter rasjonert. Hver husholdning ble tildelt et rasjoneringshefte per familiemedlem med klippemerker som gav rett til å kjøpe en viss mengde av et spesielt vareslag. Rasjonene varierte etter alder og kjønn og var tilpasset spesielle behov for eksempel hos spedbarn, gravide og folk med hardt fysisk arbeid. Var en syk og hadde en legeerklæring på at man hadde medisinsk grunn til spesialdiett, kunne man til en viss grad tildeles ekstra rasjoner av spesielle matslag. Folk som hadde en mulighet dyrket poteter og grønnsaker på små jordflekker, de holdt høns og gris.

 Upraktisk og tungvint

Varemangelen tiltok
Etter hvert ble mangelen på mat på det vanlige markedet så stor at det ikke ble nok til å fylle de sparsomme rasjonene. Man kunne ikke kjøpe eller bruke mer enn gjennomsnittlig 200 gram sukker per person per uke. Kafferasjonen var på 50 gram. Kaffen forsvant fort ut av handelen, og man fikk kaffeerstatning som også måtte rasjoneres på egne kort med 50 gram per person per uke.  Det hjalp lite med en kjøttrasjon hvis det ikke var kjøtt å få kjøpt. Når det kom rykter om at en butikk hadde mottatt et parti av en ettertraktet vare, førte det til en kø av kunder. Særlig i byene var en stor del av husmødrenes hverdag preget av køståing i håp om å nå fram for å sikre den rasjonen man hadde rett på. I spesielle situasjoner som ved bryllup eller begravelse, kunne man få tildelt ekstra rasjoner. Det fantes også egne kort for reiser, som f.eks. ”reisebrødkort”.
 

Tobakk og brennevin frigitt først

 

Bildet under: Rasjoneringskort for matvarer og konfeksjon

BB