Sensommeren og høsten stod tydeligere i sjølbergingens bilde den gang plukking blåbær, tyttebær, krekling og rips for de fleste både var en nødvendig del av forsyningen fra naturens spiskammers og for noen et grunnlag for inntekt ved salg.  Før strømmen kom til Sollia i 1957 og det ble dypfryser hos de aller fleste, var bærplukking, sylting og safting et særdeles viktig sesongarbeid. Store og små var med i bærskogen for å fylle små og store spann.

 

Blåbæra var ei viktig bær å ha forsyning av, både som syltetøy og som blåbærsaft. Som alle vet, er blåbæra sårbar for frost. Derfor var det hektisk med bærplukking så snart bæra var modne en gang i august. Samtidig var det steder der frosten ikke rammet så hardt, gjerne i blokkmark og lune partier høyt oppe i liene. Tyttebæra kommer senere og tåler mer. Kreklingen har lang sesong og tåler en del kulde. Rips vokser over hele Sollia, bærene var ettertraktet som grunnlag for saft -  ripssaft i blanding med andre safter gir rik smak.

 

Safta ble alltid konservert med sukker, gitt et oppkok for å drepe gjær- og muggsoppsporer for deretter å bli fylt på gullene rene, kokte flasker, isatt kork og forseglet med voks eller lakk og satt til oppbevaring i en mørk kjeller.

 

Med godt håndverk kunne saften holde seg vinteren igjennom. Men ikke sjelden kom det en mugghatt på toppen. For å fjerne denne mugghatten fantes det egnet redskap - mugghattfjerneren. Mugghattfjerneren på bildet er et eksempel på produkter som de reisende tilbød fra sitt varespekter. For den som skulle frakte produktene i en hestekjerre eller vogn, er mugghattfjerneren lite plasskrevende. Når man var utsolgt, var det også en smal sak å produsere flere underveis.

 

Mugghattfjerneren er neppe et obligatorisk hjelpemiddel på ethvert kjøkken nå til dags. Den blir å se på utstillingen av reisendeprodukter under Fossedagene i Sollia 6.-8. september.
BB