Minneord - Tove Solheim
Publisert 11.10.2012 21:58
| |
Tove Solheim, f Helgesen, er død 72 år gammel.Tove vokste opp på et tun med fjøs og låve i ene enden og en gammeldags landhandel, der foreldrene stod bak disken, i den andre. Alle noenlunde jevngamle barn og unge i Atnbrugrenda var den gang som en storfamilie med fellesskap i lek og moro, i praksis alltid utendørs. Tove med sine sosiale evner, gode humør og sterke fysikk, var med der noe skjedde. Gjennom oppveksten ble hun en dyktig skiløper, friluftsliv, tur- og skigleden fulgte henne livet ut.
Tove flyttet hjemmefra etter folkeskolen for å gå videregående skole på Lillehammer, hun lærte dermed tidlig å ha ansvar for seg selv og gjøre egne valg. Her la hun grunnlag for ett av de mange vennskapsnettverk hun alltid hørte til i. Tove flyttet til Oslo, ble en svært dyktig sekretær innen shipping, var ivrig Skeidsupporter, og seilte i utenriksfart sammen med sin mann i to år.
Høsten 1973 ble faren alvorlig syk, og det lokale handelslaget som han bestyrte, solgte forretningen til Tove og mannen i 1974. De flyttet til Sollia, bygde bolig og fortsatte en påbegynt modernisering av forretningen som de drev sammen til 1983 da de ble skilt. Tove drev så forretningen alene til hun i 1992 solgte den. I butikken ved Atnbrua var det poståpneri som Tove drev til det ble lagt ned. Etter å ha solgt butikken, var Tove postfører fra Atna postkontor i mange år.
Da begynte den tredje fasen i Toves liv. Med all sin tiltakslyst, beslutningeevne og gjennomføringskraft ble hun en særdeles aktiv solliværing der det trengs frivillige krefter. Hun var aktiv i lag og foreninger, tok villig på seg store og små oppgaver, og det viktigste av alt - hun ble bygdas usynlige tilsyn der syke og enslige eldre trengte en å snakke med, en til å følge til lege eller for andre ærender der det er godt å ha en å støtte seg på. Tove stilte opp, kjørte og hjalp til. Det var for Tove en selvfølge i forhold til broren som tidlig ble ufør, og som Tove ga en verdig tilværelse gjennom 25 år.
Grendelokalet Jomsborg var rammen for mye glede i Toves oppvekst og senere gjennom voksenlivet. Her engasjerte hun seg som en kraftfull leder, med å pleie det bevaringsverdige, ruste opp lokalet og legge fram behov for og vyer om modernisering til tidas krav med et nybygg for kjøkken og sanitæravdeling etter universelle krav. Drømmen var at tilbygget kunne stå ferdig til 100-årsjubileet i 2014. Bedre takk for jomsborginnsatsen enn realisering av dette, kan ikke Toves minne få.
Fossedagene i Sollia har blitt et begrep. I utviklingen av dette store tredagersarrangementet har Tove vært en bærende og drivende kraft. Hun har hatt det fulle ansvaret for alt som har hatt med aktivitetene på Jomsborg å gjøre: markedsdag, kafé med alle rettigheter (der hun f. eks. kunne levere selvbakte 1500 wienerbrød for salg til inntekt for lokalet), Fossegalleri med salgsutstilling for kunstnere, konserter og dansefester – ingen oppgave for liten, ingen for stor. I sammenheng med dette har hun også vært en drivende kraft for å produsere en årlig brosjyre med oversikt over severdigheter, tjenesteytere og arrangementer i Sollia - Velkommen til opplevelser i Sollia, heter den.
Da budskapet om Toves brå sykdom og bortgang nådde folk i Sollia og ellers, hørte jeg umiddelbart kommentarene: Hvem skal nå være ubetalt vaktmester, brevskriver, skjemautfyller, hjelpepleier, reklamemaker, talsperson og forsvarer av alt positivt i Sollia? Hvem skal nå bake 1000 wienerbrød eller mer hvert år til Jomsborgs inntekt? Hvem skal nå stikke innom oss en gang eller flere i uka og etterlate en inspirerende eim av iver, optimisme og tiltakslyst? Mange har selv svart: Hun kommer ikke til å kunne erstattes.
Tove var fortsatt midt i livet, aktiv, interessert, engasjert, nær. Det var en glede å besøke henne, morsomt å legge planer for de nærmeste åras utvikling av Jomsborg og Fossedagene, lærerikt å ta del i hennes resonnementer og ikke minst minneverdig å hente fram glimt av Sollias 1900-tallshistorie. Hun hadde vært lydhør for fortellinger om gamledager og selv tatt godt vare på viktige hendelser i den tida hun selv var blant oss. For meg var Tove det nærmeste jeg kunne komme en god storesøster gjennom sju tiår. Hennes store venneskare står tilbake i takknemlighet med gode minner.
Bjørn Brænd
