Nøytralitetsvakt 1917

Publisert 08.06.2013 00:34
Verdenskrigen 1914-18
Solliværinger på nøytralitetsvakt
 
Nøytralitetsvakt 1917 Ole S. Brænd og Peder P. KulstadSolliværinger på nøytralitetsvakt 1917.Ole S. Brænd (sittende, svært aktiv i Sollia skytterlag), Peder P. Kulstad,.
Historisk sett var det før i tida liten eller ingen personkontroll ved passering av grensene til Norge. Den militære kontrollen med sjø- og landegrensene var lenge preget av dansketida og deretter av unionen med Sverige. Endringen kom i opptakten til 1905. Da var det en utstrakt grensevakttjeneste på riksgrensen mot Sverige – mange solliværinger var moblisert.
 
Senere på 1900-tallet fulgte en grensevakt som nøytralitetsvakt, da særlig konsentrert om kysten og sjøterritoriet. Sentralt i denne sammenheng er loven av 1914 om forsvarshemmeligheter og lovens forskrifter om fartøyers anløp og ferdsel og om leder i norske territorialfarvann. Denne loven er nå vedtatt opphevet.
 
Første verdenskrig brøt ut i 1914. Norge forholdt seg nøytralt og hadde et nøytralitetsvern som skulle sikre at Norge kunne bestå som en fri, uavhengig nasjon. Det ble tidlig opprettet nøytralitetsvakthold langs kysten for å speide etter en eventuell fiende. Norge forholdt seg nøytralt til begge sider og samarbeidet sivilt uten reservasjoner. Mange skipsredere og handelsfolk tjente store penger på handel i tida fram til 1918. Det var også stor spekulasjon blant folk i å delta som aksjonær i skip og skipsfart. Folk vant formuer og tapte dem igjen. 
Haakon VII på nøytralitetsvakt (0:56)
Kong Haakon VII var i felten for å inspisere nøytralitetsvakten. Nøytralitetsvakt er militær tilstedeværelse for å sikre at nøytralt land ikke brukes til militære formål av land som er i krig. Klippet er uten lyd.
 Teksten fortsetter under bildet
Nøytralitetsvakt 1917 (1) Solliværinger på nøytralitetsvakt 1917.  Sverre Brænd og Asbjørn Brænd (kavalleriet, frirytter), alle  4 på bildene på Gardermoen før dimmitering.
 
Norge og krigen 1914-18
Norge sto utenfor verdenskrigen og erklærte seg nøytralt. Norske soldater ble dermed spart fra skyttergravenes redsler. Krigen hadde heller ikke den samme opprivende økonomiske og politiske effekten i Norge som i de krigførende land. Ved krigsutbruddet hadde det riktignok oppstått panikk. Hamstring av matvarer, prisstigning og økt arbeidsløshet ga en sjokkeffekt. Det var likevel først i 1916 at reallønna gikk ned for arbeidere og mangelen på forbruksvarer innledet det som har blitt kalt for dyrtida.
 
Likevel ble forholdet mellom klassene polarisert. Opprustningstilhengerne ble mer aggressive. Christian Theodor Holtfodt var forsvarsminister fra 8. august 1914 til februar 1919 og personifiserte både rustningsvilligheten og borgerskapets intense hat mot enhver antimilitær agitasjon. I ly av verdenskrigen hadde han for vane å stille kabinettspørsmål for å få igjennom økte militærbevilgninger - ved ett tilfelle stilte han ni kabinettspørsmål i løpet av en formiddag!
 
Myndighetene strammet til lovene for å demme opp for antimiltær agitasjon. Det var i 1914 at den militære straffelovens paragraf nummer 47 ble innført. Den setter straff for alle "som offentlig søker at ophidse nogen, som hører til den væbnede magt, til uvilje mot tjenesten eller til hat mot militære foresatte eller overordnede." Det som ligger bak lovteksten finner vi hos generalkrigskommisær Bratlie, som i en betenkning samme år mente det måtte være straffbart å forsøke å få vernepliktige til å mene at "landets militærvesen er arbeiderfiendtlig: et middel i de besiddende klassers haand mot arbeiderne." Paragraf 47 ble innført som en midlertidig ordning, men eksister den dag i dag, som et hinder for soldatenes ytringsfrihet og antimilitære agitasjon. Den står som et levende vitnesbyrd om sosialistenes antimilitarisme fra denne perioden.

Samtidig trappet Venstre-regjeringen opp sin kamp for tvungen voldgift for å svinebinde fagbevegelsen fra å streike. Statsminister Gunnar Knudsen, som også var fabrikkeier i Borgestad ved Skien, sa han at "maalet maa være at avskaffe al streikeret."
Polariseringen mellom nasjonalisme og internasjonalisme ble også mer uforsonlig, fordi det i 1914 var 100 år siden 1814 og dermed utpekt som et år med nasjonalistisk selvfeiring. "Fedrelandskjærlighet og sosialisme ble som ild og vann." Hva det kunne bety kan illustreres med en historie fra industristedet Rjukan i mai 1914. Der hadde de borgerlige på stedet sett seg mektig lei på arbeidernes gjentatte 1. mai- markeringer mot militarisme. 1. mai 1914 hadde arbeiderne brukt "det brukne gevær" som fane. Dette var opprinnelig et brevmerke som Ungdomsforbundet hadde laget og som provoserte voldsomt, særlig under 100-årsjubileet. Merket hadde slagordene "Ned med militarismen - Leve Sosialismen" påført. Regjeringen gikk til det skritt å forandre postverkets regler for at det skulle bli forbudt å bruke merket. Hydroingeniørene og småborgerskapet på Rjukan var derfor i godt selskap da de forlangte at politimesteren skulle hindre arbeiderne fra å ha faner med "det brukne gevær". Tinn Forsvarsforening på sin side planla nå en storstilt nasjonalistisk feiring av 17. mai. Arbeiderne nektet å godta politimesterens forbud og arrangerte en antimilitaristisk motdemonstrasjon samme dag:
Toget talte vel 1500 menn og kvinner. Omtrent like mange sto langs togruta. Politimesteren følte seg presset fra opphissede funksjonærer og forsvarsvenner. Grep han ikke inn overfor merkene, "vilde han bli anseet som en fattig lus, der ikke var værd fem øre." Tre steder forsøkte politiet og/eller forsvarsvennene å erobre merkene. Hver gang ble de trengt tilbake. Én gang ble en fane tatt, men arbeiderne erobret den straks tilbake. Ved politistasjonen hadde politimesteren samlet sine tropper. To funksjonærer viftet med pistol. Arbeiderne svarte med å kaste stein. Flere ruter i politistasjonen og i politimesterens leilighet ble knust.
Dagen etter at 17. mai var over ville politiet vise at de tross alt var verdt mer enn fem øre, og de arresterte i all stillhet sju mann. Ryktet om at arbeiderne ville befri fangene førte til at politiet påkalte militære. Tidlig om morgenen 19. mai ble 50 mann fra 2. brigades underoffiserskoles øverste klasse sendt med tog fra Kristiania til Rjukan. Myndighetene så så alvorlig på hendelsene at telefon- og telegraflinjer til Rjukan ble sperret.  
 
1918 - 40: Nøytralitetsvernet mellom krigene
Nedskjæringene i forsvarsbevilgningene etter 1920 var tenkt kompensert ved en årvåken utenrikspolitikk som kunne varsle farer og eventuelt utløse nye bevilgninger til opprustning av Forsvaret.En «forutseende utenriksledelse» var en uttrykkelig forutsetning for den sterkt reduserte forsvarsordningen av 1933. En stilltiende forutsetning var at Storbritannia gjennom sin marinestyrke ville sikre Norges nøytralitet av egen interesse. Denne forutsetning var i strid med hele nøytralitetsprinsippet og ble bare nevnt forsiktig i hemmelige stortings- og komitemøter. Skytterlagene, også Sollia skytterlag, inngikk i landets beredskapsplaner med hemmelige instrukser som påla regelmessige feltøvelser. Det var en slik feltskyting som Sollia skytterlag holdt på Setnigssjøen Palmesøndag 1940, to uker før 9. april.
 
Fra 1920 og fram til 1939 var det nærmere 20 år med nød og trange tider i etterdønningene av verdenskrigen. Fra 1935 endret Tyskland radikalt sin politiske agenda. Landet inntok en mer aggresiv holdning utad. Det bygget seg opp mot krig nok en gang i løpet av et kvart hundreår. Norges politiske holdning fortsatt som i 1914-18: å satse på å være nøytralt. Det betydde alliansefrihet i fred og full nøytralitet i krig.

BB