1962 ble et merkeår for naturvern i Norge. Stortinget fattet vedtak om fredning av Rondane som nasjonalpark – den første i Norge. Sammenliknet med andre land i Europa, var dette sent. Her i landet hadde de fleste levd i troen på at vi hadde nok natur. Noen framsynte personer stiftet i 1914 Landsforbundet for Naturvern, og i regi av dette forbundet ble mye grunnleggende og betydningsfullt arbeid gjort for hele naturverntanken. Østlandske kretsforening ble stiftet samme år av folk med langsiktig perspektiv – advokat Heyerdahl gikk ut av styret i 1951 etter å ha vært med siden starten – etter 37 aktive år. Som advokat for Mathiesenselskapet kjente han Sollia og Rondane meget godt.

I januar 1950 ble det holdt et viktig møte i Oslo i Det norske geografiske selskap med foredrag av den kjente geografprofessoren Frithjof Isachsen: ”Naturfredninger i Norge”, og et foredrag av den svenske dr. Nils Dahlback: ”Nationalparkerna i Sverige” – et foredrag ledsaget av lysbilder. Nasjonalparktanken og den svenske modellen fristet.

I en oppsummering 1951 om naturvernarbeidet kunne man slå fast at det særlig var monumentale enkeltforekomster og små, spesielle områder som hadde fått et vern i åra siden 1914. Når naturvernorganisasjonen så framover var kort sagt ”fredede nasjonale naturparker en forutsetning for å forstå historien og vurdere våre forfedres livskår og kulturelle innsats. Og like meget er slike områder nødvendige for naturvitenskapens fortsatte framgang”.

Det ble vist til svensk naturvern der ikke bare pengeverdien, men også slike verdier som folks trivsel og landskapets skjønnhet, egenart og betydning som natur- og kulturdokument, - og at noen representative, tilstrekkelig store eksempler på ethvert utpreget naturlandskap bevares urørt for at vi også i framtida skal finne et synlig bilde på det landet tidligere tiders svensker levde og virket i. Vernet natur skal også være arbeidsmateriale for kommende generasjoners vitenskapelige forskning og med metoder vi ikke kan vite noe i dag, men forutse at de trenger tilgang til opprinnelig natur. Den svenske rondaneforskeren Carl Mannerfelt (egen artikkel) var talsmann for et slikt syn.

Denne svenske tankegangen reiste norske naturvitenskapelige forskere til nabolandet for å lære fra grunnen, blant dem Edvard K. Barth fra sitt solliabosted. Det kan se ut til at norske forskere lærte av svenskenes tenkning, og i sentrum for den vitenskapelige forskningen stod et miljø som vi i dag ville kalt ”en naturvitenskapelig naturvernpolitisk-tenketank”.

Den sentrale gruppen brukte Vitenskapsselskapets gård Sørnesset som sentrum. Her møttes etter krigen forskere, politikere og sentrale representanter fra store interessegrupper på tvers av partigrenser og fag: juristen Frede Castberg, atomfysikeren Gunnar Randers, geologiprofessoren Werner Werenskiold, doktorgradsforskeren Just Gjessing, limnologen Kaare Strøm, magister, geograf Tore Sund, viltforskerne Yngvar Hagen, Edvard Holt, Edvard K. Barth og Arne Krafft, fiskebiologene Sven Sømme og Leiv Rosseland, botanikerne Eilif Dahl og Harald Sunne Høydahl og geografen Blanche Pay Dahl for å nevne de mest synlige. Fra Den Norske Turistforening - mangeårig styremedlem og formann Edvard Løchen (hytte på Øverdalssetra) og dessuten innbudt medlem i Hamar og Hedmark turistforening der for øvrig Jens L. Høye var formann og Reidar Nordby nestformann – hver sommer var Reidar Nordby ivrig fisker i Sollia med kvarter ved Atnbrua. Barth var styremedlem i Turistforeningen i en årrekke. Generalsekretær Knut Rom i Norges Jeger- og Fiskerforening regnet seg nesten som solliværing med lange somre i Sollia, først med leid husrom, senere med egen hytte ved Atnsjøen. Fra hvert sitt ståsted leverte de koordinerte innspill til departementene og politiske myndigheter i den prosessen som kom i gang kort tid etter freden.

Flere hadde vært aktive i motstandsarbeidet under krigen: Edvard K. Barth, Eilif Dahl og Tore Sund i den hemmelige etterretningsorganiasjonen XU, Sven Sømme (milorg og XU) med en spektakulær flukt fra tysk fangenskap ved Åndalsnes, Olav Gjærevoll flyktning i Sverige, Edvard Løchen med et opphold på Grini bak seg. De hadde lært å holde lav profil.

Tidlig i 1950-åra ble fredningstanken stilt i bero i påvente av den nye naturvernloven som ble forberedt. Olav Gjærevoll og Eilif Dahl arbeidet politisk innenfra Arbeiderpartiet. Også Gunnar Randers hadde tette bånd til sentrale tillitsmenn i Arbeiderpartiet uten selv å være partipolitisk aktiv. Axel Sømme, derimot, var meget aktivt med i utformingen av Arbeiderpartiets etterkrigspolitikk. Da så naturvernloven endelig kom i 1954, og Statens naturvernråd ble opprettet med Olav Gjærevoll som leder, var tida overmoden for et forslag 1956 fra fjelloppsynsmann Normann Heitkøtter om å opprette Rondane nasjonalpark. Rondane nasjonalpark ble opprettet i 1962 foran Børgefjell som ble utredet på samme tid.